Underordiske tuneller – å oversette Ali Smith

 av oversetter Merete Alfsen

Foredrag på Bjørnsonfestivalen september 2017

Ali Smith er født i Inverness i 1962. Hun debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1995 med novellesamlingen Free Love and Other Stories. Før det skrev hun blant annet skuespill for et studentteater i Cambridge. Etter det har hun skrevet minst ett skuespill til, minst tre novellesamlinger, sju romaner som alle er oversatt til norsk, pluss store menger andre tekster av alle de slag, artikler og anmeldelser, en bok i en helt egen sjanger med tittelen Artful, etcetera etcetera. Noe dere kanskje ikke vet er at Ali har skrevet en entusiastisk introduksjon til den engelske gjendiktningen av Henrik Wergelands dikt Jan van Huysums blomsterstykke.

Ali Smith er en svært synlig kulturpersonlighet i Storbritannia. Hun skriver i The Guardian og forskjellige tidsskrifter, hun sitter i juryer – og blir selv juryert – hun har flere ganger vært finalist til Booker-prisen. Akkurat nå skriver hun, for harde livet, tror jeg nok, på en romantetralogi. Den første boka er kommet ut og heter Autumn, Høst, og så kan dere jo gjette hva de tre neste skal hete. Ali tar en Knaus. Den er ferdig oversatt til norsk – for en gangs skyld voldte ikke tittelen hodebry – og den kommer på nyåret en gang. De fire bøkene skrives i rasende fart – poenget er at de skal handle om , samtidig som de griper tilbake i tiden. Denne første, høstboka, handler om høsten etter Brexit-avstemningen. Kan man si. Men da har man jo ikke sagt alt. Vi kommer tilbake til saken. Jeg regner med at en del av dere har lest den.

Mitt forhold til Ali Smith går tilbake til 2003. Jeg var i siste fase med oversettelsen av romanen Hotell Verden, den første av bøkene hennes som kom på norsk. Jeg hadde fått låne en leilighet i London i noen uker, og sendte en håpefull e-post til forfatteren og lurte på om hun hadde tid til en samtale. Det gjensto et par problemer, kan man si. Til min store glede sa hun uten videre ja, og foreslo å treffes på restauranten på toppen av National Portrait Gallery. Der møttes vi over et bord, og fra det øyeblikket har skravla gått, for å si det sånn. Nei, vi behøver ikke å si det sånn, vi kan si at det var et gledelig møte mellom en entusiastisk og ambisiøs oversetter og en forfatter med en helt uvanlig innsikt i og interesse for hva oversettelse er.

Snakk om å ha flaks! Jeg hadde på det tidspunktet tilbrakt måneder og år av mitt liv i selskap med et par andre britiske damer, henholdsvis Virginia Woolf og Jane Austen. Festlig selskap begge to, men veldig døde. Og her satt jeg med en sprell levende litterær arvtaker etter disse to spirituelle damene, som gjerne ville snakke med meg, for eksempel om hva man kan gjøre med ordet «well» på norsk, og hva man ikke kan gjøre, og hva man da skal finne på for å redde en bærende metafor når den ikke bare kan «oversettes».

Nå er vi allerede midt i det, sånn som Ali og jeg var den gangen, og det kan godt hende det er lurt å begynne med begynnelsen, men jeg må bare si to ord om hva planen er med denne lille timen vi skal ha her. Vanligvis sitter jo jeg hjemme på arbeidsrommet mitt mutt putt alene og driver med denne oversettingen. Det er risikabelt å gi en sånn enearbeider en mikrofon og et publikum. Og nå har jeg bestemt at jeg skal la dere få det, nå har jeg endelig noen som må høre på meg og alt jeg har å stri med, og sånn blir det, dette blir fra oversetterens verksted, praktisk og konkret og ikke så veldig analytisk og akademisk.

Jeg håper jo dere har lest litt Ali Smith. Er det noen som kjenner igjen det ordspillet jeg har brukt i tittelen på dette foredraget, «Underordiske tuneller»? Det er fra den boka som på norsk heter På stedet mil, og på engelsk There But For The. I en Ali Smith-roman fins det alltid en over gjennomsnittet glup og ordglad jentunge. I På stedet mil heter hun Brooke, Brooke Bayoude, og bor i bydelen Greenwich i London. Brooke og en annen hovedperson i boka, Anna, har en samtale om ord og betydninger av ord og hvordan man kan spille på dem. Ordspill, ikke sant? Puns? Anna og Brooke skal gå gjennom gangtunellen som går under Themsen mellom Greenwich og Isle of Dogs, The Greenwich Foot Tunnel, og Brooke utbryter: «I’ve got one, I’ve got none, in a minute we’ll be going through – the punnel.” På norsk: «En underordisk tunell.» Alle som har vært i berøring med dette forfatterskapet vet at det går ganske mange underordiske tuneller her. Nå skal vi se litt på hvordan det kan arte seg å grave de tunellene på norsk.

