Den hodeløse bøddelen

Historien om en anmeldelse, en forbrytelse og en oppklaring

 Thomas Pynchons kjempeverk Mot dagen er en uløst gåte – vill, morsom, rar og ugjennomtrengelig. Jeg har brukt en del av livet mitt på å oversette den til norsk. Så det var med spenning jeg fant anmeldelsen i Morgenbladet og ga meg til å lese. Ville det vanke et klapp på skulderen og et vennlig ord?

Anmelderen er godt kjent med denne sære forfatteren, han uttaler seg med en ledig sikkerhet om forfatterskapet og sammenligner ham med Bob Dylan – begge er tydeligvis litt av noen helter for Anmelderen. Og han har kost seg med boka, viser det seg, han har «benyttet seg av det dårlige skiføret i påsken og krøllet seg opp til en fantastisk ferd».

Jeg lar meg imponere: Selv drevne lesere sliter med å komme gjennom denne boka på noe under en måned. Han fortsetter med å rose boka i høye toner og utlegge det han finner av visdom og innsikt i teksten.

Han virker så kjekk, denne Anmelderen, lærd og belest, og likevel frisk i stilen, og han ytrer seg med pondus om store og vanskelige spørsmål.

Men så kommer det: Det eneste som ikke er bra med denne boka er visst oversettelsen, den må ha vært utført på dårlig narkotika, den er en forbrytelse som burde vært anmeldt til litteraturpolitiet, den er slapp, jålete, bornert og high brow, og minner slett ikke om den «riktig så folkelige språkkunstneren Pynchon». Han fortsetter med å ramse opp en rekke feil som har irritert ham underveis.

Jeg farer sammen i sjokk. Kan dette stemme? Har virkelig min oversettelse gjort Anmelderen så rasende? Jeg går gjennom listen over påståtte tabber og diskuterer dem med kolleger. Feilene koker ned til uenighet om likeverdige ordvalg, en anglisisme og noen ganske merkverdige feillesninger fra Anmelderens side.  La meg illustrere:

Barbary-kysten er feil, sier han, og forteller oss at ”Den het i sin tid Berberkysten og har sitt navn etter berberne som bodde langs Middelhavet …”

Jeg slår det opp: Nja, det pinlig korrekte ville i så fall ha vært Barbareskkysten. Men romanens Barbary Coast kan ikke være denne kysten, siden handlingen her foregår i USA, i fjellene i Colorado, og det fremgår av setningen at man kan reise dit med tog. Mystisk. Hvorfor vandrer Anmelderens tanker til berberne og Middelhavet når det han leser foregår på et annet kontinent?

Aller verst, mener Anmelderen, blir det «når ‘pyrites’, som er ‘svovelkis’ på norsk, oversettes til ‘narregull’ – fordi ‘svovelkis’ ofte kalles ‘fool’s gold’ på engelsk».

Jeg finner det i både Store Norske og på Wikipedia: «Svovelkis danner messing-gule kubiske krystaller. Fargen er nesten gull-skimrende, derav kallenavnet ‘narregull’.»

Jeg har, for å forklare, altså ikke oversatt det med  narregull fordi det kalles fool’s gold på engelsk, men fordi svovelkis kalles narregull på norsk.

Det er forvirrende – en pedant som ikke er pedant. Hvorfor tar han seg ikke tid til å sjekke de flisene han selv spikker? Hvorfor er han så sint? Mitt bilde av Anmelderen begynner å endres.

Anmelderen: ”At oversetter heller ikke forstår poenget med «The Repeal», opphevelsen av den føderale sølvkjøpsloven i 1893, men bare skriver «Opphevelsen» som om det var en svulst eller noe …”

Jeg søker i teksten: Jeg har skrevet det ut et sted som “opphevelsen av sølvloven” ellers bare som Opphevelsen. Anmelderen bommer igjen. At han synes ordet minner om en svulst, vel … vi har alle vårt.

Etter en slik rabiat skuddsalve står jeg og min oversettelse merkelig uskadde igjen og børster murpussen av dressen. Men det er noe som skurrer. Jeg leser den begeistrede delen av anmeldelsen på nytt. Jeg leter etter et bevis for at Anmelderen virkelig har lest boka, noe konkret. Ja:

«Det er et typisk Pynchon-grep at De glade gaster og Traverse-barna aldri møtes

Dette må han jo faktisk ha lest hele boka for å kunne si. Men jeg blir mistenksom. På et innfall gjør jeg et søk på Google: Pynchon, chums, Traverse, «never meet». Og kommer rett til en artikkel av Michael Harris, hvor jeg finner:

«So it is suggestive that the Chums of Chance and the main characters of the Traverse family narrative never meet.»

Å ja? Et sammenfall av dype tanker? Hos Harris avsluttes avsnittet:

«The Traverses naturally spend much of their time underground in mines or tunnels or underwater in a submarine or, in one case, a torpedo.»

Anmelderen: « … mens traversene har gruveganger som naturlig habitat og foretrekker ellers undervannsbåter.»

Undervannsbåter? Jeg stusser igjen og søker i teksten: Nei. Ingen undervannsbåter som traversene skulle foretrekke i boka. Dette er en feil hos artikkelforfatter Harris, og Anmelderen bringer den videre. Hvorfor?

 Og hvorfor bruker Anmelderen så mange anglisismer i sin egen tekst? « …  i mindre kapable hender …» og «i min bok den eneste …» og « … hos Homer, i Gilgamesh og i guttebøker»?

Hvorfor velger den lærde mannen engelsk stavemåte: «Gilgamesh»? Jeg gugler: Pynchon, Gilgamesh. Og vips er vi tilbake hos Harris: «… every story ever recorded, starting with Gilgamesh.»

Anmelderens lille fotspor i leverposteien. Og lenger ned på siden hos Harris:

«The novel is filled out by a host of secondary characters who bounce or vibrate from one narrative strand to the other …»

Anmelderen: «Persongalleriet hopper ut og inn av boksidene og befolker en roman som …»

Mitt bilde av Anmelderen er dramatisk endret. Nei, ikke endret, det rakner, og et tristere bilde trer fram. Hvorfor han er så sint vet jeg ennå ikke, men jeg begynner å få en anelse.

Anmelderen, la oss kalle ham det, skriver: «Menneskets største skavank er for Pynchon vår tro på at vi fatter og mestrer alt, når vi samtidig ikke skjønner bæret.»

Om han har tenkt dette selv, får vi aldri vite, men jeg tror det. Ja, jeg tror faktisk det.

Denne teksten sto på trykk i Morgenbladet 20. mai.

 

 

 

 

 

Leave a comment

name*

email* (not published)

website