Selv om det meste av den norrøne sagalitteraturen er islandsk, har den til alle tider hatt nær tilknytning til Norge. I flere av de store sjangrene er handlingen helt eller delvis lagt til Norge, og dessuten har sagaene en sterk resepsjonshistorie i Norge. Vi kan dele denne resepsjonshis­to­rien i tre epoker: først renessansehumanismen på 15–1600-tallet, da sagalitteraturen ble (gjen-)oppdaget av de lærde i Skandinavia, så nasjonsbyggingen på 1800-tallet og så den litterære sagainteressen i nyere tid (1900–2000-tallet). Det er sjangrene med tematisk tilknytning som særlig er blitt oversatt til norsk.

Jon Gunnar Jørgensen har i sin temaartikkel konsentrert seg om disse. I tillegg til sagaene har han sett på oversettelsen av Edda-dikt.

Follow