Før vi går løs på selve språkarbeidet må jeg bare erklære meg litt når det gjelder dette forfatterskapet. Jeg sa jo at jeg er bortskjemt med det å tilbringe tiden i selskap med intelligente damer. Hva Ali Smiths forfatterskap angår, så er det noe helt særegent. Jeg pleier å si at å oversette i bunn og grunn er en særlig intens form for lesning. Sånn sett er vi i samme båt her, dere og jeg. Nå får vi se om dere er enige med meg når jeg sier at det å lese Ali Smith «løfter sjelen». Det er et sitat fra en av «mine» romanpersoner, nå ja, Muriel Sparks, da, frøken Jean Brodie. Hun sier til pikene hun underviser at «poesi løfter sjelen». Ali Smiths romaner formidler varme, menneskelighet, gjestfrihet, åpenhet, vennlighet, nysgjerrighet, ansporer til å åpne sansene og være til stede i verden mens vi er det, sammen med andre. I økende grad tematiserer de også kunstens tilstedeværelse i verden, og hva den har der å gjøre. Jeg skal ikke misjonere heller, jeg bare jobber her, men jeg har nesten behov for å si at sånn som verden ser ut nå, og sånn som enkelte presidenter ser ut på håret, så er det greit å finne ut hvem man er på lag med, og da er jeg på Alis lag, og veldig glad for å bidra der.

Ok, tilbake til Hotell Verden. Det er et hotell beliggende i en nordengelsk by, tilknyttet kjeden Global Hoteller. Noen mener at denne boka er skrevet etter en slags oppskrift på en postmoderne roman. Det bryr vi oss ikke noe om her, vi holder til nede i skriften, vi er ikke litteraturhistorikere, vi er romanlesere, og en av oss – minst en – er en skrivende leser. Hun kan ikke nøye seg med å sette merkelapper på ting, postmodernisme eller stream-of-consciousness eller hva det skal være, hun må gjøre det sjøl.

Første del av romanen er lagt i munnen på Sara Wilby, en ung jente som nylig er død. Hun krøp inn i en matheis på hotellet der hun nettopp hadde begynt å jobbe. Vaieren røk, og Sara falt ned og slo seg i hjel:

Woooooooo-

hooooooo what a fall what a soar what a plummet what a dash into dark ito light what a plunge what a glide thud crash what a drop what a rush what a swoop what a fright what a mad hushed skirl what a smash mush mash-up broke and gashed what a heart in my mouth what an end.

What a life.

What a time.

What I felt. Then. Gone.

Here’s the story; it starts at the end.

Uuuuuuuuu-

huuuuuuu for et fall for et svev for en flukt for et stup ut i mørket ut i lyset for et sprang for et søkk dunk brak for et fall for en styrt for et slag for en skrekk for et skingrende hvin for et smell for en graut gørr mos for et hjerte i halsen for en slutt.

For et liv.

For en stund.

For en følelse. Så. Vekk.

Her er historien; den begynner med slutten.

Kan vi av dette eksempelet se at det skal mer til for å skrive Ali Smith på norsk enn å finne ord som betyr det samme? Kan vi se at takt, tempo, rytme, rim, er like viktig, minst? «It don’t mean a thing if it ain’t got that swing.” Helt bokstavelig. Farten og rytmen er betydningsbærende. Og her i helt særegen grad. Sara var nemlig konkurransesvømmer mens hun levde, så hun er jo veldig opptatt av tid. Hvis hun skulle ha gjort fallet en gang til –

Wooo-

hooooo and this time I’d count as I went, one elephant two elephahh) if I could feel it again, how I hit it, the basement, from four floors up, from toe to head, dead. Dead arm. Dead hand. Dead eye, dead I, four floors between me and the world, that’s all it took to take me, that’s the measure of it, the length and death of it, the short goodb—.

Uuuu-

huuuuu og denne gangen skulle jeg ha telt mens jeg falt, én elefant to elefaaa-) hvis jeg kunne kjent det igjen, hvordan jeg traff det, kjellergulvet, fra fire etasjer opp, bråstopp. Død arm. Død hånd. Dødt bein. Død meg, fire etasjer mellom meg og verden, lenger tok det ikke å ta meg, akkurat så langt og så død, takk og ad–.

Sara Wilby er nå et spøkelse, og Ghost er et kjerneord i boka. Ali Smith bruker det for alt det er verd, og på engelsk er det ordet virkelig søkklastet. Jeg for min del vil gjerne bruke det til å gjendrive en seig og feig myte om at norsk er så ordfattig. Alle oversettere vet at problemet like ofte er det stikk motsatte: Valgets kval. Ghost = spøkelse gjenferd gjenganger dødning fantom gespenst skrømt skygge ånd følgje vardøger anelse antydning. Hva velger man på norsk når «the ghost of Dusty Springfield» strømmer ut av et åpent vindu?

