Kari Kemény ble 22. april 2020 tildelt ungarsk fortjenstmedalje for sin innsats som oversetter fra ungarsk til norsk. Vi gratulerer! Her kan du lese talen oversetterkollega Éva Dobos skrev for anledningen:
Fortjenstmedalje i koronaens tid
Ungarsk utmerkelse til Kari Kemény
«Ordet korona betyr krone på ungarsk. Altså den gjenstanden som kongene og dronningene bærer på hodet når de skal gjøre noe viktig. Den 22. april glemte jeg viruset for en stund, og ordet korona ble en krone, om enn litt symbolsk, der jeg sto i den praktfulle Frognervillaen til den ungarske ambassaden.
Det var en merkelig stille og rørende sammenkomst. Vi var fem som var til stede, et forskriftsmessig antall personer som sto i behørig avstand fra hverandre. Hovedpersonen var oversetteren Kari Kemény, og anledningen var overrekkelse av presidentens fortjenstmedalje. Den høyeste statlige utmerkelsen man kan få innenfor kulturfeltet i Ungarn.
Anna Sikó, Ungarns ambassadør, åpnet sammenkomsten, og før en formell koronaskål, ble den ungarske nasjonalsangen avspilt. Alle vi fem reiste oss og sang med. Og den påfølgende seremonien – selve overrekkelse av diplomet og medaljen – som til vanlig er en høytidelig, protokollstyrt forestilling, ble en upretensiøs feiring av Kari Kemény.
Oversetteren Kari Kemény er unik på mange måter. Ikke bare fordi hun i flere tiår iherdig har oversatt romaner, som det brede publikum og kritikere knapt la merke til, men også fordi hun, utholdende og etter en 15 år lang «kamp», fikk Pax forlag til å utgi romanen Uten skjebne av Imre Kertész, som senere fikk Nobelprisen i litteratur. Det trengtes en klokkertro på forfatterskapet til Kertész og en standhaftighet som få av oss oversettere har.
Men det er ikke bare Imre Kertész, men flere av de beste ungarske forfattere som kan takke henne for å ha kommet ut på norsk. Sándor Márai, Dezsö Kosztolányi, Magda Szabó, László Krasznahorkai, Péter Esterházy og Péter Nádas er bare noen av navnene som det lesende norske publikum har fått lære å kjenne. Vanskelige navn, vanskelige å uttale, men de som har latt seg fascinere av deres verker, er blitt hektet.
Jeg har fulgt Karis oversettelser siden jeg kom til Norge for snart 40 år siden. Og etter som jeg lærte meg norsk og kunne lese hennes oversettelser, ble jeg fylt av stadig større beundring og respekt for det hun gjorde. Norsk og ungarsk er to språk som ligger langt, langt fra hverandre, i struktur, i syntaks, i logikk og i setningsbygning. Å bringe over – eller å sette over som vi kaller det – setninger og betydninger fra det ene språket til det andre, og å finne broer mellom de to språklige universene, er en krevende øvelse. Jeg hadde aldri trodd at for eksempel Himmelsk harmoni av Esterházy eller Satantango av Krasznahorkai ville kunne fungere noe særlig godt på norsk, men Kari klarte det umulige kunststykket. De norske tekstene klinger bra på norsk, samtidig som de beholder sin kulturspesifisitet og koloritt.
Anerkjennelsene Kari Kemény har fått for sitt arbeid har vært heller beskjedne. Utenom Bastianprisen fra Norsk Oversetterforening i 2001, har innsatsen hennes ikke blitt særlig premiert av noen statlige eller andre ungarske kulturinstitusjoner. Da den ungarske ambassaden kontaktet henne om fortjenstmedaljen, ringte hun meg og spurte hva jeg syntes. Spørsmålet virket først rart, men da hun fortalte at noen av vennene hennes rådet henne til å ikke ta imot, skjønte jeg plutselig hva som lå bak. Det ungarske kulturlandskapet er nemlig like splittet av politikken som alt annet i Ungarn, og det er både sørgelig og håpløst at alt skal måles og veies gjennom politiske sympatier og antipatier. Vi hadde en god diskusjon – og temaet utmerkelser og politikk, som slett ikke er enkelt, kunne fylt både små og store seminarer. Jeg rådet Kari å ta imot prisen. Den skulle overrekkes 15. mars, på Ungarns nasjonaldag, under et større arrangement, men koronaviruset stoppet den storslåtte planen. Slik kom den lille merkelige, stille og rørende seremonien på ambassaden den 22. april til, med fem til stede.
Det hun har gjort for ungarsk litteratur i Norge er enestående, og hun fortjener all den anerkjennelse en kan få. Og det var på tide å gi Kari Kemény et velfortjent klapp på skulderen, og plassere henne blant landets fremste kulturambassadører.
Jeg er stolt og glad over å ha kjent Kari og hennes oversettelser i snart 40 år. Og tro meg, det er ikke mange som kunne klare å gjøre det hun har gjort.»
Follow
