Av oversetter Ellen Holm Stenersen

Alle elsker Paasilinna, sier Aschehougs markedsavdeling. Underforstått Arto Paasilinna. For det er flere av dem. Flere søsken og flere forfattere. Blant annet Erno, som Turid Farbregd har oversatt en bok av: Den forsvunne arméen. Men ingen av de andre søsknene klarer å hamle opp med Arto når det gjelder antall titler, antall oversettelser og salgsvolum.

36 romaner eller deromkring, samt en del andre bøker. Flere er blitt film, teater, musikal eller tegneserie. Antall målspråk er sånn bortimot 40, kanskje flere for alt det jeg vet. Registrene er ikke komplette.

Den første som kom på norsk var ‘Harens år’, Paasilinnas gjennombruddsroman. Den kom på finsk i 1975, og på norsk i 2005. Reisen til Norge tok altså 30 år. Det var jo noen hindere på veien, blant annet finsk tv-teater. ‘Harens år’ og to titler til ble oversatt av Nøste Kendzior, som dessverre døde. Deretter oversatte Tor Tveite to titler, men han ville ikke mer.

Så overtok altså undertegnede stafettpinnen. Jeg holder nå på med min tredje, og når året er omme, er det jeg som har oversatt flest, altså fire. For nå har det virkelig tatt av. Det norske folk har fått øynene opp for denne store humoristen med det underliggende alvoret. Og det har jeg også. Det blir morsommere for hver bok. Hittil har jeg heldigvis vært spart for bøkene som er mest preget av forfatterens forhold til alkoholen.

Men nå kommer det kanskje ikke flere nye titler fra hans hånd. I oktober 2009 ble han rammet av hjerneblødning, og det står nok ikke så bra til. Høsten 2009 kom hans hittil siste bok, og kanskje det blir den siste – nesten som troll i ord: ‘Levende i sin egen begravelse’. Jeg har ikke lest eller sett den, men kommentarene er at han burde ha vært spart for dette. Forlaget (WSOY) burde ha skjermet den utbrente forfatteren og ikke presset ham til å komme med noe sånt møl, bare for at de skulle tjene penger.

For oss i Norge er det imidlertid nok av godsaker å ta av.

Det er det norske forlaget som bestemmer bøkenes norske tittel, og den første jeg oversatte, ‘Livet er kort, Rytkönen lang’, ble til ‘Den senile landmåleren’. Der synes jeg Aschehoug-folka var flinke. ‘Tordengudens sønn’ er ordrett oversatt, helt riktig. Neste bok blir det verre med.

Nå har Tordenguden fått sin første anmeldelse, av Svein Johs Ottesen i Aftenposten. Og den er glimrende. «Og moro er det, hele veien.» skriver Ottesen. Der er jeg enig med ham. Jeg satt faktisk av og til og brølte av latter mens jeg jobbet med oversettelsen.

Min innsats, derimot, har han ikke så mye å si om, bortsett fra at han mener at det skulle ha stått ‘disipler’ og ikke ‘apostler’. Det er feilaktig, mener han.

Nå handler det ikke om Jesu disipler, da, men Rutjas. Det er helt fiktivt, med andre ord. Og da står vel en oversetter nokså fritt. Jeg skrev faktisk disipler først, men så rettet jeg det til slutt til apostler. Det finske ordet er ‘opetuslapset’, og ordbøkene er ikke helt enige. Noen har ‘apostler’, andre ‘disipler’. Apostel betyr som kjent utsending og disippel elev. Rutjas tilhengere trenger imidlertid ikke å lære så mye når kulelyn gjør susen!

Men det har vært et grusomt strev med å finne norske benevnelser på alle disse vesenene, finne norske versjoner av alle vittighetene – og ikke minst diktene! Jeg har hatt god hjelp av o-ringen, både når det gjelder guder og vetter og vittigheter. Og særlig har Birger Huse gjort en flott jobb med å lage rim og rytme, for det får jeg ikke til selv. Han har dessuten vasket manus. Det hadde nok vært på sin plass med et etterord.

Nå holder jeg på med en bok som er helt annerledes – om en prost som får en bjørnunge i femtiårspresang. Jeg har virkelig sansen for denne stakkars prosten og alle hans problemer, med troen, med damene og med alkoholen. Mer siden, følg med!