Av oversetter Kirsti Øvergaard

Jeg oversatte thrilleren Passasjeren av Steffen Jacobsen for Aschehougs forlag i 2009. Tidligere hadde jeg oversatt flere andre danske krimforfattere, som alle følger tidens trend med nokså tøffe voldsskildringer. Det gjør Steffen Jacobsen også, men han har en så elegant stil at det hele får et forsonende James Bond-preg. Passasjeren er skrevet i sjangeren barsk helt som takler uhyre krevende situasjoner og overlever alt.

Den litt over 50 år gamle forfatteren arbeider som ortopedisk kirurg ved siden av skrivingen. Viktige scener i boka foregår i Tromsø og på Bjørnøya. Forfatteren arbeidet som ung og nyutdannet lege i det nordligste Norge, og kjenner landskap og samfunnsforhold. Men klatring i klippeveggene på Bjørnøya og en del annet han beskriver, hører avgjort mer hjemme i thrillere enn i virkeligheten.

Steffen Jacobsen har i likhet med personer i boka også selv seilt i mange år og er svært opptatt av mennesker som seiler jorda rundt med store båter, ofte i harde konkurranser. Etter hvert deltar også mange kvinner i dette, og et hovedtema i boka er menns forfengelighet og det store nederlaget det kan være når de kommer under press og det kanskje viser seg at de ikke var så sterke som de selv og andre trodde. Det kan til og med finnes kvinner som er tøffere enn dem. Jacobsen er også opptatt av et annet sentralt tema for de fleste av oss: forgjengelighet. Han mener det er frykten for forgjengeligheten som for eksempel får en mann på 55 til å holde seg med en ung kone og et hjem tatt rett ut av Bo Bedre.

Det er mye i det danske samfunnet han lar sin helt, kriminaletterforsker Robin Hansen, gremmes over. Han har erklært at en kynisk melankoliker er et passende talerør for ham, men først og fremst skriver Jacobsen svært vittig. «En sprelsk penn,» skrev Terje Stemland i Aftenposten. Slik beskriver han et velstående hjem der mannen ganske riktig er atskillig eldre enn sin vakre hustru: «Huset var en omhyggelig blanding av klassisk og eksotisk, av feminint og maskulint – som en kulisse. Som om skuespillere bare ventet på stikkordet for å gå gjennom døren og begynne å mikse martinier og diskutere Nietzsches gudsbegrep. Eller forlate scenografien og gå hjem til et annet hus eller en annen leilighet, der et alminnelig liv så ut til å bli levd.» Eller: «Om sommeren var plassen foran kafeen et populært karavanserai for byens nomadestamme av ruccolatyggende, lattedrikkende unge mødre. Fortapt i kompetitiv, ekstatisk barnekult.» Eller dette: «Fra flere hager forkynte tynne røyksøyler, klirring av bestikk og høyrøstede stemmer at Weber-ritualene var på sitt høyeste. I et land der Mat forlengst var etablert som den egentlige nasjonale religionen, var kjøkkenet og kulegrillen altere. Snauklipte kokker ble idolisert som om de var nobelprisvinnere.»

Riktig hard er han også i beskrivelsene av mannen etterforsker Robin Hansen mener er den egentlige skurken. En mann som følger sin egen moral også om den bryter med lover og regler, og som befinner seg så høyt på samfunnsstigen at han greier å imponere høytstående politifolk mer enn godt er. Men ikke vår helt, naturligvis.
Etter enda en bok nå i år om Robin Hansen, Den gode datter, der politietterforskeren igjen kommer i tottene på den elegante og skruppelløse Axel Nobel, er både danske og norske kritikere enige om at Jacobsen skriver spennende og underholdende samfunnskritiske thrillere.

Innlegget er en forkortet utgave av et foredrag som ble holdt på Oslo bokfestival 17. september 2011. Interessert i mer nordisk krim? Ta en titt HER.