Da jeg sa ja til å oversette The Wind in the Willows i januar i fjor, kjente jeg egentlig hverken forfatteren eller boken utover at tittelen vakte noen litt vage forestillinger om engelsk kulturlandskap med elv og enger og generell trivelighet. Jeg hadde med andre ord en formening om at den var en slags “god gammeldags barnebok”, og det er den jo ikke. Dvs. den er det, men ikke helt på den måten vi mener når vi tenker på en god gammeldags barnebok.

Forfatteren, Kenneth Grahame, var bankmann, direksjonssekretær i Bank of England, med et visst litterært ry. Han var født i Skottland i 1859 som tredje barn i en søskenflokk på fire. Da han var fem år, fikk moren skarlagensfeber og døde. Faren, som hadde hatt alkoholproblemer tidligere, begynte å drikke igjen, og de fire barna måtte flytte til mormoren i Berkshire. Til tross for omstendighetene ble tiden som fulgte etter alt å dømme en relativt lykkelig tid. De bodde i et kråkeslott i en stor hage ved Themsen. Og det skal være landskapet her som la grunnlaget for hans livslange kjærlighet til elven og båtliv. Unge Kenneth var flink på skolen og ville gjerne studere, men familien hadde ikke råd til å betale for ham (sier én kilde, onkelen nektet å betale for ham, sier en annen), så han ble i stedet satt i lære i en bank – Bank of England – der han på opptaksprøven – som den eneste i bankens historie – skal ha fått beste karakter i stilskriving, og etter hvert jobbet seg opp til stillingen som direksjonssekretær i en alder av niogtredve – til dags dato visstnok den yngste direksjonssekretær Bank of England har hatt.

Allerede før han begynte i banken hadde Grahame begynt å vanke i litterære kretser, og under psevdonym publiserte han småtterier i diverse blader og tidsskrifter, som The National Observer, der man blant bidragsyterne fant navn som Kipling, G. B. Shaw, R. L. Stevenson og W. B. Yeates. Etter hvert begynte han også å skrive under eget navn. Hans første samlingen med essays og fortellinger, Pagan Papers, kom ut i 1893 og slo an. Førsteutgaven innehold bl.a. flere fortellinger om en familie bestående av fire foreldreløse barn, som har umiskjennelige selvbiografiske overtoner. Senere tok han disse ut av samlingen og sammen med enda et knippe fortellinger om den samme søskenflokken ga han dem ut igjen under tittelen The Golden Age i 1895. Suksess igjen. Det samme skjedde i 1898 da han kom med enda en samling om barna, Dream Days. Begge samlingene bygget på de par lykkelige årene fra hans egen barndom og skaffet ham et ikke ubetydelig ry som forfatter.

Om han gjorde suksess på det litterære feltet, skrantet privatlivet. I 1897 traff han Elspeth Thomson, og i 1899 gifter de seg. Skal man tro Kenneth Grahame Society var det “not a very satisfying marriage for either Kenneth or Elspeth”. Det ble ikke bedre av at sønnen Alastair, deres eneste barn, ble for tidlig født, blind på det ene øyet, og hverken fysisk eller intellektuelt helt på høyden, noe foreldrene skal ha hatt vanskelig for å forsone seg med. Begge, men visstnok særlig Elspeth, skal i stedet ha dyrket en fantasi der de lekte at Alastair var et uvanlig begavet barn.

Grahame slet også med svak helse, som ikke ble bedre etter et nokså underlig opptrinn i banken i 1903, da en fremmed steg inn på kontoret og forlangte å få snakke med direktøren som ikke var til stede. Dermed var det Grahame som måtte ta ham imot. Den fremmede, som av avisene etterpå bare ble omtalt som ‘a Socialist Lunatic’, trakk en pistol og avfyrte tre skudd mot Grahame, uten å treffe, før han ble nedkjempet av bankpersonalet.

Grahame fortsatte i banken etter “revolvermannepisoden”, men trivdes stadig dårligere og skal ha røket uklar med et av direksjonsmedlemmene, og etter at han under et munnhuggeri skal ha uttalt at vedkommende var “no gentleman”, måtte han søke avskjed av angivelig av helsemessige årsaker. Motstanderen, Walter Cunliffe ble senere utnevnt til bankens nye direktør.

I 1904, da Alastair, som foreldrene kalte “Mouse”, var fire år, begynte Grahame å fortelle ham godnatthistorier som han diktet selv; disse handle særlig om en padde. Når Grahame og Espeth var borte, skrev han daglig nye godnatthistorier som han sendte hjem til sønnen. Etterhvert fikk historiene større persongalleri og det dukket opp andre dyr: en muldvarp, en vannrotte, en grevling med flere. Etter at Grahame hadde søkt avskjed fra banken, flyttet familien på landet igjen, i nærheten av stedet der han hadde opplevd sine lykkelige barneår, og han fikk tid til å bearbeide godnattfortellingene til boken The Wind in the Willows.

