Krabbeskipet

Av oversetter Magne Tørring
Det har vært mye jobb, mye venting og mye spenning, men i dag fikk jeg endelig se boka som jeg har jobbet med det siste halve året: Krabbeskipet av Takiji Kobayashi. Det er rart med det – her har jeg jobbet med den samme teksten dag ut og dag inn i måned etter måned, så det burde jo ikke være så mye nytt, men det skjer noe med teksten når den blir innbundet i stive permer. Alt det som til nå bare har sett på som råmateriale som stadig må forbedres og lukes i, føles plutselig så ferdig og absolutt, som satt i blytyper (så å si).

For de som ikke har fått det med seg (jeg har på følelsen at jeg har pratet hull i hodet på nesten alle jeg har møtt om dette de siste månedene …), er det snakk om den sannsynligvis viktigste arbeiderromanen som har blitt skrevet i Japan gjennom tidene. Den ble skrevet i 1929, og Takiji ble som følge av sitt forfatterskap og politiske engasjement drept av det japanske spesialpolitiet i 1933.

Krabbeskipet handler om mannskapet på fabrikkskipet Hakko Maru, og de umenneskelige forholdene de tvinges til å leve under. Med romanen dokumenterte ikke Takiji bare de urettferdige og brutale forholdene som arbeiderne i Japans utkantstrøk levde under – i krabbeskipets mikrokosmos har han skapt et komprimert bilde av det kapitalistiske samfunnet. Det som først og fremst har imponert meg, og som jeg tror er den kanskje viktigste årsaken til at denne boken fortsetter å engasjere lesere i dag, er hans evne til å sette forskjellige samfunnsfenomener i sammenheng, uten å ty til dogmatiske utlegninger.

For å oppnå dette, har Takiji skrevet romanen som en renskåret kollektivroman. Her er det ingen enkelt hovedperson som utpeker seg – det er gruppen av arbeidere vi følger. Som et filmkamera glir fortellerens oppmerksomhet fra person til person og fra sted til sted, og skaper dermed et mangefasettert bilde av det sammensatte samfunnet på skipet.Som jeg har fått mulighet til å skrive om i etterordet, er den strukturelle urettferdigheten som Takiji skildrer, i høyeste grad aktuell i dag. Krabbeskipet fikk i 2008 en uventet renessanse i Japan – over 600 000 eksemplarer ble solgt dette året, og bokas tittel, Kanikosen, ble kåret til ett av «årets ord». En filmatisering av kultregissøren SABU kom i 2009, og boka har nylig blitt oversatt til blant annet fransk, spansk, koreansk og kinesisk.

Hvis du, i likhet med meg før jeg begynte med denne oversettelsen, har et i beste fall avmålt forhold til arbeiderlitteratur, spør du deg kanskje (slik jeg gjorde): Hvordan kan en politisk roman om arbeidsforhold i 1929 fange folks interesse i det 21. århundre?Jeg har skrevet litt på bloggen min om de vanskelige økonomiske og sosiale vilkårene som særlig unge japanere i dag lever under: En tredel av hele arbeidsstokken har kun deltidsjobb eller midlertidig ansettelse. For disse finnes ingen jobbsikkerhet, ingen forsikringer, og ingen utsikter til pensjon eller lønnsøkning i framtiden. Svært mange lever hver dag fra hånd til munn, hvor en ukes sykdom kan være nok til å havne på gata. Av frykt for å miste den lille inntekten de har, finner de seg urimelige og tildels umenneskelige arbeidsforhold (se også Svend Haakon Kristensens blogginnlegg om dødsfall som følge av overarbeid: Karōshi). Dette altså i et av verdens såkalt rikeste land – et land USA og europeiske land kappes om å etterligne i 70- og 80-årene. Da Krabbeskipet ble en av årets viktigste bøker i 2008, var det et uttrykk for at dagens japanere – og særlig de unge – kjente seg igjen i forholdene i romanen i en grad som burde være skremmende når man leser hva som skildres.Krabbeskipet er imidlertid ikke først og fremst et politisk fenomen – det er fremfor alt et spennende og sjeldent stykke litteratur. Jeg har i tillegg til å oversette romanen skrevet et etterord hvor jeg forteller om forfatteren og romanens bakgrunn, forruten å skrive mer om årsakene til at den igjen har blitt så aktuell nå.

(Innlegget ble opprinnelig publisert på Magne Tørrings egen blogg.)

Leave a comment

name*

email* (not published)

website