Els sitter utenfor hotellet og tigger. Hun har lært å klare seg med nesten ingenting. Vokaler, for eksempel, er en luksus man kan unnvære. Hjlp mmn smpngr? Els heter Else i originalen (døpt Elspeth).

[Her er en gave, sa jeg til Ali, som trøst for noe av det som faller på steingrunn i norsk: els er halvparten av ordet elske!]

Og det trengs trøst.

«Who needs one pence? Fucking nobody who is anybody. That’s quite funny, the idea of

fucking a nobody, just a space where a body might be. »

Dessverre, dette fine bildet fyker på norsk. For spørsmålet «Hvem har bruk for én penny?» må fremfor alt få et idiomatisk svar, et svar som ligger naturlig i munnen.

«Hvem har bruk for én penny? Ikke en sjel. I hvert fall ikke en sjel. En sjel greier seg uten penger.»

Noen ganger finnes det mer enn trøst for at ting går tapt, noen ganger åpner det norske språket seg og drysser rike gaver i fanger på en, ofte på uventede steder. Da gjelder det for oversetteren å være til stede med åpne sanser og ta imot. Når norsken byr seg til.

I Hotell Verden zoomer teksten inn på en kvinnelig kjørelærer som spiser frokost med mannen sin. Mannen har visse problemer med slipset. Kjørelæreren tenker på den unge eleven sin, på hvordan det føles når han trenger opp i henne mellom klærne. Samtidig, et annet sted, ligger den unge kjøreeleven i senga og tenker gjennom hva han har lært så langt. «Er hun en flink lærer? hadde moren hans spurt i går kveld (det er moren som betaler for timene). Ja, sa han. Han rødmet.» «She is a really good theacher, he said, she says I soon won’t need dual controls and that with the right number of lessons I will easily pass. Med et tilstrekkelig antall timer kommer jeg til å stå med glans. Han har ti timer igjen. Han lurer på hva mer han kommer til å lære.»

Easily pass. Stå med glans. (Pling.) Den vil jeg ha for, altså. Det er helt idiomatisk, ikke søkt, ikke forsert – det er en dødslinje når man oversetter en forfatter som er til de grader lydhør for faktisk bruk av språket, hvordan vi beter oss i dette som er vårt felles element, språket. Og så er det selvfølgelig helt i Ali Smiths ånd, hun ville aldri ha kunnet motstå den der hvis hun skrev på norsk. Det er viktig, oversetteren kan naturligvis ikke legge i vei på egen hånd i en helt annen retning enn verkets. Men sex er sjelden feil retning hos Ali Smith, da. Helst i en veldig god kombinasjon med humor. Vi kommer tilbake til saken øyeblikkelig, for nå skal vi over til den romanen som på engelsk heter The Accidental, og på norsk Levende bilder.

I denne boka bruker Smith en litterær figur hun er særlig glad i, nemlig «den ubudne gjest». Den unge kvinnen Amber dukker uventet og ubedt opp hos familien Smart, som er på sommerferie i Norfolk, og livet blir aldri som før for noen av de fire i familien. Heller ikke for oversetteren, vil jeg legge til for egen del. Det skyldes først og fremst faren i familien, eller stefaren, for å være nøyaktig, dr. Michael Smart, litteraturprofessor, nevrotisk nedlegger av studiner og absolutt alt annet som kan tenkes å gå i skjørt. Michael Smarts reaksjon på den vakre unge Amber er forutsigelig nok å forelske seg i henne. Men får han henne? Nei. Michaels frustrasjon ender i et sammenbrudd. Og når en litteraturprofessor bryter sammen, hvordan arter det seg, tro?

Midt i den kjedelige Norfolk-natten satte Michael seg opp i senga. Eve sov. Alt omkring dem var taust, helt stille, tilsynelatende hverdagslig, grunnleggende prosaisk – nøyaktig som alle andre netter. Men det hadde skjedd noe underlig med allting, noe som kom så formfast, fløyelsbløtt og spotsk som en katt. Forandring hadde skjedd. Alt rimte. Ja, ab fulgte ab, og så var det cd som fulgte cd, ef, gg … Fordi han underviste i sånt hele dagen, tok han det rett inn, som en radiofrekvens:

Michaels verden var blitt en sonettsekvens.

fra Amber kom, var ingen ting seg likt
hans verden ble et nyforfattet dikt
en disse diktene var enetaler.
De forutsatte dialog, men ingen
kom ham i møte. Ensomme kabaler!
Han snakket med seg selv, så seg omkring, men
familien var ikke hans. Han så
en masse falmet farge der han satt
i bilen, stirret ut på stein og strå,
forsteinet, dødt, som ham. Han tenkte at
han var en fjott, et fjols, en gammel tulling.
De minste ting hos henne var så kjente.
Han innså at det aldri ble noen knulling.
Han innså at hun aldri ble hans jente.
Det var en håpløst mislykket seilas.
Han gikk fra sand til glass og så i knas.

