Magnus Brostrup Landstad, best kjent som «M.B. Landstad», sto bak to av de viktigste norske bokutgivelsene på 1800-tallet, Norske Folkeviser (1853) og Kirkesalmebog (1870). Landstad skrev selv en mengde salmer. I salmeboken opptrer han både som dikter og som redaktør, men også i høy grad som oversetter, eller bedre, som gjendikter.

Anders Aschim beskriver Landstads betydning slik:

«Sammen med Elias Blix danner M.B. Landstad selve fundamentet for moderne norsk kirkesang, dels gjennom sine egne salmer, men mest gjennom arbeidet som gjendikter og salmebokredaktør. Salmebokarbeidet hans ble kritisert, både språket og behandlingen av salmetradisjonen. Et konkurrerende salmebokprosjekt med en mer tradisjonell profil ble satt i gang av presten Andreas Hauge (1815–1892). Hauges salmebok (1874) ble også autorisert til kirkebruk. Den ble likevel raskt utkonkurrert av Landstads. Tar vi med den reviderte utgaven av salmeboken fra 1926, kom Landstad til å dominere norsk kirkesang i mer enn hundre år, helt til Norsk Salmebok fra 1985. ‘Forskjellen var den at mens Hauge var redaktør og samler, var Landstad i tillegg dikter, oppsummerer Egil Elseth.»

Les mer i Aschims fagfellevurderte artikkel i Norsk Oversetterleksikon.