Ved åpningen av Oversatte dager i februar holdt oversetter Tom Lotherington følgende innledning:
 
Dette handler om Sankt Hieronymus, som sa at han ikke ville oversette ord for ord, men mening for mening. Non verbum e verbo sed sensum de senso exprimere. Unntatt når meningen var uforståelig. Da var det ikke annet å gjøre enn å ta ord for ord. Så ble oversettelsen like uforståelig som originalen.

Man lurer kanskje på hvorfor Hieronymus har en løve ruslende omkring i arbeidsrommet sitt. Er det bare fordi han har et ensomt yrke og et stusslig liv, slik at han trenger en selskapsløve? Eller har han en mer finurlig plan med den?

Jeg tror nok løven først og fremst er et pr-stunt. Det gjelder jo å bli synlig, og få oppmerksomhet! En asket som sitter stille i hulen sin og bare er opptatt med sitt fredelige gjøremål – fra hebraisk til latin den ene dagen, fra gresk til latin den andre – det er ingen nyhet. Sånt blir det ikke overskrifter av, og slett ikke store oppslag med bilder. Hva gjør man da?

Man møblerer med en løve og en hodeskalle.

En halvnaken oversetter som stirrer et dødningehode inn i de bunnløse hulningene med en løve foran skrivebordet,– det er et tablå. Sånt blir det bilder av, som vi har sett. Ikke bare av Dürer. Også Caravaggio, Leonardo, van Eyck og vår helgens navnebror Bosch, samt hans franske homonym Gérome (Jean-Léon!), og flere til har malt dette motivet. Det er en måte å fremstille oversetterens arbeidssituasjon på som noe mer spenningsfylt enn den egentlig er til daglig – dette at man stirrer døden inn i øynene mens en løve slikker ens føtter. Unntaksvis kan det oppleves sånn, men vanligvis ikke.

Jeg tror ellers Hieronymus har dressert løven sin til å foreta manusvasken. Her må vi kanskje føye til en parentes. Ikke alle er klar over at teksten i bøker som kommer publikum i hende, har vært gjennom en vask. Her snakker vi om en virkelig oversett yrkesgruppe! Manusvaskeren er navnløs og underbetalt, og publikum vet ikke engang at jobben hennes finnes. Og likevel er det vaskeren som redder manuskriptet i siste liten, like før det går i trykken med alle sine feil og tabber, flauser og brølere. Vaskeren redder oversetterens ære. Oversetteren tar æren og går videre, vaskeren sitter tilbake knapt nok med verdens lønn. Man burde også arrangere vaskedager på Litteraturhuset.

For ingen oversetter er feilfri, heller ikke den hellige Hieronymus. Det var han som satte horn på Moses. Alle som har vært i Peterskirken i Roma, vet at Moses har horn stikkende ut fra hodet. Det er fordi hebraisk er et vanskelig språk, og fordi vår hellige kollega tross alt var en selvlært mann. I den scenen da Moses kom ned fra Sinaifjellet etter å ha ført lange samtaler med Gud Herren, da, ja der var det at det dukket opp et av disse ordene som Hieronymus kalte et mysterium, der han ikke var sikker på å forstå meningen. Da kunne han følgelig ikke oversette meningen, så da fikk han ta det ord for ord: Qui videbant faciem Moses esse cornutam. Det er utlagt: Da så de at Moses hadde horn i pannen.

Dette ble avgjørende for kristenhetens bilde av Moses i mange århundrer etter Hieronymus, og det må være verdenslitteraturens alvorligste oversettertabbe.

Jeg anser det som sagt for sannsynlig at Hieronymus engasjerte løven sin til å lese gjennom manus og luke ut feil. Da løven kom til dette punktet, der Moses var pyntet med horn, da sa den ifra på den eneste måten en løve kan si fra på. Den brølte. Det var verdens første manusvaskers måte å si det på at her har du begått en brøler.

Men hvorfor rettet da ikke Hieronymus feilen? Antagelig fordi han sto på sitt. Det hebraiske ordet i kildeteksten er tvetydig. Det kan bety et sterkt, blendende lysskinn. Men det kan også bety horn. Sånn er det ofte, det vet vi. Det er oversetterens hverdag. Horn eller glorie, man må velge. Å oversette er å velge. Vaskeren kan peke på uheldige valg og direkte feil, men i siste instans er det oversetteren som bestemmer. Hieronymus stolte ikke på løvens skjønn. Han lot hornene bli stående. Vår skytshelgen var ikke ufeilbarlig.

Det er ikke vi heller. Det er blant annet derfor vi har så mye å snakke om at vi må bruke tre fulle dager på det.

Teksten ble opprinnelig publisert på Tom Lotheringtons egen blogg.