Altså, et nervesammenbrudd i rim og rytme og tvilsomme sonetter over 12 sider! Jeg hadde leveringsfrist rett over nyttår, og hadde skjøvet denne rimingen foran meg til romjula. Da måtte jeg til pers. Jeg rev meg i håret, og sendte en e-post til Ali. ”Aaargh – think I shall perish now instead of lator. / Why will a writer torture her translator?” Det gikk vel et par minutter, så kom følgende, og der var det ingen trøst å få. ”My dear Merete, of translators you are the platonic model. / For you these poems should be just a doddle.” Jommen sa jeg smør. Men det rare var at det gikk unna som bare det. Råtne rim rant ut av meg, gitt.

Til helvete med dikt og kunst og liv.
Til helvete med Norfolk, jobb og viv.
Til helvete med oversmart krapyl.
Til helvete med engelen i bil.
Fantes det sammenheng i love og fuck?
Fantes det sammenheng i ga og tok?
Fantes det mening i en skrevet bok?
Fantes det overhodet mening til?
Fantes det noen steder ærlighet?
Fantes et bedre rim på kjærlighet?
Fantes et rom der hjertet kunne blø?
Fantes et sted der blødmer kunne dø?
Fantes den jente som aldri hadde gjort det?
Fantes talentet som aldri ble borte?
Ble alltid grabukken hengt ut som dumming?
Ble alltid Shakespeare til en e.e. cummings?
Var alltid slutten sonettær ruin?
Ble alltid Shakespeare gjort til Don Juan?

Den boka som kom på norsk etter Levende bilder, var romanen Like, som på engelsk heter – Like. Dette var en opphentingsutgivelse i 2007, den kom på engelsk allerede i 1997. Mange kjente Smith-grep her, ikke minst motsetningen mellom det engelske og det skotske, som hun ofte bruker, og fremfor alt – den glupe jentungen. Her heter hun Kate. Disse språklekne ungene hos Ali Smith – det er det at de ennå ikke har stivnet i vår konvensjonelle navngiving av verden. De undres ustoppelig over forholdet mellom språk og virkelighet, og fryder seg over språktull. Kates spesialitet er gåter og vitser.  Hun får dilla på spøkelsesvitser. –What do you get when you tip a tin of Heinz Beans over a ghost? –Beans on ghost. Beans on toast, ikke sant. På norsk: -Hva har de til mat på dette toget? –Spøkelaks og eggerøre. –What kind of music do ghosts like most? –Haunting melodies. –What did the skeleton come home with after his holiday? –A skeletan. Det går ikke an å oversette sånt, det se dere sikkert. Her må oversetteren løpe i gang sin egen vitsepresse, samt hente inspirasjon der den er å finne:

Har du hørt om gjenferdet som ikke tålte spøk? Har du hørt om mammaspøkelset og pappaspøkelset som fikk et lite lommetørkle? Hvor bader skjelettene? I Dødehavet. Hva bestiller spøkelser på restaurant? Gravlaks. Har du hørt om dødningene som havnet på beinrangel? Hva har spøkelser i matpakken? Bøskiver. Hvorfor reiser ikke spøkelser med fly? Fordi det er spøking forbudt, også på toalettene.

I 2009 kom den herlige lille boka Jente møter gutt. Den var Ali Smiths bidrag til en serie med nyskrivinger av mytene fra Ovids metamorfoser. Jeg tror jeg vil melde på den i konkurransen om gode romanåpninger. Her er første setning: «Nå skal dere få høre om den gangen jeg var jente, sier bestefar.» Det er så mye fint i denne boka, og så mye morsomt. Blant annet en burlesk scene fra et reklamebyrå der de driver og drodler frem et merkenavn for – vann. Vann på flaske. Her kommer norsken og byr seg frem igjen, med det uslåelige merkenavnet «Springvann». Ærlig, ikke sant? Transparent, som det heter nå.

Men igjen, kanskje først og fremst: sex. I Jente møter gutt er det en skildring av et seksuelt «forløp» over 4-5 sider som er noe av det mest intense og forrykende og poetiske det har vært min glede å føre i pennen. Jeg skal ikke stå her og foredra det, jeg skal bare benytte denne enestående anledningen til å dele en godt bevart hemmelighet med dere. Jeg tror det er en hemmelighet. Det har ikke vært noen leserstorm. Men det er tre ord i denne sekvensen som jeg har oversatt med fire norske ord, og som jeg er så umåtelig fornøyd med. Jeg leser setningen de inngår i først på engelsk, og så på norsk, og minner om at vi ikke har noe godt norsk ord, som jeg vet om i hvert fall, for cunnilingus. På engelsk «to go down on». Hør godt etter nå.

