Av oversetter Anne Cathrine Wollebæk

Romanen En mann alene av Christopher Isherwood kom ut i 1964 og blir ofte omtalt som et moderne mesterverk. Boken regnes som en klassiker innen homolitteraturen, men til tross for disse betegnelsene er det mest sannsynlig at norske lesere forbinder en spillefilm med bokens originaltittel, A Single Man. Romanen ble filmatisert i 2009, med moteskaperen Tom Ford som manusforfatter og regissør. Den stilsikre og visuelt lekre filmen fikk generelt god mottakelse, og skuespilleren Colin Firth ble belønnet med en Oscar-nominasjon for sitt nyanserte portrett av den sørgende og isolerte universitetsprofessoren George. Noen kritikere innvendte riktignok at filmens glattpolerte og stiliserte uttrykk gikk på bekostning av den eksistensielle dybden i forelegget, til tross for at Tom Ford legger inn i filmen at hovedpersonen planlegger selvmord. Siden det i 2014 er 50 år siden romanen ble utgitt for første gang, er dette en god anledning til å presentere den for norske lesere, som Bokvennen forlag nå gjør.

Christopher William Bradshaw Isherwood ble født i Cheshire i Nord-England i 1904. Han tilhørte den øvre middelklassen og ble sendt på kostskole som seg hør og bør for en med en privilegert bakgrunn, før han begynte å studere ved universitetet i Cambridge. Han avbrøt studiene i 1925, trolig for å realisere sine forfatterambisjoner. Han debuterte som forfatter i 1928, med romanen All the Conspirators. Isherwood var en nær venn av forfatteren W.H. Auden allerede fra skoledagene, og vennskapet med ham førte til at Isherwood bodde i Berlin i flere år på 1930-tallet. Handlingen i den berømte kortprosasamlingen Goodbye to Berlin fra 1939 henter sitt stoff fra årene i Berlin, og den kjente musikalen og spillefilmen «Cabaret» bygger på hendelsene i Goodbye to Berlin. Fra 1939 og frem til han døde i 1986, bodde Isherwood i USA, og der jobbet han blant annet som manusforfatter i Hollywood. Isherwood ble etter hvert en disippel av swami Prabhavananda, som ledet den hinduistiske Vedanta-bevegelsen i Sør-California, og romanen A Meeting by the River fra 1967 handler i stor grad om Vedanta. (Vedanta er et av de seks ortodokse systemene innen indisk filosofi og danner grunnlaget for de fleste moderne skoler innen hinduismen.) Fra begynnelsen av 1950-tallet og frem til sin død var Isherwood sammen med kunstneren Don Bachardy. Christopher Isherwood døde i Santa Monica i California i 1986.

Isherwoods forfatterskap er mangslungent og bindsterkt. Han skrev romaner, memoarbøker, reiseskildringer, noveller, dikt, artikler og filmmanus. I tillegg til romanene er de selvbiografiske verkene sentrale i forfatterskapet. I 1996 ble Isherwoods dagbøker utgitt i fire bind; Diaries 1939-1960. Det selvbiografiske elementet er alltid mer eller mindre fremtredende hos Isherwood, og mot slutten av livet gikk han helt over til å skrive selvbiografisk. I Kathleen and Frank fra 1971 utforsker han sin egen familiebakgrunn gjennom foreldrenes brev og dagbøker. I Christopher and His Kind fra 1976 forteller han den usminkede historien om årene i Berlin, etter å ha kommet frem til at han hadde en moralsk forpliktelse til å fortelle om livet i byens homsemiljø på 1930-tallet, uten omsvøp. Denne utgivelsen gjorde ham til helt innen den amerikanske homobevegelsen.

En mann alene regnes som Isherwoods viktigste verk litterært sett. Romanen er nesten aristotelisk enhetlig i sin oppbygning: Leserne får beskrevet én dag i universitetsprofessoren Georges liv. George er en homofil, middelaldrende engelskmann som underviser i litteratur på et universitet i Los Angeles i California i 1962. Vi møter George litt under et år etter at samboeren, Jim, omkom i en trafikkulykke. George er i dyp sorg og sliter seg gjennom hverdagen. Gjennom ulike møter med mennesker i løpet av dagen begynner George å tro at det er mulig å leve videre alene, uten Jim. Kanskje er livet til å bære hvis han kan klare å kombinere alle rollene han spiller i løpet av en dag, til å utgjøre én personlighet. For hvem er han? Vi møter George som sørgende etterlatt, som et uhyre for naboungene, som respektert litteraturprofessor, som treningspartner til en ung gutt, som omsorgsfull venn på sykebesøk hos en døende bekjent, som middagsgjest og svirebror for venninnen Charlotte og til slutt som bargjest som forsiktig nærmer seg studenten Kenny.

