Av oversetter Geir Uthaug
Lord Byron. Det lyder som en besvergelse. Det er forunderlig hvordan en mann – som alltid kjente smerten av sitt verkende Kainsmerke – har øvet en så sterk dragning på så mange. Ved hans død i 1824 stengte Goethe seg inne på sitt arbeidsværelse, den unge Tennyson, (en gutt), sprang ut i skogen og skrev på en stein: Byron is dead. I Russland var Pusjkin en beundrer, i Norge begeistret han Henrik Wergeland. Rekken av norske diktere som har vært fascinert av Byron er så lang at man heller bør spørre seg hvem som ikke var det. Vinje hyllet ham i Ferdaminne, Ibsen i ”Peer Gynt”; (hvem andre er vel ”den fremmede passasjeren” enn nettopp B?) salmedikteren Halmrast oversatte hans Jødiske Sange, Nordahl Grieg reiste ham et verdig minne i ”De unge døde”; ja selv Hamsun skrev et ”Himmelbrev til Byron”, og Rudolf Nilsen hadde ”Don Juan” med seg når han var på reisefot! Det er vel først i dag at Byron ikke lenger er så iøyenfallende, (en skjebne han deler med så mange av fortidens mestere), men det er vel en mening i at det nettopp er nå de store klassikere kommer frem igjen.
Det er lenge siden jeg fikk sans for Byron. Det må ha vært i gymnaset, i sekstiårene. Jeg følte meg like fremmed for mye av norsk samtidslitteratur som Obstfelder som er kommet på feil klode. Det hadde noe å gjøre med vinklingen. Alt hadde liksom krympet, syntes jeg. Jeg søkte noe i diktningen ingen samtid kunne gi; jeg måtte dikte meg inn i en annen verden, som også kunne bidra til å gjøre den rikere. At det ble England har med personlige erfaringer å gjøre, det hjalp vel også at min mor ble født ved Tyne-elvens munning. Så ble det Wordsworth og Coleridge , Byron, Shelley og Keats. Samt Blake, en annen lidenskap. Byron var en tidlig oppdagelse. I mitt skuespill, Ariel, lar jeg Byron si:
”Hva er Byron uten melankoli? Min melankoli er legendarisk, og ettersom min melankoli må ha næring fra Eros til å kunne kalles virkelig Byronsk melankoli, får spillet fortsette. …
Og foran Byrons residens i gamle Sintra i Portugal, utbroderte jeg min Byron-fantasi:
Han diktet verden i en dunkel øm
begeistring for dens mørke energi,
hvis virvler frådet i en sanselig strøm
av bilder i fortettet poesi.
Jeg har beundret Byrons sceneri
av mektig dåd og elskov, våget liv.
Slik natten gnistrer av fyrverkeri
som må for alvor være eksplosiv
er dikt hvis lama flommer farlig eruptiv.
Verseformen er Spenser-strofen, fra Childe Harolds Pilgrimsferd. Byron mente strofen var smidig nok til å kunne brukes til enhver sinnsstemning, men i Italia oppdaget han ottava rima (oktaven) som han fant anvendelig til sin tour de force – Don Juan, en komisk, erotisk, rapsodisk, satirisk burlesk og av og til sjokkerende ærlig verseroman som skulle ta helten (eller anti-helten) gjennom 16 cantoer over sjø og land, fra Spania til Kykladene, via Arabias haremer til tyrkiske felttog og engelske klubber. OK, dette kjempeverket som ruver i litteraturhistorien, eksisterer jo på engelsk, hva er poenget med å gi det norsk språkdrakt? Og hvorfor sitter jeg og gjendikter 14.336 verselinjer over 100 år etter at Holger Drachman presenterte det i Danmark? Jeg må tilstå at jeg blir svar skyldig. Å gjendikte er faktisk en slags lidenskap, kanskje er det en diagnose. Jegmåtte bare gjøre det. Det blir som den berømte klatreren når han ser en steil fjellvegg. Det er noe som lokker og drar. Kanskje utsynet på toppen, men like gjerne klatreruten. Hvis noen spør om oppskriften kan jeg ikke svare på det heller. Men jeg kunne aldri ha gjort det hvis jeg skulle være forpliktet ”etter bokstaven”. Det måtte bli etter hjertet, og følge innfall og utfall, slik jeg innbiller meg Byron i sin tid gjorde. På ett område har jeg vært streng; jeg ville ikke tillate meg noe slurv i gjennomføringen av ottava rima. For Don Juan er som en dans med utmålte dansetrinn, det er dette som gir snerten, koloritten og sjarmen. Ingen har brukt rimet så ledig som Byron gjorde, (det må i så fall ha vært Wessel), der har du utfordringen. Det er for meg komplett uforståelig at en kritiker kunne innvende at det burde vært gjort i frie vers! Det er kun rimblindheten og historieløsheten som kan argumentere slik. Historieløs må man ikke være når man gir seg i kast med Byron, diktet syder av assosiasjoner i alle retninger, det er der utfordringen ligger.
”Man renonserer gjerne på bokstaven.
Dog gjelder det å holde på oktaven.”
Skal jeg velge et vers av de mange, mange, må det bli dette, utformet som et Byronsk credo:
xxiv, canto ix
Jeg kriger kun med ord, men tenker, fanken
for ordet kunne jeg nok svinget sverdet
mot dem som går til felts mot selve tanken.
og alle dem som krenker selve menneskeverdet.
Har dommen falt i saken vil jeg anke’n,
og si at ingen hindringer er verd det,
vi må bli kvitt ja visst enhver slags isme,
i særlig grad den rene nepotisme.
Hva resten angår henviser jeg til litteraturhistorien, til de mangfoldige nettreferanser til Don Juan, og ikke minst til den norske gjendiktningen i to bind, utgitt på Bokvennen forlag som Tor Dishington Johansen i Bergens Tidende nylig betegnet som ”viddets festfyrverkeri.” Kan man ønske seg mer?
Mer om Byron og engelske romantikere finner du også på www.uthaug,net
Follow