«Her beautiful head was down at my breast, she caught me between her teeth just once, she put the nip into nipple like the cub of a fox would, down we went, no wonder they call it an earth, it was loamy, it was good, it was what good meant. »

«Det vakre hodet hennes var nede ved brystet mitt, hun tok meg mellom tennene én enkelt gang, hun bet til som en revevalp, det bar til skogs, ned i jorda, det var leirete, det var godt, det var hva godt betyr … osv.»

Down we went. Det bar til skogs. Enten er dere med, eller så er dere det ikke. Det jeg er så fornøyd med, er at det er samme bevegelsen, samme farten, samme intensiteten, samme ustoppeligheten.

Da er vi kommet til 2011 og romanen med den ytterst gåtefulle og fullstendig uoversettelige tittelen There But For The. (There but for the grace of God go you or I.) Da jeg hadde lest den boka, sa jeg til redaktør Birgit Bjerck på Oktober at nå har hun gjort det, nå har Ali skrevet en uoversettelig roman. Ikke bare er tittelen mystisk og uoversettelig, men boka er strukturert over den tittelen, de fire delene heter henholdsvis there, but, for, og the. Sukk. Og det er bare begynnelsen på hinderløpet, egentlig. Jeg så mørkt på det. Det så ut for meg som noe som «ought not to be attempted», som Jane Austen ville ha sagt det. Men så hadde Birgit og jeg en lang samtale på kontoret hennes der vi snakket oss gjennom boka, og etter hvert øynet jeg håp. Jeg tror ordet mysterium var det forløsende. Jeg kan jo nevne at en av epigrafene i boka er et sitat av Katherine Mansfield: «Jeg hater mysterier.»

Jeg gjøv løs. Og det er rart med det, det er alltid rart med det, gi deg teksten i vold, hold sansene åpne for hva norsken har å by på, og du skal finne forbløffende ting. Først skulle boka ha tittel. En bok skal alltid ha tittel med en gang, for at forlaget skal kunne begynne arbeidet med den. På norsk ble denne boka altså hetende På stedet mil. Da den kom ut, var det en anmelder som skrev noe sånt som at oversetteren har nok tatt seg vann over hodet, bare se på den teite tittelen. Like etter skrev Anne Merethe Prinos i Aftenposten at man måtte lese boka for å skjønne hvor genial den tittelen var. Nå ja, fete ord flyr forbi, som Stutum sa, men de av dere som har lest boka, skjønner at referansen er til den gåtefulle skikkelsen Miles. Romanen åpner med denne setningen: «Det var en gang en mann som, en kveld mellom hovedretten og desserten i et middagsselskap, gikk ovenpå og stengte seg inne på et av soverommene i huset der middagsselskapet ble holdt.» Sitat slutt. Og på det rommet står det en ergometersykkel. På stedet mil (es). Ok?

Igjen en ubuden gjest, som Amber i Levende bilder. Det er et grunntema hos Ali Smith, dette. Hvordan forholder vi oss til den ukjente, den fremmede, den andre, som banker på hos oss? Viser vi gjestfrihet eller tyr vi til selvforsvar? Jeg skal ikke utlegge denne boka for dere, jeg har sett så mange lesninger av den, og det varierer sterkt hva folk legger mest vekt på. Den norske oversettelsen er nødvendigvis preget av den norske oversetterens lesning. (Det var forresten sånn det begynte for meg, min inngang til det å bli oversetter. Jeg er en leser. Jeg skriver jo ikke egne romaner, bare andres, men det trengs lesere her i verden også, sier jeg til meg selv, og til dere, og jeg er først og fremst en leser, en god leser, tror jeg.) Oversetterens lesning må ikke være sånn at den låser eller tetter igjen et tekstunivers, oppdraget går ut på å levere en tekst der betydningslagene er i behold, og er tilgjengelige.

Vel. Tilbake til Greenwich, og det første møtet mellom Brooke og den unge kvinnen Anna, på trappa utenfor huset der dette berømmelige middagsselskapet har foregått. «Hi, I’m Brooke.» «So am I,» sier Anna. Hun tror hun hører «I am broke», altså «blakk». Er det rart man blir søvnløs? Jeg tenkte, den der må jeg fikse umiddelbart, ellers kan ikke dette bli noen norsk bok. Men det er faktisk bare en ting å gjøre, om det ikke skal bli sært og oppkonstruert og teit, og det er å si det sånn som vi faktisk sier det på norsk. At Anna hører «jeg er blakk». Ellers måtte jeg gi Brooke et annet navn, og det sitter langt inne, navn hos Ali Smith er sjelden tilfeldige. Brooke, blakk. Med litt velvilje funker det. Og alt annet ville ha vært mye verre, det er min overbevisning.

