Besk og storslått fortelling: En amerikansk sønn av Philipp Meyer

Av oversetter Kyrre Haugen Bakke

Det er en allment anerkjent sannhet at lange bøker er noe dritt: De er tunge å slepe på. De tar evigheter å komme igjennom. (For ikke å snakke om at et gjennomsnittlig opplag gjør kål på opptil flere røslige trær.)

Det er sikkert det med omfanget som er årsak til at En amerikansk sønn, som undertegnede har oversatt for Cappelen Damm, og som utkom vinteren 2014, så vidt jeg vet ikke har fått en eneste anmeldelse i norsk presse. Den er rett og slett for lang for norske kritikere, som visstnok skriver anmeldelser på akkord.

Så da tar vi det her: Det dreier seg om intet mindre enn et forsøk på å skrive Texas’ historie i form av en slektskrønike, der vi følger medlemmer av familien McCullough fra 1830-årene og frem til vår tid. Og dette forsøket har, i den grad jeg kan bedømme slikt, vært vellykket. Jeg mener: At det er en spennende og flott bok, er sikkert og visst. Men også som sosio-geografisk innføring, hvis det er noe som heter det, synes jeg den er strålende.

Til å begynne med syntes jeg litt synd på meg selv, for det er ikke småtterier forfatteren har bedrevet av research, og den stakkars oversetteren brukte evigheter, enda flere evigheter enn vanlig, på å slå opp, lete på nettet, skrive til folk og spørre (plantenavn, fisk, dyr, redskaper) … men etter hvert som jeg kom inn i arbeidet, åpnet det seg verdener og menneskeskjebner. Det viste seg at det rett og slett var en bok man kan lære noe av.

Det er i hovedsak tre personer som bærer denne historien: Den eldste er grunnleggeren av dynastiet, Eli McCullough, som med hensynsløs målbevissthet svinger seg opp på kvegdrift i siste halvdel av 1800-tallet. Eli forteller sin historie i jeg-form. Den andre er hans sønn Peter, født 1870, som også henvender seg til leseren i første person, men i form av dagboksnotater. Den tredje er Elis oldebarn Jeannie, født i 1926. Gjennom disse skikkelsene, og mange andre selvfølgelig, tegner Meyer et bilde av grenseområdene, the frontier, og deres rolle og utvikling i amerikansk historie: Konflikter med meksikanerne, med indianerne samt de indre konfliktene blant «seierherrene» – de hvite nybyggerne, det amerikanske storsamfunnet.

Det ville være galt å røpe for mye av handlingen i boka, for det skjer mye som er egnet til å engasjere og overraske leseren – men to ting er jeg nødt til å trekke frem. For det første den fabelaktige og inngående skildringen av comanchene og deres levesett, sett gjennom Elis øyne, han blir nemlig som gutt bortført av en comancheflokk og oppdratt som en av dem. Forfatteren sier i et intervju at denne skikkelsen var den han fant sist, etter at romanprosjektet nærmest var brutt sammen fordi han oppdaget at han etter lesning av 350 bøker om Texas og om indianere var i ferd med å skrive akkurat en sånn bok som han på forhånd avskydde, med urbefolkningen i rollen som edle, uskyldige ofre.

Da Meyer fant Eli-skikkelsen, var det mye som falt på plass, og her ligger nøkkelen til den andre hovedtråden som går gjennom boka: Skildringen av sivilisasjonens historie som en fortelling om fortrengning, vold og krigføring som mennesker har foretatt for å få kontroll over landområder, beitemarker og naturressurser. Og her finnes det ikke mange skinnende riddere. Det er nettopp denne ganske beske og fullkomment usentimentale fortellerholdningen som gjør En amerikansk sønn til en praktfull bok som hadde fortjent større oppmerksomhet – en bok jeg ikke nøler med å anbefale.

Comments

Tone Formo
Reply

Meyer var stor stjerne på literraturfestivalen på Louisiana i august i år og opptrådte der i flere sammenhenger: opplesning, litterær samtale, osv. Han ble omtalt som et av de store nye navnene på den litterære scenen. Godt at det er noen som kjenner sin besøkelsestid!

Kyrre Haugen Bakke
Reply

Han var faktisk på Kapittel i Stavanger i september også, uten at det lot til å gjøre nevneverdig inntrykk på resten av landet.

Frode Johansen Riopelle
Reply

Boka fikk en (reservert) anmeldelse av undertegnede i Klassekampens bokmagasin allerede 15/2.

Forresten så er undertegnedes oversettelse av Herman Melvilles «Billy Budd, sjømann» på bare to hundre sider, og den har også bare fått én anmeldelse i norsk presse.

Norske kritikere skriver altså ikke på akkord.

Randi Irene Losoa
Reply

Fantastisk skildring, en bok jeg fant ved å saumfare http://www.ebok.no, en bok jeg om et par år kommer til å lese en gang til.

arne
Reply

Strålende og brutal

Leave a comment

name*

email* (not published)

website