Av oversetter Hedda Vormeland
For et par år siden oversatte jeg en fornøyelig bok, en roman om de greske gudene. Udødelige som de er, lever de fremdeles blant oss – men det har gått nedoverbakke med dem de siste århundrene, og nå bor de i et falleferdig hus i London og har til dels ganske haltende yrkesliv. Afrodite er telesexvertinne, Atene lufter hunder, Apollon prøver seg som tv-tryne. Den mest vellykkede er kanskje Dionysos, som selvfølgelig driver en nattklubb av det temmelig dekadente slaget. Og her var det jeg møtte et lite problem og en slags identitetskrise.
Apollon har kjærlighetssorg og har stukket innom Dionysos på jobben, altså nattklubben. Og i avsnittet hvor han legger ut om hjertesorgen til Dionysos, som begynner å bli grundig lei av brorens sutring, kan vi lese følgende passasje: «On the stage behind Apollo, they were bringing out the crabs. People would start fainting soon. Time to wrap up the conversation.» Jeg stusset, googlet, slo opp og grublet, men landet til slutt på å oversette det slik: «På scenen bak Apollon var de i ferd med å få inn krabbene. Snart ville folk begynne å besvime. På tide å avrunde samtalen.»
Lenge før jeg ble oversetter, var jeg lesehest. Og litteraturstudent. Når jeg sitter og oversetter, er det mange litterære skikkelser som titter over skulderen min og følger med. Den mest slitsomme av dem alle er Akira Sakazaki. Denne tragiske helten er en av mange bipersoner i David Lodges Small World. Sakazaki er en klok, belest og hardtarbeidende japaner. Han underviser i engelsk ved universitetet, og på fritida oversetter han romaner av en britisk samtidsforfatter. Men arbeidet er alt annet enn enkelt – han har aldri satt sin fot i England, og dette foregår på en tid da Internett var science fiction, så slang og dagligtale er ukjent land for ham. Den samvittighetsfulle oversetteren skriver til forfatteren sin og spør om alt mellom himmel og jord: «p. 152, ‘jam-butty’. What is it? p. 182, ‘Y-fronts’. What are they? p. 191 ‘sweet fanny adams’. Who is she?» Og på den andre siden av kloden lander en stri strøm av luftpostkonvolutter på forfatterens dørmatte: «’Bugger me,’ grunts Ronald Frobisher, stooping to pick up the morning’s mail from the doormat, ‘If there isn’t another letter from that Jap translator of mine.’» Kanskje er det dette: «p. 107, 3 down. ‘Bugger me, but I feel like some faggots tonight.’ Does Ernie mean that he feels a sudden desire for homosexual intercourse? If so, why does he mention this to his wife?»
Da jeg leste Lodges roman for første gang, lo jeg så jeg gråt. Men da jeg ble oversetter selv, satte jeg latteren/gråten i halsen. Frobisher har rett i at «You’ve got to feel sorry for the bloke». Akira Sakazaki vier livet til et umulig prosjekt der han står utestengt fra et samfunn han elsker på avstand, og titter inn gjennom samtidslitteraturens nøkkelhull. Det har alltid vært min store skrekk å bli som ham. Heldigvis har jeg ordbøker og andre hjelpemidler tilgjengelig, reisestipender finnes, og ikke minst er gode kollegers hjelp og oppmuntring bare noen tastetrykk unna.
«Klare selv!» er hos meg ikke bare et barn(s)lig instinkt, men også et produkt av frykten for Akira Sakazaki. Men da jeg jobbet med de greske gudene, måtte jeg til slutt kaste inn håndkleet. Teksten var levert til vask, med krabber på nattklubbscenen. Vaskeren stusset. Ny runde med googling, osv. Redaktøren stusset. Nye nettsøk. Uten resultat, jeg innså at jeg måtte forfatte en skrivelse. Heldigvis ikke på luftpostpapir. Svaret fra den vennlige Marie Phillips kom ekspeditt: «It’s just crabs, the crustacean. The implication is that something awful / obscene is going to happen, but we don’t know what. I guess it just isn’t funny in Norwegian.»
Follow