«Hva handler den om?» Det er George som stiller det spørsmålet til studentene, om romanen av Aldous Huxley som han foreleser om. Spørsmålet kan også stilles om En mann alene. Sorg er det mest nærliggende svaret. Dette er sorgen sett som eksistensielt problem; frykten for ensomheten. Omfanget av sorgen, går opp for leserne i begynnelsen av boken, der det beskrives hvordan George hver morgen stopper i døråpningen til kjøkkenet:

«Det er der han stopper brått idet det slår ham, med en kvalmende ny innsikt, nesten som for første gang: Jim er død. Er død.
Han står helt stille, taus, i høyden unnslipper det ham et kort dyrisk grynt, mens han venter på at spasmen skal gå over. Så går han inn på kjøkkenet. Slike morgenspasmer er for smertefulle til å dvele ved. Når de gir seg, føler han bare lettelse. Det er som når et kraftig krampeanfall endelig slipper taket.»

Sorgen over Jim har ført George ut i en tilværelse preget av isolasjon. Det er ensomt å sørge over et forbudt forhold. George kan ikke vise sorg åpent; naboene må ikke få vite noe. Forholdet til Jim var «the love that dare not speak its name». Stillingen på colleget kan stå i fare hvis det kommer ut at George delte bord og seng med en mann. Selv Jims familie vet ikke helt hvordan det ligger an, bare at de bodde i det samme huset. Hemmeligholdet blir en ekstra belastning i en tung tid. I forlengelse av dette får vi outsiderens blikk på de konforme familiene fra middelklassen som omgir ham; familien Strunk og Garfein. Det er et krenket blikk, siden naboene sammen med resten av samfunnet nekter å godta George som han er. Når George ser seg selv med deres øyne, beskrives han som uhyre, demon og vampyr. Til gjengjeld ser han nabofamiliene som innbyggere i det han kaller Country of the Bland («De banales land»), der fasaden er det eneste som betyr noe. I essayet «Self-Reliance» fra 1841 skriver Emerson: «For non-conformity the world whips you with its displeasure.» Som et resultat av verdens piskeslag, enten de er følt eller erfart, møter vi også den rabiate George, som mens han kjører bil gjør opprør i tankene mot konformiteten, gjennom de villeste volds- og drapsfantasier.

Boken har som nevnt status som en klassiker innen homolitteraturen, og forfatteren Edmund White kalte den et av de første og beste litterære forbildene for homobevegelsen. Da boken kom ut i 1964, fantes det ingen homobevegelse å snakke om i USA, den gjorde seg først gjeldende helt på slutten av 60-tallet, da den oppstod etter Stonewall Inn-opptøyene i New York. Men det blir reduksjonistisk å betrakte romanen utelukkende som en homoklassiker. Den handler like mye om annerledeshet generelt som homofili spesielt, og den eksistensielle ensomheten er bokens overbygning. I et intervju med «The Paris Review» fra 1976, sier Isherwood følgende: «For meg som forfatter handler det ikke om homofili, men om annerledeshet; det å se ting fra en helt annen vinkel. Hvis homofili var normen, ville ikke temaet interessert meg som forfatter.» Og George er annerledes på flere måter, både som engelskmann i USA og som homofil, men også som enkemann uten noen offisiell enkemannsstatus. Da Isherwood kom til Berlin for første gang, fikk han en åpenbaring da han oppdaget at homofili fantes i alle sosiale lag og alle land. Dette bidrog til å vekke aktivisten i Isherwood. Han oppdaget også at det fins et eget samfunn av homofile, noe han anså som avgjørende for den enkelte. Tittelen Christopher and his Kind viser nettopp til dette; kind betyr her «de som er som ham»; det vil si legningsfellene. En mann alene viser behovet for nettopp et slikt samfunn man kan føle tilhørighet til, gjennom portrettet av George, som støtter seg til venner, bekjente og fremmede i sorgen; åpenbart i mangel av likesinnede. Det som kanskje er mest oppsiktsvekkende med boken når det gjelder homofili-tematikken, er at Isherwood presenterer hovedpersonen for leserne som om homofili er noe helt naturlig. At Georges samboer het Jim blir nevnt som én faktaopplysning, blant mange andre. Det viktigste med Jim er ikke legningen, men det at han er død. Dette var oppsiktsvekkende i USA i 1964, i et samfunn der homofili var forbudt ved lov.