Vi er altså i Greenwich, og hva finner man der, jo, nullmeridianen. En skoleklasse er på utflukt til observatoriet. «Nought degrees, the teacher was saying. Who can tell me about nought degrees? –If it’s not degrees you want to know about, sir, then what is it? »

Nought/not. Glem å oversette det. Men noe må det stå der, og siden man ler av det, må det være en vits – en nullmeridianvits.

«Meridian null, sa læreren. Hvem kan fortelle meg om meridian null?

Er det sånn ull som vokser på meridianosauer? sa en gutt.»

Blødmer. Blødmer og rim.

Hvem er det som rimer i denne boka? Jo, det er en stemme fra graven. Det er den døde moren til en av romanpersonene, Mark, en aldrende homse. Moren hans, Faye, har vært død i 47 år, men han hører stadig stemmen hennes i hodet, temmelig grov i kjeften er hun også, og nå i det siste har hun til og med begynt å rime, antakelig fordi Mark har hørt på Ella Fitzgerald som synger Gershwin.

Her er Mark som rusler en tur i parken nedenfor observatoriet.

«He hadn’t been here for a long time. He should come here more. He loved it’s no surprise to me that you’re so keen / a place beloved of many an old queen and straight away as if to spite her he thought hard about the actual old Queen, the literal historical Virgin Queen, and the first thing that came to mind was something that had happened when she was the young Virgin Queen, where had he read it? He couldn’t remember, but the writer, whoever he was I hate to be reminding you again / that writers are not fucking always men» — «må jeg for faen si det nå igjen / forfattere er ikke alltid menn»

«Mark hørte fuglesang, han kunne høre fuglesang i flere sekunder, han kunne høre surret fra folk som sto i kø bak ham ved nullmeridianen, han kunne til og med skjelne noe av det de sa før hun brølte inn i det høyre øret hans igjen med en kraft som lignet en vindtunnel og nesten slo ham over ende just wait you little bastard history / that made a fucking dunghill out of me / is waiting round the corner just for you / to turn you into tulip fodder too // vent bare du din dritt historien / som gjør en jævla møkkahaug av en / lurer om hjørnet nettopp etter deg /snart er du også mold og timotei. Stille som i graven, kyss meg i ræva, sa han høyt.»

Før vi forlater Greenwich og romanen På stedet mil, et fint lite eksempel på at norsken byr seg til og kanskje overgår den engelske originalen. Lille Brooke og foreldrene hennes har vært i teater. De kommer ut etter forestillingen og treffer Mrs. Lee, en snobbete dame som ikke kommer helt heldig ut i denne fortellingen, kan man si. «You enjoyed the play, didn’t you? Mrs Lee said to Brooke. -I found it weary, stale, flat and unprofitable, Brooke said. Mrs Lee laughed. -A bit over her head, Mrs Lee said over Brooke’s head to Brooke’s parents. -It is so not over my head, Brooke said. »

«Du likte da stykket, gjorde du ikke det? sa mrs. Lee til Brooke. -Jeg syntes det var trettende, forslitt, ensformig og lite givende, sa Brooke. -Litt over hodet på henne, stakkar, sa mrs. Lee over hodet på Brooke til foreldrene hennes. -Overhodet ikke, sa Brooke.» Pling.

Romanen Begge deler kom på norsk i 2016, på engelsk i 2014, da under tittelen How to be both. Vi lar titteldiskusjonen ligge – den var lang og hard. Faktum er uansett at Begge deler ble den første Smith-boka som kom i to opplag, og i paperback. Veldig gledelig! Den var finalist til Booker-prisen, og vant nesten.

Dere som har lest den, vet at den består av to deler, og at opplaget er delt sånn at den ene delen står først i halve opplaget, og den andre kommer først i resten. Det skal være tilfeldig hva som først møter leserens blikk, fortiden eller nåtiden. Og dette er selvfølgelig tematisk viktig og betydningsbærende. Jeg siterer fra den norske baksideteksten: «Begge deler er en leken og bevegende roman der ingenting er helt som det ser ut. På finurlig vis lar Ali Smith to århundrer slynge seg inn og ut av hverandre, som i livet selv: Fortiden lever i nåtiden – i kunsten og historien, i samfunnet og i enkeltmennesket.»

