Av oversetter Einar Blomgren

 

Noen har stilt spørsmålet: Hvis 1900-tallets største stilist skulle kåres, ville det da bli Simenon eller Wodehouse som gikk av med seieren? Et umulig spørsmål å svare på, men det egner seg godt som innledning til noen betraktinger om Pelham Grenville Wodehouse.

Han ble født i den høyvictorianske æra i 1881, og da han i 1975 gikk ut av tiden, var den ytre verden totalt forandret. Men i hans egen litterære verden forandret ingenting seg, noensinne. Han skrev om stort sett det samme, han hadde sitt univers av engelsk landadel, fryktinngytende tanter (Aunt Agatha, who eats broken bottles and wears barbed wire next to the skin), overklasselapser med begrenset IQ og problematiske forlovelser og bryllupsplaner, som deres geniale tjenere redder dem ut av, og han holdt seg – hovedsakelig – til dette persongalleriet livet igjennom. Men han gjorde amerikaner av seg og bosatte seg på Long Island etter krigen, for han begikk den tåpelige feilen å holde noen (ganske harmløse) radiokåserier mens han satt i tysk interneringsleir i Polen. Han var antakelig politisk naiv og helt uten kontakt med stemningen hjemme i England, en stemning som ble ganske hatsk mot ham, så han gjorde USA til sitt hjemland.

Det er blitt sagt at hvis det fantes en nobelpris for humoristisk litteratur, burde Wodehouse få den flere år på rad. Dog ble han beskyldt for å skrive om det samme i hver eneste bok, bare variasjoner rundt samme tema. Kanskje det, men som kjent: Egg, mel og sukker er det i de fleste kaker. Det interessante er hvordan det blandes.

I pur fryd over den språklige ekvilibrismen lånte undertegnede omtrent alt som det lokale biblioteket hadde å by på av Wodehouse, i norsk oversettelse. Altså var det oversetternes ekvilibrisme jeg frydedes over. For det er klart: Wodehouse må være særdeles krevende å gjengi. Her kan vi med rette snakke om kulturforskjeller. Han skildrer en annen tid, en annen samfunnsklasse, et annet miljø (eller flere), flere lysår unna det egalitære Norge, med tilhørende vokabular, idiomatikk og ikke minst sosiolekt som vi simpelthen ikke har. Han har en originalitet i bildebruken som få kan matche. Eksempler:

 

He groaned slightly and winced, like Prometheus watching his vulture dropping in for lunch. [Det gjelder å kjenne sin mytologi hos Wodehouse!]

She looked more like Marilyn Monroe than anything human.

«This afternoon he asked me to be his wife, and I turned him down like a bedspread.»

Oofy, thinking of the tenner he had given Freddie, writhed like an electric fan.

It was one of those bulging babies. It looked a little like Boris Karloff and a little like Winston Churchill.

Her eyes and hair were a browny hazel. The general effect was of a seraph who ate lots of yeast.

She was standing scrutinising the safe, and heaving gently like a Welsh rarebit about to come to the height of its fever.

Unseen, in the background, Fate was quietly slipping the lead into the boxing-glove.

Many a man may look respectable and yet be able to hide at will behind a spiral staircase.

He resembled a minor prophet who had been hit behind the ear with a stuffed eel-skin.

He gazed at the girl like an ostrich goggling at a brass door-knob.

Mr. Pott said that lending money always made him feel as if he were rubbing velvet up the wrong way.

It is never difficult to distinguish between a Scotsman with a grievance and a ray of sunshine

Dette er tekster – formuleringskunst! – som krever sin mann. Og de fleste Wodehouse-oversetterne har vært nettopp menn; jeg vet om bare én kvinne som har oversatt Wodehouse, nemlig den rallykjørende, opprinnelig svenske Greta Molander, som noen vil huske. Wodehouses produksjon var enorm: romaner, noveller, teaterstykker, musikaltekster, og mye ble oversatt til norsk. Det har vært mange oversettere i sving. Og ikke til forkleinelse for noen som har påtatt seg det vanskelige oppdraget å overføre P.G. til norsk: Det må være tillatt å trekke frem to, de to Axel’er, som utmerker seg ikke bare i antall oversatte titler, men med en språklig oppfinnsomhet man må bøye seg i støvet for. Altså Axel Kielland og Axel Seeberg. Det er trolig sistnevnte som står for flertallet av de norske versjonene. Det var faktisk to Seeberg, nevø og onkel, som oversatte Wodehouse. Andre navn er Bjørn Bunkholdt, Birger Rygh-Hallan, Sverre Halse, Stein L. Forvald Øhrn, Hans Geelmuyden, Carl Keilhau, Jacob Brinchmann. Muligens har flere vært i sving. Kanskje er det store antallet oversettere betegnende, tatt i betraktning Wodehouses digre produksjon. Det er kanskje lite trolig at disse flotte oversetterne fortsatt er blant oss, men hurra for dem alle! Hurra for Wodehouse og persongalleriet hans, som gir oss en anledning til å flykte til en annen tid på språkets vinger, så å si. Bibliotekene og antikvariatene har disse bøkene i fleng, så alle interesserte kan bare ta for seg av godbitene.

Det er særdeles vanskelig å finne et avsnitt som yter full rettferdighet til Wodehouse og oversetterne, men kanskje åpningen på Jeeves og diktatoren kan duge. Dette er Birger Rygh-Hallans oversettelse:

 

En skjelvende hånd stakk fram under dynene og fant ringeapparatet. Øyeblikkelig var Jeeves på pletten.
”Godaften, Jeeves.”
”Godmorgen, sir.”
Høyst overraskende.
”Er det morgen?”
”Ja, sir.”
”Er De sikker? Det ser temmelig mørkt ut.”
”På grunn av tåken, sir. Som De kanskje vil erindre er det høst – den tette skoddes og den yppige fruktbarhets årstid.”
”Hva slags årstid?”
”Tett skodde, sir, og yppig fruktbarhet.”
”Åh? Jaja, siden De sier det. Hvorom allting er, miks meg en av oppjekkerne Deres, vil De?”