I romanen befinner vi oss i USA i 1962, en typisk brytningstid. Dette er et samfunn på randen av en ny tidsepoke, og Isherwood er kjent for å beskrive tidsånden i verkene sine. I En mann alene beskrives sorg og utenforskap som eksistensielle problemstillinger, men også opptakten til 1960-tallets sosiale opprør; boken har Cuba-krisen og frykten for en verdensomfattende atomkrig som bakteppe. Borgerrettskampen, det sosiale opprøret, kvinnefrigjøringen og den seksuelle revolusjonen ligger ennå i kim, men det er som om Isherwood forutser minoritetsgruppenes kommende krav om like rettigheter når han lar George forelese om minoritetenes vesen. Slik foregriper han utviklingen som skal finne sted utover 1960- og 70-tallet, og avslører overraskende moderne holdninger.

Et annet sentralt element i romanen er det sivilisasjonskritiske aspektet, som går som en rød tråd gjennom teksten. Isherwood er nesten fremsynt når han lar George være kritisk til den hemningsløse utbyggingen av Los Angeles, utbyggernes manglende hensyn til naturen, den stadig tettere trafikken og forbrukskulturen som griper om seg. George frykter at naturen vil slå tilbake, ved at ørkenen vil vende tilbake og ta over landskapet igjen. Miljø-tematikken presenteres først og fremst gjennom beskrivelsene av urbaniseringen av Los Angeles:

«På begge sider av åsene, i nord og i sør, har byen spredt og bredt seg utover hele slettelandskapet. Den har spist de store gresslettene og jordene og de siste restene av appelsinlundene, den har sugd de omkringliggende innsjøene tørre og tappet kraften ut av skogen i de høye fjellene. Snart vil byen drikke filtrert saltvann. Og likevel vil den dø. Det trengs ikke raketter for å ødelegge den, eller en ny istid for å fryse den ned eller et stort jordskjelv for å få den til å sprekke i to og synke i Stillehavet. Den vil dø av overdreven utbyggelse. Den vil dø fordi pælerøttene har tørket ut; frekkheten og grådigheten som har vært dens eneste styrke. Og ørkenen, som er dette landskapets naturlige tilstand, vil vende tilbake.»

Og byen Los Angeles kan ses som den andre hovedpersonen i boken. Vi får beskrivelser av bydeler som uvanlig nok ikke er de bydelene som alle i hele verden kjenner fra før og forbinder med Los Angeles; nemlig Beverly Hills og Hollywood. Her er ingen beskrivelser av filminnspillinger, skuespillere eller glamorøse premierefester; et miljø Isherwood kjente til, ikke bare som manusforfatter i Hollywood tidlig på 1950-tallet, men også fordi han tilhørte Los Angeles’ mondene miljø. Han omgikkes datidens største navn, som Thomas Mann, Igor Stravinskij, Charlie Chaplin, Bertolt Brecht, Aldous Huxley og Greta Garbo.

Leserne presenteres for ulike sider av Los Angeles; Georges nabolag, motorveinettet, universitetsområdet, åsene som omgir byen, Charlottes nabolag og til slutt stranden og miljøet rundt strandpromenaden. Det begynner med skildringen av nærmiljøet til George, et nabolag som ligger like ved stranden og som kanskje tilsvarer Santa Monica. Vi får høre om områdets utvikling via de første bohemske beboerne som slo seg ned der tidlig på 1920-tallet, til en annen gruppe inntok området på slutten av 1940-tallet, nemlig veteranene fra andre verdenskrig. Boligområdene i nærheten av colleget er fremdeles slik Los Angeles var på 1930-tallet, søvnige og rufsete; uberørt av utbyggernes glupske kraner og maskiner. Men nærmere colleget er situasjonen en annen, der er ødeleggelsene i gang. Åsene planeres og bebygges. Selve colleget bygges ut, men det er allerede underdimensjonert; om noen år må alt rives for å bygges opp igjen i enda større skala.

