I fjor høst reiste jeg – sittende hjemme på kontoret – fra Nederland til Israel i følge med en ung skuespiller, Vero. Hun var på leting – etter kjærligheten, men kanskje først og fremst etter seg selv. I Jerusalem prøvde hun å vinne innpass i kjærestens vennekrets. Det var syttitall, ingen satt og glodde ned i smarttelefonskjermer. Vennegjengen slo seg ned på gulvet, drakk te, diskuterte politikk. Med Veros ord, i min oversettelse: «Tempoet var høyt, og iblant var jeg glad når de slo over til hebraisk en liten stund, slik at jeg kunne få igjen pusten.» Men selv om pausene var en lettelse, understreket de også utenforskapet: «Hebraisk var en mur, bak den befant det seg en hemmelig verden».

Romanen Rampelys er Veros fortelling, vi følger henne gjennom turbulente år på teaterskolen i Amsterdam og i den perioden hun oppholder seg i Jerusalem. Hun strever med å komme seg inn gjennom muren, lære hebraisk og høre til. Iver og innsatsvilje mangler ikke, men igjen og igjen opplever Vero at det ikke er alt som står i ordboka:Litt senere fikk de latterkrampe.Shlomo måtte ta av seg brillene og tørke tårer, så voldsomt lo han. Noen sa et eller annet, og så lå de tvekroket av latter igjen. Det eneste ordet jeg forsto, var hummus. Galit forklarte meg det lojalt; de laget setninger med ordet «hummus» slik som smurfene, de blå tegneseriefigurene, gjorde med ordet «smurf». Jeg fordypet meg i bladet mitt igjen. En underlig slags tristhet overmannet meg.

En vits som må forklares, er det ikke mye vits i. Men når fellesskapet er hele poenget, hjelper ikke engang forklaringer for den som står utenfor. Vero grubler og graver – hva kreves egentlig for å bli en del av dette fellesskapet? Er det mulig i det hele tatt? For meg, som fyller arbeidsdagen med å flytte kjærlighet, humor, raseri, fryd og fortvilelse fra ett språk til et annet, var det tankevekkende å være med på Veros reise. Jeg håper jeg har gitt henne de norske ordene som skal til for at leserne her til lands kan slå følge.