Overraskende nok – i hvert fall i ettertid – var det ingen forlag som ville ha boken. Samtlige refuserte den; Methuen tok den til slutt bare fordi Grahame ga avkall på forskudd. Og da The Wind in the Willows forelå høsten 1908, viste det seg at kritikerne var enige med forleggerne – det ble slakt fra så å si alle kanter. I The Timesskrev kritikeren at “voksne lesere vil finne den uhyrlig og ubegripelig”, mens “barn vil håpe forgjeves på mer moro”. Kritikeren i The Bookman anså den som fullstendig mislykket – “som en tale til hottentotter holdt på kinesisk”. Den eneste som var udelt positiv var forfatteren Arnold Bennett som leste den som en satire over engelsk karakter og kalte den “entirely successful”. Drahjelp fikk han etter hvert også fra et noe uventet hold: USAs president Theodore Roosevelt. Roosevelt hadde uttrykt sin begeistring for Grahames tidligere bøker i et fanbrev, og Grahame kvitterte nå med å sende ham et eksemplar av den nye. Roosevelt ble så begeistret at han skrev til det amerikanske forlaget Scribners og nærmest påla dem å utgi boken. Scribners parerte ordre, og fra da av gikk det bare oppover.

Om kritikerne var enige om at boken var dårlig, var de ikke enige om hva slags bok det var. For var dette en barnebok? Eller var den en bok om barn for voksne – som Grahames tidligere bøker, The Golden Age og Dream Days? Eller var det egentlig en bok om dyr, som skulle forklare dyrenes levemåte for de unge? For å bidra til forvirringen på dette punkt hadde forlaget prestert å lansere boken som “perhaps chiefly for children”. Ikke var den illustrert heller, noe som nok også bidro til forvirringen – det var ingenting ved The Wind in the Willows som signaliserte klart hva dette var ment å være.

En ting er selve handlingen: Kapitlene veksler mellom en nesten meditativ ro med naturlyriske stemninger og vill action med biltyverier, fangehull, snarrådig flukt og dramatisk kamp og seier over de usiviliserte inntrengerne fra Ville skogen.

Persongalleriet er en annen: Muldvarpen – den engstelige, men nysgjerrige som vil se mer av verden, Vannrotta – den hjemmekjære romantiske poeten som vet å gjøre seg livet behagelig; den totalt ansvarsløse Padda, og Grevlingen – selve innbegrepet av sindighet og ansvarlighet i en velordnet, borgelig verden. Og utenfor denne – Ville skogen med alle dens tvilsomme og bare halvtamme beboere. Alle dyr er heller ikke menneskelignende, noen er bare dyr, som hestene og kanarifuglen i buret. Våre venner har også spiskammeret fullt av bacon, kald kylling, hummer og annet godt.

Her behandles store temaer som vennskap; hva er et hjem – med referanser til alt fra postordrekataloger til samtidens store smaksdommer Ruskin[1]; og ansvarlighet som betingelse for den sosiale orden (det er Paddas uansvarlighet som fører til at veslene og røyskattene mister respekten for annen manns eiendom og lager revolusjon), til dette kommer en dæsj historiefilosofi og en beskrivelse av den ikke helt smertefrie overgangen fra viktoriatidens landlige idyll til den edwardianske epokens sans for teknologiske nyvinninger, muntert konkretisert i episoden der den første bilen renner Paddas kanarigule sigøynervogn i senk.

Som om ikke dette var nok, er språket fullt av allitterasjoner, stilistiske påfunn og overraskende grep. Ett eks.: Etter at Padda er blitt stilt for retten og dømt til tyve års fengsel, føres han i det neste avsnittet ut av rettssalen og ikke bare ut til en fengselscelle, men nesten umerkelig ned gjennom historien fra viktoriatiden tilbake til tidlig middelalder. Det er ting som dette, som gjør at boken med utbytte kan leses så mange ganger. Noen av dialogene er på høyde med Wodehouse, og ordvalget er nokså langt utenfor det hverdagslig nødtørftige. Mange ord fra The Wind in the Willows står oppført i Oxford English Dictionary som første registrerte eksempel på bruk, samtidig som Grahame boltrer seg med gamle vendinger og ord som nesten hadde gått ut av bruk. Og her er mengder av allusjoner til alt fra Sherlock Holmes og Tennyson til Odysseen og Bibelen.

Når det kommer til stykket, er det kanskje ikke så rart at kritikerne reagerte som de gjorde. Publikum, leserne, hadde imidlertid ikke like tungt for det, eller kanskje de bare var mindre opptatt av å sette merkelapp på boken. De elsket The Wind in the Willows fra første stund, og det har vært å få i et uoverskuelig antall utgaver siden. Når den nå er blitt en ubestritt barnebok-klassiker, skal ikke minst illustratørene ha sin del av æren/skylden for det. Og hvordan man har bakset med å definere denne teksten kan nesten leses ut av illustrasjonene. Hos den første illustratøren, Paul Bransom (1913), er våre fire helter dyr, rett og slett. Her er det en vannrotte og en muldvarp som er ute og leier en påselet hest, og i bakgrunnen rusler en padde.Hos Arthur Rackham (1940) har det skjedde en glidning i retning av det menneskelige:

Den som vil se flere av illustratørene og deres bidrag til boken, finner svært mange av dem representert HER. Her ligger det også mengder av annet stoff om boken og forfatteren.

Suksessen med The Wind in the Willows hjalp ikke på den hjemlige elendigheten. Det ble stadig tydeligere at Mouse/Alastair ikke var noe geni, tvert imot. Han slet for å henge med på skolen og ble etter hvert like uregjerlig som røyskattene og veslene som okkuperer Padde Gård. Men Alastair skulle få det hans far ikke hadde fått – gå på universitetet. Det endte med katastrofe. Noen uker før sin tyveårsdag i mai 1920 gikk Alastair ut og la seg på skinnegangen i utkanten av Oxford. Likskuet konkluderte taktfullt med at det var en ulykke, men det skal herske liten tvil om at det var selvmord. Grahame selv døde i 1932 og ble gravlagt sammen med sønnen.

 

---