Av oversetter Aase Gjerdrum
«Blant forleggerne finnes det flere pessimister enn annetsteds … Du finner alltid noen blant dem som sier: Så elendig som tiden er nå, har den ennå aldri vært, så dårlig har det aldri før vært fatt med litteraturen. Men sånn har det vært til alle tider, for hundre år siden var det antagelig akkurat på samme måten. De fleste glemmer hva som egentlig er vårt kall: å lete ustanselig forgjeves, for å kunne si engang: Jeg har funnet!»
Torsdag den 9. oktober 2014 ble det kjent at franske Patrick Modiano var tildelt årets Nobelpris. Hurra – Cappelen Damm ante ikke hvem han var, men fikk snart vite at tre av Modianos romaner utkom på forlaget i årene 1979, 1982 og 1988. Bøkene ble utgitt i PAN-serien, som etter hvert omfattet godt over hundre titler fra nærmere førti land. Hver av de respektive tre ypperlige oversetterne ble oppringt av Dagsavisen rett etter tildelingen og sier, som sant er, at når det viser seg at det ikke finnes marked for en forfatter, har forlaget lett for å gi opp. Den ene oversetteren lurer på om forlagene muligens «ikke gjør nok for å skape dette markedet». Cappelen forsøkte mange veier til markedet for PAN-bøkene, senket prisen, laget nye design, reklame i diverse former til diverse kanaler, osv. Lite like hjalp det. Serien døde en stille, men verdig død mens de omkringstående visste at mange av disse bøkene hadde betydd noe for lesere som tross alt fant frem til dem – og at flere av dem trolig kom til å få et liv etter døden. Fire av PAN-forfatterne har mottatt Nobelprisen – den seneste altså Modiano.
Kan et forlag overleve på et slikt ambisiøst prosjekt som PAN-serien (eller andre forlags Vita-, Kolon-, Marg-, osv.-serier)? Neppe. Det er derfor et breddeforlag arbeider med flere kategorier, har flere bein å stå på og satser på flere sjangere også innen nettopp oversatt skjønnlitteratur.
«Alt skal selges nå,» sukker den ene av de tre Modiano-oversetterne. I en drømmeverden, ja, gjerne det. Men forlagslisten må settes slik sammen at de opplagt salgbare bøkene veier opp for de mer risikable, salgsmessig sett; skjønt de forventet salgbare kan også bli en flopp (pinlig) og de andre en suksess (jubel). Tilsynelatende har de forventet salgbare nå et overtak på de smalere. I alle bokhandler støter vi på disse typiske omslagene med løkkeskrift og en uklar skikkelse mot diffust landskap – nå for eksempel lansert under Cappelen Damms serietittel «Happy Tears». Men samtidig viser forlagslistene, nå som før, flere strålende forfatternavn innen langt mer seriøs og langlivet litteratur. Det skal ikke underslås at muligheten for å nå markedet, eller med andre ord bokkjøperen/leseren, ikke bare beror hos forlagene, men i høy grad også hos bokhandlerne. Fremragende bøker kan så å si saboteres av bransjen som står mellom forfatteren og leseren. Det er sant. Bokhandleren vil også gjerne tjene penger. Og hvor er forresten anmelderne når f.eks. en ny bok av en prisvinnende forfatter utgis? Svært sannsynlig er han/hun/hen opptatt med å anmelde en av årets utallige krimbøker.
Når et nyopprettet forlag ambisiøst og kyndig velger sine første utgivelser, og dessuten er dyktige til å nå frem i mediene, blir det kanskje både «brask und bram». Men å tjene penger til alskens forlagsutgifter er en annen sak. Et nytt forlags redaktør var tydelig deprimert da han fremla forlagets sørgelige situasjon på et seminar i Norsk Oversetterforening i september. Men hva hadde han ventet seg – hvordan så kalkylene og prognosene ut?
Det finnes et litt underlig tvisyn i vurderingen av forlag. På den ene siden er det ærerikt å utgi strålende bøker som ikke selger; det er heroisk og super-kulturelt å tape penger på kvalitet. Omsetning, rett og slett penger, er det ikke pent å snakke om. Det var Thomas Carlyle (ikke i første omgang Harald Grieg) som skal ha lansert det med «børs og katedral». Og er det noen grunn til å skamme seg over å arbeide etter et slikt motto, å etterstrebe en balansegang som gjør forlagsvirksomhet økonomisk sunt? Ord som bokkalkyle, prognose og bunnlinje er gørr kjedelige, men må nødvendigvis inngå i forleggerens vokabular.
Ovenstående sitat er hentet fra Max Tau: For over oss er himmelen, der handlingen foregår i Tsjekkoslovakia i mellomkrigstiden. Boken er oversatt av Carl Fredrik Engelstad og kom på norsk i 1954.