Gøril Eldøen er tildelt Det skjønnlitterære oversetterfonds pris 2024 for sitt samlede virke som oversetter fra flere språk.

Prisen ble delt ut under Norsk Litteraturfestival torsdag 30. mai.

«Som leser av Eldøens oversettelser kan man ikke unngå å legge merke til hennes smittende glede over språket. Uansett hvor bittert, barskt eller brutalt innholdet kan være, uansett hvor kompliserte og malmfulle setningene er, er det som om Eldøens ordvalg, syntaks eller bokstavrim tilfører et eget lys og en letthet.»

Gøril Eldøens (f. 1974) første oversettelse utkom i 2010, og hun har ifølge juryen «blitt en av de oversetterne man følger med nysgjerrighet, glede og interesse, på samme måte som man kan følge et forfatterskap». Oversettelsene hennes er «breddfulle av liv, og samtidig av en sjeldent energisk eleganse. Juryen er ikke i tvil om at det i dette tilfellet er riktig å prise en oversetter hvis virke ennå ikke har nådd middagshøyden!»

Juryen trekker også frem Eldøens «språklige elastisitet og eleganse, i stadig nye verk. Hun ser ut til å kunne kombinere språklig fryd og nøyaktighet med en imponerende stor produksjon – og det til tross for at navnene hun har gitt seg i kast med, langt fra er lettvektere.»

Det skjønnlitterære oversetterfonds pris består av kr 50 000 kroner og et diplom. Juryen har bestått av Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet, Tone Selboe, Universitetet i Oslo, og Asbjørn Øverås, tidligere redaktør for oversatt litteratur.

Les juryens begrunnelse i sin helhet her:

Det finnes unntak, men opp gjennom en snart tretti år lang historie har Det skjønnlitterære oversetterfonds pris ofte blitt tildelt for lang og tro tjeneste i litteraturen og oversettelseskunstens navn. Slik blir det gjerne når prisen tildeles for en oversetters samlede virke. Men denne honnøren skal også kunne være en oppmuntring til oversettere som er i starten eller midten av sin karriere. Med årets tildeling har vi i juryen valgt å hedre en oversetter som fortsatt kan kalles «ung» – i hvert fall sammenlignet med fagets nestorer! Prisvinnerens første oversettelse utkom så seint som i 2010. På få år har hun blitt en av de oversetterne man følger med nysgjerrighet, glede og interesse, på samme måte som man kan følge et forfatterskap. Hennes oversettelser er breddfulle av liv, og samtidig av en sjeldent energisk eleganse. Juryen er ikke i tvil om at det i dette tilfellet er riktig å prise en oversetter hvis virke ennå ikke har nådd middagshøyden!

Årets prisvinner har allerede blitt tildelt de fleste store, norske oversetterprisene, som Kritikerprisen og Bastianprisen. Men hun har ikke hvilt på laurbærerene av den grunn. År etter år har vi i juryen latt oss imponere av hennes språklige elastisitet og eleganse, i stadig nye verk. Hun ser ut til å kunne kombinere språklig fryd og nøyaktighet med en imponerende stor produksjon – og det til tross for at navnene hun har gitt seg i kast med, langt fra er lettvektere. Det franske har en særlig plass i oversettergjerningen til årets prisvinner. Hun har oversatt storheter som Marguerite Duras og Simone de Beauvoir, men er særlig kjent for sitt vidunderlig fintfølende arbeid med en av den franske samtidslitteraturens største bråkmakere, nemlig Virginie Despentes.

Årets prisvinner er Gøril Eldøen.

Den aller største styrken i Eldøens oversettelser, er evnen til å ivareta ulike stilnivåer. Det gjelder ikke bare de ulike bøkene hun oversetter, men i en og samme tekst. Her er Virginie Despentes’ bøker antagelig det fremste eksempelet. I den norske oversettelsen av trilogien Vernon Subutex setter Eldøen kveik i stemmer fra samfunnets nederste rekker, folk som gjerne «prater piss» på oppfinnsomt vis. Despentes bruker ikke bare én form for slanguttrykk i sine romaner, hun innlemmer ulike generasjoners talemåter. Ord som «silkeraddis», «brødhue» og «grunker» framstår ikke akkurat som språkets siste skrik i dag. I en annen oversettelse kunne de vært tegn på en oversetter som ikke helt har maktet å holde tritt med i tiden. Men når man også kan lese om «teinten» og  å «ditsje», forstår man at man kommer i berøring med ulike generasjoner av gateprat. Disse lagene med slang, som nærmest blir språklige tidskapsler i teksten, har Eldøen overført til et gnistrende norsk; romanens språk er på en og samme tid overraskende og gjenkjennelig.

I et intervju har Eldøen fortalt hvordan hun lenge pønsket på hvordan hun skulle få det franske «mal baisée» til å fungere på norsk. Direkte oversatt betyr det «dårlig pult», men det ville vel ingen nordmann finne på å si – særlig ikke om den fornærmende betydningen uttrykket også har på fransk skal ivaretas. Løsningen ble «underpult», ifølge vår prisvinner et «fantastisk ord» som hun kom over i en bloggpost om preposisjonspuling. En oversetters veier er som vi vet uransakelige, og Google-historikken kan fort bli tvilsom!

Som leser av Eldøens oversettelser kan man ikke unngå å legge merke til hennes smittende glede over språket. Uansett hvor bittert, barskt eller brutalt innholdet kan være, uansett hvor kompliserte og malmfulle setningene er, er det som om Eldøens ordvalg, syntaks eller bokstavrim tilfører et eget lys og en letthet. Det gjelder blant annet i romanen Dyreriket av Jean-Baptiste Del Amo, som utkom i Eldøens oversettelse i 2022. Med en tidsramme på rundt hundre år forteller Del Amo om det franske landbrukets miserable utvikling. Mens oversettelsene av Despentes imponerer med sine freidige munnkjapphet, slås man her av de mange arkaiske ordvalgene, de lange, ofte tunge setningskonstruksjonene. Med samme presisjon og klangfølelse som hun gjør bruk av i samtlige av sine oversettelser, gjenskaper Eldøen Del Amos barokke og nærmest profetiske stil. Hun behersker det virtuose like godt som det hardkokte.

En helt annen toneart, som igjen blir like sikkert ivaretatt, finner man i en av Eldøens foreløpig seneste oversettelser, romanen Love Me Tender av Constance Debré. I Debrés roman er språket nedskrelt, men samtidig intenst. Også her kommer Eldøens elastisitet til syne, for eksempel i vekslingen mellom korthugde, konstaterende setninger («Jeg prater ikke mens jeg knuller. Jeg sier aldri noe. Jeg skriker heller ikke når jeg kommer. Ikke det jeg kaller å skrike.») og lange, mer melodisk utmeislede uttrykk for en hektisk hjerne: «I halvfemtiden om ettermiddagen unngår jeg parker, hager, skoleområder, bakerier, jeg tar omveier, jeg går i dekning på onsdager når det er kort dag, jeg bruker solbriller selv om det regner.»

I et leserinnlegg har Erlend Loe en gang skrevet at hovedstadens gater ville hatt navn etter oversettere som blant andre Gøril Eldøen dersom han hadde vært statsoverhode. Så stor makt har nok ikke denne juryen, men med dette skriver vi Eldøens navn inn i denne prisens ærbødige historie.

Follow