Fortidsdelen er en jeg-fortelling lagt i munnen på den italienske renessansemaleren Francesco del Cossa. For å kunne bli maler i fjortenhundretallets Italia måtte man være mann, eller i hvert fall se ut som en mann – som jeg nettopp sa, i denne romanen er ingenting helt som det ser ut. Å gjengi den freidige, folkelige, muntlige stemmen til Francesco er en av de festligste utfordringene jeg har hatt i mitt liv som oversetter. Hei hvor det går. Her er åpningen, som skildrer Francescos forrykende ferd opp eller ned gjennom århundrene til han bryter gjennom til vår tid, i en sal i Nasjonalgalleriet i London.

Gutten foran bildet viser seg, ikke helt uventet, å være jente. En jente ved navn George, hovedperson i nåtidsdelen i romanen, som er fortalt i tredjeperson. George er denne bokas ordnerdete jentunge, en irriterende gløgg tenåring som gir både lærere, foreldre og oversetter grå hår i hodet.

Her er en scene som er et nytt eksempel på at det å oversette vanskelig kan kalles avskrift. George kommer inn på arbeidsrommet til moren. Hun er rastløs og frustrert, George altså. På morens skrivebord står et glass med blyantspon. Dere skjønner hva blyantspon er?

Why do you keep these? George says, picking up the little jar full of pencil shavings.

Keep what? her mother says.
George holds out the bits of shaving.
What’s the point? she says.
Point. Ha ha! her mother says. Funny. —
It isn’t until George has left the room and shut the door after her that she gets what she herself said and why it was funny.
Pencil sharpenings. The point. Ha ha!

Hele pointet her, unnskyld, hviler på det faktum at det engelske ordet point har flere betydninger. Det er jo en grunnsituasjon for oss oversettere. Hvis noen kommer på ett norsk ord som kan turnere dette, så er jeg veldig interessert. Sånn ble det på norsk:

Hvorfor sparer du på dette? spør George og tar det lille glasset som er fullt av blyantspon.

Sparer på hva da?
George holder frem bitene av blyantspon.
Hva er vitsen? sier hun. Rabler det for deg?
Rabler. Ha ha! sier moren. Morsomt.

Først da George har gått ut og lukket døra etter seg, går det opp for henne hva hun sa og hvorfor det var morsomt. Rablet. Blyantspissing. Ha ha!

«What’s the point.» «Hva er vitsen.» Det er helt idiomatisk. Ikkeno’ tull. Streit oversatt. Det er, som sagt mange ganger kjempeviktig. Søkte konstruksjoner må man sky som pesten. Men George må si noe som får moren til å le. Jeg har satt inn: «Rabler det for deg?» Dere ser jo hvordan jeg har tenkt. Blyant, og så videre. Akkurat som i originalen, på en måte. Men her vil jeg si noe veldig viktig. Når jeg syns jeg kan dikte om sånn, så er det fordi sånn som jeg leser denne scenen, så er dette hundre prosent dekkende for det som foregår her, for følelsen i rommet, for Georges tenåringstypiske irritasjon over moren. «What’s the point?» «Rabler det for deg?»

Pluss: Jeg kjenner karakteren George så godt at jeg vet at det er nøyaktig sånn hun driver. Hun løfter frem uttrykk og smaker på dem, og sånt som er litt utenfor alfarvei, er akkurat noe for henne.

Vi har vært innom noen av de stuntene Ali Smiths oversettere er nødt til å turnere. Vitser og gåter, ordspill, uoversettelige titler, nervesammenbrudd i sonettform. I Begge deler finner vi følgende stunt, artig for leserne, til å besvime av for oversetteren. George har en venninne som heter H. De to jentene skal pugge til tentamen sammen. Begge skal opp i biologi, og George skal i tillegg opp i latin. H får den ideen at de skal skrive puggestoffet på en kjent melodi for å huske det bedre.

«Det vi kan gjøre, sa H, er: jeg lager biologiteksten og så kan du oversette den til latin, så får du i pose og sekk.» Stønn. Biologiteksten handler om strukturen i DNA-molekylet. Og da George – og jeg – får den til oversettelse, går den til alt overmål på melodien til «Wrecking Ball» med Miley Cyrus. Jeg skal ikke synge den for dere på norsk, og jeg kan bare håpe at det ikke kommer en biolog etter meg med øks. Det var en krevende dag på jobben, kan man si.

Men denne boka … Mye av den foregår i Ferrara i Nord-Italia, der man faktisk den dag i dag finner Francesco del Cossas strålende freskemalerier i Palazzo Schiffanoia. Jeg så på et tidspunkt at jeg mot all formodning kom til å få tid til å dra dit før boka skulle leveres. Ja! sa Ali, og da må du bo på det hotellrommet og sove i den senga med det hengende kunstverket over, der George og moren hennes har en veldig alvorlig samtale. Jeg så gjorde. Lærde oversetterteoretikere fnyser av sånt, å skulle oppsøke og ta på og spise det man oversetter, for liksom å komme i stemning. Men både Ali og jeg vet bedre. Det er gull verd, og kan ofte avleses direkte i oversettelsens kvalitet. I dette tilfellet fikk jeg oppleve, i virkeligheten, å stå foran veggen med det som moren til George omtaler som «et vennlig kunstverk». Et vennlig kunstverk – det lyder som en god karakteristikk av en Ali Smith-roman, spør du meg.

