Norsk Oversetterforening (NO) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) har undersøkt norske forlags omtale av oversettelser på egne nettsider og i sosiale medier. En telling viser at mange forlag ikke oppfyller sine forpliktelser.

Oversettere er både skapende og utøvende kunstnere og har opphavsrett til sitt verk. Dermed har de også krav på å bli navngitt når verket markedsføres, ifølge åndsverklovens paragraf 3: «Opphavsmannen har krav på å bli navngitt slik god skikk tilsier, så vel på eksemplar av åndsverket som når det gjøres tilgjengelig for allmenheten.» I Normalkontrakt for oversettelser, som Forleggerforeningen og oversetterforeningene (NO og NFF) har forhandlet frem, er dette ivaretatt slik: «I omtale av verket i annonser, på markedsføringseksemplarer, i bokkataloger, i omtale på forlagets nettsider mv. skal oversetterens navn tas med såfremt det er praktisk mulig.»

NO og NFF får en del signaler fra medlemmer om at det slurves med dette, og har derfor tatt initiativ til en undersøkelse av forlagenes praksis. En arbeidsgruppe har foretatt en gjennomgang som viser at norske forlag ofte omtaler oversettelser uten å oppgi opphavsmannens navn.

Forlagenes nettsider

Arbeidsgruppens gjennomgang av nettsidene til 17 forlag[1] viste at de fleste forlagene følger opp regelen om navngiving, men at nesten alle slurver. Tre forlag (Cappelen Damm, Spartacus, Vigmostad & Bjørke) skilte seg negativt ut. Tellingen ble foretatt 12. januar, men eksemplene som vises i dette innlegget, er med ett unntak fra uke 13).

[1] Aschehoug, Bazar, Bokvennen/Solum/Vidarforlaget/Transit, Cappelen Damm, Font, Fontini, Gyldendal, Juritzen, Kagge, Mangschou, Oktober, Pax, Pelikanen, Press, Samlaget, Spartacus og Vigmostad & Bjørke

Omtale av forlagets utgivelser er hovedinnholdet på forlagenes nettsider. En stor del av titlene er oversatt, og flere av forlagene opplyser tydelig og greit om oversetternavnet, f.eks. slik:

Dog med en glipp i dette eksempelet:

Boken øverst til høyre er også oversatt. Ingen oversetternavn på forlagets nettsider, men ifølge en nettbokhandel er det Pål F. Breivik, Christian Rugstad og H.L.V. Siempre som har skrevet den norske teksten.

 

 

 

 

 

 

Andre ganger må man klikke flere ganger (typisk på et plusstegn eller en fane merket «mer info») for å få tilgang til oversetternavnet.

Trykker man på «Les hele teksten» (her hos Aschehoug), er man like klok. Man må trykke på det diskré plusstegnet for å få vite at det er Inger Gjelsvik som har oversatt denne boka.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Plusstegnet (dette er fra Cappelen Damm) skjuler navnet på opphavsmannen til den norske teksten (i dette tilfellet Linda Marie Vikaune).

 

 

 

 

 

Det er unektelig rart at en sentral opplysning som hvem det faktisk er som har skrevet en tekst, skal gjemmes bak flere klikk. Dessuten er det ikke alt som fungerer for alle nettlesere.

Dette bildet fra 12. februar viser hvordan presentasjonen så ut i Chrome på en Mac. Forlaget ble gjort oppmerksom på problemet, så nå er Henning J. Gundersens navn synlig.

 

 

 

 

Vanskelig tilgjengelig informasjon er altså regelen snarere enn unntaket hos flere forlag. Men i tillegg er det mange tilfeller hvor det glipper helt, slik at en oversettelse presenteres som om det var en norsk bok. Bare utenlandsk anmeldersitat og merkelappen «en av Tyrkias viktigste forfattere» røper at det her dreier seg om en oversettelse.

(Denne er oversatt av Ingrid Austveg Evans.)