Etter forelesningen, et sykebesøk og en tur på treningsstudioet kjører George opp i åsene som omgir Los Angeles. Før var det den uberørte naturen som ofte fikk ham til å dra opp i åsene. Han så hauker, tarantellaer, klapperslanger og prærieulver der. Men denne dagen oppleves alt annerledes; utbyggingen har også nådd hit. Etter middagsbesøket hos venninnen Charlotte ender en beruset George på den gamle strandbaren, The Starboard Side – stamstedet. Dette er et sted som er ladet med mening for ham; her møtte han Jim. Her nøt de de ville og løsslupne somrene i 1945 og 1946 sammen. Men ikke engang her unnslipper George forandringen. Baren skal renoveres, eller «skjendes», som George uttrykker det. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan George ville opplevd nåtidens smogbefengte og trafikktette Los Angeles, der det han forutså og fryktet har funnet sted i overveldende utstrekning.

Ordene «smogbefengte og trafikktette» i forrige avsnitt er nesten litt isherwoodske. Språket i romanen er gjennomgående slående presist. Boken ledsages av et berømt skrytesitat av Gore Vidal, som hevder at Isherwood er «den beste prosaforfatteren som skriver på engelsk». Vidal utdyper dette i forordet til Isherwoods selvbiografiske verk Christopher and His Kind: «Ingenting er overflødig i Isherwoods setninger. Verbene er treffende og substantivene presise.» Isherwood tilhører showing, not telling-skolen av forfattere, men han benytter seg også tidvis av en karakteristisk opphopning av adjektiver når viktige personer, følelser eller situasjoner skildres, som i beskrivelsen av en av studentene: «(…) hans brede pusekattsmil, fløtehvite hud og kattevelstelte vesen (…)», eller i beskrivelsen av en tennisspiller George betrakter: «Han kan kanskje være meksikansk, sorthåret, kjekk, katteaktig, kompakt, brutal, smidig, muskuløs, og elegant og rask på foten.» Dessuten benytter han seg av beskrivende ledd som hektes sammen i slående og originale kombinasjoner: spiteful-playful tight-assed, dainty-shamefaced, grim-lipped strutting spryness, groggy-legged. Dette utgjør romanens fremste stilistiske særtrekk, sammen med hyppig mangel på komma mellom sideordnede adjektiver, begge deler gir en fortettet følelse i teksten.

Romanen åpner poetisk med Georges oppvåkning, der han går fra å være et identitetsløst vesen til å bli et menneske gjennom dagliglivets rutiner. Selv uten å ha sett Gore Vidals skrytesitat, ville man fort skjønt at dette er en språklig bevisst forfatter:

«Oppvåkningen begynner med ordene er og . Det som har våknet, ligger så en stund og stirrer opp i taket og ned i seg selv til det har gjenkjent jeg, og ut fra det sluttet at jeg er, jeg er nå. Så kommer her, og det virker i det minste delvis beroligende; for her er jo der det hadde ventet å være denne morgenen; dette stedet som kalles hjemme.
Men nå er ikke bare nå. er en kjølig påminnelse; en hel dag etter i går, ett år etter i fjor. Hvert er merket med sin dato, og gjør dermed alle tidligere foreldet, helt til – senere eller før – kanskje – nei, ikke kanskje – helt sikkert: Det kommer.
Redselen kniper til i vagusnerven. Den kvalmende engstelsen for det som venter, et eller annet sted der ute, rett forut.»

Slik presenteres George for leseren, som et vesen eller en kropp, i grenselandet mellom søvnens barmhjertighet og sorgens harde realitet. Når håret er gredd, skjeggveksten fjernet og ansiktet vasket, trer mennesket George frem, for leseren og seg selv. En ny dag begynner. Avslutningen er skrevet i et like poetisk språk som de første sidene. Boken slutter som den begynner, med George redusert til kropp; en kropp som anses som en maskin:

«Inni kroppen på sengen arbeider den store pumpen stadig videre, uten behov for hvile. I hele denne rolig pulserende mekanismen gjør minimumsmannskapet sine ørsmå justeringer. Når det gjelder det som foregår over vannlinjen, merker det ingenting, bortsett fra faresignaler, som regel falsk alarm: røde lys som blinker i den paniske hjernestammen, myndig motsagt av grønne klareringslys fra den sindige korteksen. Men nå er kontrollspakene innstilt på autopilot. Korteksen døser; hjernestammen registrerer bare et mareritt fra tid til annen. Alt tyder på et helt rutinemessig forløp, fra nå av og til det blir morgen. Faren for noen form for uhell er mikroskopisk.»