Så til siste ferdigstilte roman, Autumn fra 2016, første bind i en romanserie på fire, igjen nominert til Bookerprisen. De to hovedpersonene i denne boka er Elisabeth Demand, 32 år gammel i 2016, tilkallingshjelpelærer på nulltimerskontrakt ved et universitet i London, og Daniel Gluck, 101 år gammel i 2016. Daniel var Elisabeths nabo da hun var barn, og hennes gode venn. Handlingen griper tilbake til forskjellige stadier i Elisabeths oppvekst, og til tidligere faser i Daniels liv. Og hva har Daniel Gluck hatt for yrke, tro? Jo, han har vært det vi med et uskjønt norsk ord kaller «låtskriver». Riming har gått ham i blodet, han tenker og minnes på rim. Når han syns han har sand i munnen, synger sanden sin lille sandsang. Oversetteren ligger søvnløs på sin pute og venter på gullkorn i mørket.

«Jeg er fint, fint malt og er i nesten alt, jeg er myk og kan ta av for et fall, sleng en flaskepost i bølgene så dupper den i vei, flaska er av meg, finkornet, grovkornet, goldere enn såkornet»

Mange av eksemplene på kreativ oversettelse i denne boka krever kontekst, og det blir for komplisert her, men la meg nå få lov å vise frem et sted der jeg mener den norske versjonen er minst på høyde med originalen:

Elisabeth, tretten år gammel, er ute og går tur med Daniel. De skal gå til elva. Elisabeth syns det er litt langt.

«Hva skal vi gjøre mens vi går hele veien dit og tilbake? spurte Elisabeth.
We’ll play Bagatelle, Daniel said.»

«Leken er sånn: Jeg sier den første linja i en historie, sa Daniel.
Ok, sa Elisabeth.
Og så forteller du meg den historien som faller deg inn når du hører den første linja, sa Daniel.»

Og så følger en helt fantastisk behandling av nok et grunntema hos Ali Smith, nemlig det at det alltid finnes en annen historie.

Men hvorfor heter leken Bagatelle? Jo, det skal jeg si dere, det er ene og alene for å berede grunnen for en saftig punchline i slutten av kapitlet. «-Now you’re ready, Daniel said. –Ready for what? Elisabeth said. –Ready to bagatelle it as it is, Daniel said.»

Så hva skal leken hete på norsk? Hva med – Fantasi? Bedre og mer beskrivende enn Bagatelle.

«-Nå er du klar, sa Daniel. –Klar til hva da? spurte Elisabeth. –Klar til å fantasi det som det er, sa Daniel.» (Pling.)

Klokka går, og vi skal ha en fyndig avslutning, har jeg tenkt. Den er ikke helt ny, men den er slitesterk, og passer veldig bra til anledningen. Det er nemlig sånn at Ali Smith har kommet til å lage det perfekte bilde på det å oversette en skjønnlitterær tekst, og på samspillet mellom forfatter og oversetter. Det er å finne på slutten av Jente møter gutt. Som selvfølgelig ender i bryllup, der en vidgjeten felespiller spiller til dans.

«It was the song of the flow of things, the song of the undammed river, and there with the fiddle was his sidekick, who doubled the tune.»

«og der, ved siden av felespilleren, sto kompisen hans og spilte den samme melodien, han sto der og spilte sammen med partneren sin og fant, i alt han fikk fingrene i (fløyte, beljespell, harpe, gitar, tom gammel oljeboks og en kjepp eller stein til å slå på den med), en musikk som ikke bare fikk busker og trær til å rykke seg selv opp av jorda og flytte seg så de hørte bedre, men fikk dem til å slå ut med kvist og blad, fikk alle måkene til å klappe med vingene, fikk alle høylandets hunder til å bjeffe av glede, fikk alle tak til å danse på husene, fikk alle brostein i hele byen til å rive seg opp og stille seg på en kant og gjøre en glad piruett, ja, fikk selv den gamle katedralen på sin faste grunnmur til å hoppe og sprette.»

The fiddler and his sidekick. Forfatteren og oversetteren, kompisen som spiller den samme låta på sitt språk, og bruker alt hun får fingrene i for å få det til å svinge sånn som det bør.

 

I kveld kan dere møte felespilleren selv. Kompisen takker for seg.

Merete Alfsen