Av festivalsjef Eva Dobos
Festivaler flest starter i det små: man samler noen venner på en litt sær, bortgjemt plass og sørger for rikelig med mat og drikke. Plassen kan gjerne være litt spesiell, men eksotisk nok til å at alle skulle komme uten å forvente annet enn mat og drikke på en sær, bortgjemt plass. Plassen skal også være litt slitt, for ikke å ha altfor store utgifter til eventuelle erstatninger og reparasjoner.

Vennene skal være både nøkterne og ekstremt artige, gjerne store egoer, men uselviske og elskverdige. De skal ha noe å bidra med, og ord som betegner penger og honorar skal de bare nevne med største forakt. For det fins jo folk som synes at kunst er salgsvare, som en pakke støvsugerposer eller en kartong røyk, men slike skal ikke få være med denne – uselviske og elskverdige – gjengen. Her er det det åndelige som skal telle. Vennskap, gleden over livet som sådan, og kunsten som binder sammen kulturer og finner veien til hjerter.

Når folk er kommet på plass, spist og drukket godt, falt til ro etter noen runder med utbrudd og protester, er festivalen er i gang. Festivalsjefen begynner å spre glede og godt humør, i påvente av at vennene skal tø opp og vise seg fra sin beste kunstneriske side.

Slik skjedde det også i Undredal, i denne lille underlige dalen ved Aurlandsfjorden. Oversetterkollega Ellen Holm Stenersen kjøpte for en del år siden et hus kalt Jordamorstova, rett ved en brusende, turkisgrønn breelv, med utsikt mot fjorden, mot Hovdungo og mot en isdekket fjelltopp. Mer eksotisk kan det ikke bli. Sær? Ja, det kan man godt si om en gammel bygd der det bor 67 personer, 270 geiter, og som er åstedet for verdens største geitostfestival. Og vennene, disse halv-nøkterne men ganske artige ungarske kunstnere ble invitert, og de kom. Det var et unisont og ubetinget ja til å delta, selv etter konkretiseringen av forholdene. Som for eksempel den lange kjøreturen i fullpakkede biler, de tynne madrassene de skulle ligge på i den nedlagte skolebygningen, og muligheten for å fremføre sin kunst bare til Ellens og min familie, og noen lokale pensjonister på tur. Men alt var greit.

Tamás P. Horváth Foto: Eva Dobos

Tamás P. Horváth
Foto: Eva Dobos

Bærebjelken var mesterkokken og forfatteren Tamás P. Horváth, han som har skrevet en prisbelønnet roman om borgerskapets gastronomiske og erotiske utskeielser i 1920-tallets Ungarn. Han komponerte treretters middager inspirert av romanen sin – vi fikk servert bringebærsuppe laget på bechamel og tørr hvitvin, kyllinglår i fløyelsmyk paprikasaus, suppe av konjakkmarintert sopp og strudel fylt med fersken, gule rosiner og cottage cheese.

De som gjorde størst inntrykk var de tre Török-søsknene; to smellvakre jenter og en sjarmerende storebror. Én av dem profejsonell fiolinist, de to andre spellemenn på si. De spilte med en kraft og energi som ingen hadde forventet – noen sa at de så ut som en pen Bellmann-trio, men da de begynte å spille, var det som et fyrverkeri. De spilte og sang de nydeligste folkemelodier, improviserte til tombolaen og til de rutenske fortellingene, og spilte til dans til langt på natt, til siste gjest var gått hjem. Krystallklare stemmer, fyrrige ungarske rytmer og de tre vakre skikkelsene med den grønne breelven og den blå fjorden som bakgrunnsbilde var etter sigende noe av det flotteste undredølinger har opplevd. Seks dansere – gruppen til Péter Czigány – i fargerike folkedrakter viste danser fra ulike områder i det gamle monarkiet Østerrike-Ungarn; etter forestillingen fikk de alle med på fellesdansen, store som små lærte seg grunnleggende skritt i pardans som csárdás, og dans i ring. Alt dette på brygga, til musikken til Török-søsknene.

