Av oversetter Benedicta Windt-Val 

For den som gjerne vil ha med seg en god og litt annerledes krim på påsketuren i år, vil jeg anbefale Iskald glød av den engelske debutanten Melanie McGrath. Det vil si, det er hennes debut som krimforfatter, men hun er en prisbelønt skribent og journalist, og hun har skrevet flere nonfiction-bøker, blant annet om inuittene i kanadisk arktis. Disse kunnskapene kommer til sin fulle rett i Iskald glød, for handlingen er lagt til Ellesmereøya og Nordvest-Grønland. Mange av stedene i romanen er virkelige, men inuittsamfunnet Autisaq og enkelte andre steder er oppdiktede. Virkelige eller oppdiktede – de storslåtte natur- og værbeskrivelsene glir inn i handlingen som et ekstra spenningsmoment og er en leseopplevelse i seg selv. Jeg vil gjerne takke Norsk Polarinstitutt i Tromsø for tålmodig hjelp med fagbetegnelser på ulike typer snø, isflak og morener.

Hovedpersonen Edie er halvt inuitt av avstamning, men helt og fullt inuitt i sitt hjerte og vesen. Hun arbeider som lærer og guide for turister som gjerne vil oppleve villmarkslivet på nært hold. Edie ser det som avgjørende at inuittene kommer seg ut av den bakevjen de befinner seg i og tar ansvar for sitt folks fremtid. Det viktigste målet hennes er å skrape sammen penger nok til at hun hjelpe stesønnen Joe med en utdannelse innenfor helsevesenet. Men på en tilsynelatende helt rutinemessig jaktekspedisjon der hun guider to turister, Wagner og Taylor, blir Wagner skutt. Myndighetene avfeier hendelsen som en jaktulykke, men Edie er overbevist om at det ligger noe mer bak, og begynner sin egen etterforskning. Etter hvert fester uhyggen sitt grep om Autisaq, og det skal koste Edie dyrt å holde fast ved sitt forsett om å få sannheten frem.

Som tørrlagt alkoholiker med et ødelagt ekteskap bak seg har hun sine egne demoner å slåss med. Men viljen til å stå opp for det hun tror på, er sterkere enn både tørsten og ønsket om å leve et noenlunde trygt og behagelig liv. Handlingen er svært spennende, men nesten like engasjerende er den innsikten leserne får i inuittenes kultur, tradisjoner og tenkesett. Nok en gang får vi en påminnelse om hva møtet med den vestlige verden har påført naturfolkene av problemer og konflikter, og ikke minst hvilke følger den industrialiserte verdens forurensning har for de sårbare arktiske områdene.

Som en siste liten godbit til en språkinteressert lesergruppe kan jeg nevne at boka gir et interessant innblikk i inuktitut, som er et avansert, polysyntetisk eskimoaleutisk språk som snakkes over hele den arktiske regionen. Det består av en rekke regionale dialekter som danner en lingvistisk kjede. Alle dialektene er gjensidig forståelige for naboene, men ikke for dem som bor lenger borte. Det er et meget rasjonelt språk som baserer seg mer på det konkrete enn det abstrakte, og som helst unngår generelle betegnelser. Den som gjerne vil vite litt mer om dette, kan glede seg til et par sider med opplysninger om det bakerst i boken.

God lesning!