«Jeg oppdaget ham som ung student i Paris. Det var som en åpenbaring. Det som slo sterkest inn, var avsløringene av det menneskelige selvbedrag. Senere ble det mer og mer sproget som fanget.»

Slik fortalte Anne-Lisa Amadou om hvordan hennes interesse for Marcel Proust ble vekket. Amadou var den første i Norge som studerte Prousts store romanverk «På sporet av den tapte tid», og hun var den første som introduserte ham for norske lesere. Det gjorde hun ikke bare gjennom alt hun skrev om ham, men også, og først og fremst, gjennom oversettelsen av selve romanverket. Arbeidet tok i alt 30 år, og i 1992 forelå hele romansyklusen komplett i tolv bind.

Hvilke tanker hadde så Amadou om oversettergjerningen? I Ragnhild Evang Reintons leksikonartikkel får vi et innblikk i blant annet det:

«En oversatt tekst av Proust, Joyce eller Simon er ikke en tekst som skal se ut som om den kunne være skrevet av en norsk forfatter. Den er en tekst som viser det norske språket efter at det har vært utsatt for et drastisk møte med et fremmed språk. Walter Benjamin sier at oversetteren bryter ned morkne skanser i sitt eget språk for å kunne utdype og utvide det gjennom det fremmede,» skrev Amadou.

Les mer om hennes liv og virke i Norsk Oversetterleksikon.