Men det skjer et uhell, og så kommer … Døden? Eller den barmhjertige søvnen? Bevisstheten er som senket i vann mens George sover, fjæredammene ved kysten og bevisstheten knyttes sammen. Her merker man påvirkningen av Vedanta, gjennom beskrivelsen av fjæredammene og havet, som representerer henholdsvis den individuelle sjelen og den kollektive bevisstheten. Vannet i den enkelte fjæredammen føres ut i havet når det er flo, og når det blir fjære sjø, befinner vannet seg i en annen fjæredam, slik man mener at selvet lever videre gjennom reinkarnasjon:

«Akkurat som man ser på George og de andre som individuelle enheter, for enkelhets skyld, så kan man se på en fjæredam som en enhet – selv om den selvfølgelig ikke er det. Vannet i dens bevissthet – så å si – vrimler av jaget bekymring, innbitt grådighet, lynrask-livlig intuisjon, gammel hard-skallet klippe-klamrende stahet, dype glitrende uoppdagede hemmeligheter og illevarslende protevsaktige organismer som gjør mystiske bevegelser, kanskje advarende, mot overflatens lys. Hvordan kan så ulike vesener i det hele tatt eksistere sammen? Fordi de må. Revformasjonen rundt dammen holder deres verden sammen. Og gjennom hele dagen med fjære sjø kjenner de ingen annen verden.
Men den lange dagen er til slutt over; den hengir seg til nattens flo. Og akkurat idet havet kommer flommende, mørknende over fjæredammene, skyller på samme måte vannet fra det andre havet over George og de andre som sover; den bevisstheten som ikke er ett bestemt individ, men som rommer alle og alt, i fortiden, nåtiden og fremtiden, og som strekker seg uavbrutt bortenfor selv de fjerneste stjerner.»

I dag kan man tenke blasert at det ikke er noe spesielt med en homofil romanfigur, men tidlig på 1960-tallet utgjorde dette et paradigmeskifte. Riktignok hadde James Baldwin rystet USA med Another Country i 1962, som ble utgitt på norsk i 1965 med tittelen Et annet land. Når Isherwood beskriver homofile som én gruppe i et samfunn med mange ulike grupper, mildner han stigmaet ved homofili. Verdens Gang ved Ragnhild Lorentzen anmeldte den engelskspråklige utgaven av A Single Man i februar 1965, under overskriften «Isherwood – en kosmopolitt». Hun vektlegger Isherwoods omflakkende, og toner kanskje ikke overraskende ned det homofile aspektet, ved kort å forklare følgende: «Bokens hovedperson George, 58 år og universitetslektor, er homoseksuell, en legningsfeil som gjør ham til outsider i et vanlig borgerlig samfunn, og som må skjules for at han skal beholde levebrød og sosial status.» Lorentzen ser riktignok bokens hovedtema som løsrivelse fra konformiteten, men det at hun unnlater å gå inn på homofilitematikken er et utslag av tidstypisk berøringsangst. 50 år etter at boken kom ut for første gang, er det fremdeles behov for en roman som behandler temaet som Isherwood gjør, selv om fordommene er færre og samfunnets holdninger har endret seg siden 1964. Når George også fremstår som en eksponent for universelle livserfaringer – sorg og eksistensiell ensomhet – får romanen utvidet relevans og dermed allmenngyldighet.

 

Kilder:
www.the christopherisherwoodfoundation.org
Isherwood: A Life Revealed, Peter Parker 2004
The Isherwood Century, Berg & Freeman (ed.) 2001
«Christopher Isherwood: The Art of Fiction», The Paris Review no. 49, Plimpton (ed.) 1976
VG, 18.02. 1965, «Isherwood – en kosmopolitt», Ragnhild Lorentzen

Innlegget er en redigert utgave av etterordet til boka, gjengitt med tillatelse fra Bokvennen forlag.