 

 

 

 Vil du vite hvem som har oversatt boka om Mussolini, må du forlate forlagets nettside og oppsøke en nettbokhandel. (Svaret er Henrik Eriksen.)

 

 

 

 

 

 

 

 

I enkelte tilfeller løftes en bok frem som oversettelse, men uten at vi får vite hvem som har stått for den norske teksten anmelderen altså karakteriserer som en godt oversatt «selvbiografi»

(Denne er oversatt av Kjersti Velsand.)

 

 

 

 

 

 

Noen forlag lar nesten helt konsekvent være å oppgi navnet på oversetteren, blant dem Vigmostad og Bjørke.

(Denne boken er oversatt av Eve-Marie Lund.)

 

 

 

 

 

 

 

Aschehoug har stort sett med oversetternavnet på sine egne nettsider (om enn godt gjemt). Aschehoug-imprintet Tigerforlaget, derimot, presenterer konsekvent oversatte bøker som om de var skrevet på norsk.

Pussig nok kan man velge emneknaggen «oversatt» på nettsiden, men bøkene har tilsynelatende oversatt seg selv. Klikker man seg inn for å lese mer, finner man utenlandske anmeldersitater, men ingen opplysninger om oversetter.

(Håp i høstfarger er oversatt av Lene Stokseth, Hemmeligheter fra et levd liv og Snø fra Brasil av Roskva Koritzinsky. Sistnevnte ble for øvrig først utgitt med anonym oversetter og uten opplysning om at boka var oversatt via engelsk.)

 

 

 

Og dette smitter selvsagt over på moderforlagets nettsider:

(Denne boken er oversatt av Kathrine Hake-Steffensen.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Arbeidsgruppens dom over forlagenes nettsider kan du finne HER

Forlagenes omtale av oversettelser i sosiale medier

Arbeidsgruppen undersøkte forlagenes bruk av Facebook og Instagram. På Instagram fant vi at forlagene reklamerer for oversatte bøker uten å oppgi oversetternavn, oversetteren nevnes bare helt unntaksvis (i forbindelse med prisnominasjoner o.l.). Samlaget nevner oversetteren en del ganger (særlig Kristin Sørsdal), men heller ikke her er oversetter nevnt i alle innlegg. På Facebook fant vi hos absolutt alle forlagene omtaler av oversettelser («endelig ute på norsk», «NY Times bestselger i norsk utgave», osv.) som manglet oversetternavn. De fleste forlagene har i ett eller et par tilfeller nevnt eller tagget en oversetter, men det forandrer ikke inntrykket av at det er mye slurv her.

 

Font forlag har de beste nettsidene, men slurver på Facebook:

 

(Gåten er oversatt av Marius Middelthon, Ildbarnet av Tore Aurstad.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

NTB har ikke tatt med oversetterens navn, og forlaget bøter ikke på det i sitt innlegg:

 

 

 

 

 

 

 

 

Samlaget fremhever ofte Ferrante-oversetter Kristin Sørsdal, men ikke alltid:

(I Svikne dagar er for øvrig oversetterens navn bare oppgitt på smussomslaget, det glimrer med sitt fravær i selve boken.)

 

 

 

 

 

 

 

I NRK-saken Oktober her lenker til, er oversetternavnene med ­– men forlaget tagger bare forfatteren og glemmer sin egen oversetter (Tor Tveite).

 

 

 

 

 

 

 

 

Eksemplene er mange og kan hentes fra alle forlag. Kort sagt: Det er åpenbart mye som kan bli bedre når det gjelder forlagenes overholdelse av åndsverklovens paragraf 3. Men den gode nyheten er at det bør være lett å løse dette problemet. Vi oppfordrer våkne lesere til å etterspørre den viktige forbrukerinfoen som oversetternavnet er, og forlagene til å komme med den uoppfordret.

Denne plakaten må gjerne benyttes flittig i kommentarfeltene!