Et annet segment av ungarsk kultur, nemlig den urbane teaterkulturen ble vist på Ungdomshusets lille scene. Her var det dempet pianomusikk, sløret stemme, sort, tettsittende aftenkjole, rød hatt, lakksko, hvit sløyfe og brokadevest til smokingen. Framføring av kjente slagere fra mellomkrigstiden og sanger komponert av datidens store primadonna, Janka Sólyom, imponerte; teatergruppen til Gábor Czeizel brakte en helt unik stemning til Ungdomshuset. Vaskeekte europeisk kabareteater, der lidenskap, kjærlighet, svik og bedrag er hovedelementer, men alt ender bra, fordi livet er jo et evig teater.

Det som kom nærmest et norsk-ungarsk litterært samkvem var samtalen mellom Ragna Hovland og Árpád Kun. Árpád Kun er ungarsk forfatter, bor i Gaupne i Luster kommune, der han jobber i eldreomsorgen. Hans prisbelønnet roman Boldog Észak (Lykkelige Nord) utspiller seg i et aldershjem i Sognefjord, der en mørkhudet mann får stilling som hjelpepleier. Historien, ikke overraskende, er i stor grad selvbiografisk. De to forfatterne diskuterte matkultur, rare nasjonale retter og matens plass i litteraturen. Et lite utdrag fra Dr Munchs testamente av Ragnar Hovland dannet en fin ramme:
Skyt en ulv (middels stor)
Sprett han opp , ta ut det du ikkje trur
du orkar å ete.
Set på ei stor gryte vatn.
Kok ulven, saman med rikelig kvitløk,
persille og løk, i om lag 14 timar. Rør om av og til.
Tilset salt og pepar.
Server han med ein god saus,
kokte poteter og tyttebær. Godt med øl eller raudvin til.

Utstillingen av håndlagde keramiske fliser med motiver fra en rutensk landsby, og fortellingen om en kultur som er i ferd med å forsvinne, var den mest eksotiske biten av festivalprogrammet. Aliz Bangó, keramiker og etnograf, har oppsøkt rutenske landsbyer i mange år og samlet fortellinger som et tegnet på fliser som en slags tegneserie. Poeten Krisztina Rita Molnár har forvandlet tegningene til fantastiske eventyr. Sakrale motiver, karikerte figurer og erotiske bilder om hverandre, fra Rutenia, som i dag ligger i Ukraina, men som en gang var del av gamle Ungarn.

Det er et element til som også må betraktes: publikumet. Det er vanskelig å tallfeste festivalens tilskuere – det var mange, men kunne vært flere. Så tenkte jeg på Karen Blixens Babette, som etter det fantastiske gourmetmåltidet i Berlevåg, der en håndfull lokale kristne spiser de mest utsøkte rettene og drikker de dyreste franske vinene, sier følgende: Men jeg gjorde det ikke for dere. For Babette lå gleden i selve maten og matlagingen.

De som kom kommer igjen neste år, sa de, tar med seg slekt og venner, for dette må oppleves (sa de). Oversetterkolleger Tone Formo og Tove Bakke var der, kultursjefen i Lærdal kommune var der, notabilitetene fra Undredal, bygdehøvdingen Leif Inge Undredal og ysterisjefen Anne Karine Marstein var der, studenter fra Bergen og turister fra fjerne land var der. Undrende, smilende, dansende. Nå gjenstår det bare å gjøre opp, skrive rapport til Fritt Ord som støttet festivalen, og sende gode tanker til alle som har bidratt. Samt til alle de tolerante gjestene, som ikke fikk være med på den annonserte vinsmakingen av ungarsk vin. Den ble nemlig oppdrukket ved en feil på kjøkkenet mens mesterkokken holdt på.

Blogginnlegget er klippet fra Eva Dobos’ egen blogg på: evadobos.blogspot.no