Av oversetter og forfatter Wera Sæther
Jeg oversetter. Nei, jeg er i oversettelse. Saken er denne: I tre–fire måneder hvert år oppholder jeg meg i trakter der bengali er morsmålet, øst og vest for grensen mellom India og Bangladesh. Jeg bor både i landsbyer og i megabyen Kolkata. Selvsagt skriver jeg. Men jeg hører, både tale og sang, mer enn jeg skriver; jeg snakker mer enn jeg skriver.
De jeg er sammen med, er ikke engelskkyndige. Jeg er henvist til ansikter, gester, musisk forståelse og språket bengali, hinduers som muslimers. Jeg vet selvsagt ikke fullt ut hva de sier, hva som blir holdt tilbake, og med hvilken hensikt, og hva som simpelthen er usagt i det de sier. Jeg vet ikke «hvem» de snakker til når ordene er rettet til meg.
For hvem er jeg for dem, og er det mulig å vite dette? Vet de det selv? Kunne de si det de i så tilfelle vet? (Kunne jeg, uten å krenke til dels ukjente normer, spørre etter dette?) Kan jeg stole på at det er det de vet, som de sier, og ikke noe de tror kunne gavne dem eller meg, eller en hverdagsfred?
Jeg oppholder meg regelmessig nord i Bangladesh for å bidra til å bevare de folkemusikalske tradisjoner i tekst og tone. Jeg forholder meg til de som synger, og ordene som synges. En gang tenkte jeg: Sanne ord fins her bare i sangtekstene. Utenfor disse er det alltid mulig, og ofte ønskelig, å lyve.
De bengalske ordenes semantiske betydning kan jeg, delvis, kjenne. Og jeg hører og svarer med den mangelfulle kunnskapen jeg har. Feilforståelser blir sjelden avdekket. For hvem skulle avdekke dem? Det måtte da finnes et vitne der, en som er bengaler og som også kjenner, med nyanser, et annet språk jeg kjenner: norsk, engelsk eller fransk. Denne personen mangler. Jeg er henvist til bengalere og min egen til siste pust mangelfulle kunnskap.
Jeg er i kolonihistorien. Huden kan ikke tas vekk. Assosiasjonene til denne huden kan ikke tas vekk; heller ikke nedslagene av kolossale og ofte doktrinære politiske valg utført, især, av USA. Jeg kan ikke ta vekk verdensbankdoktriner og the War against Terror. Der jeg beveger meg, i øst, slår økonomiske og religionspolitiske fortolkninger uopphørlig ned. Selvfølgelig også i språket, og i «mellomtonene».
Ytringsfrihet er et smalt sted i verden. Tilgang til en ytringssone også. Ytringsfrihet på et historisk, kulturelt, politisk og religiøst sted der du, i alle henseende, er utlending, er enda smalere. Kategorien «gjest» er sterk i Bangladesh. Den er opplagt beskyttende. Men jeg vet ikke om den for lengst har opphørt for mitt vedkommende, i og med at morsmålet deres er «et hus» for meg også. Min muntlige bengali er høyst brukbar. Uansett dette vet jeg jo ikke hvilke ord som er forbundet med hvilke historiske og doktrinære assosiasjoner og sår.
Det er kvinnen som snakker. Dette kan gjøre feilene mine mindre farlige. Ikke bare fordi jeg «bare» er kvinne. Men fordi den bengalske regionen er en region der maa (mor) er overordnet alle andre skikkelser. Maa gjør ikke feil av vond vilje. Jeg tror ikke forestillingen om «ond mor» er effektiv der. (Det måtte være som svigermor!) Maa er den som har tålt og tåler: smerte og mangel. Slik blir hun hedret. Men de kan tro hun elsker den ene sønnen høyere enn den andre, og bli fra seg. Dette er antagelig den farligste «feilen» kvinnen maa kan begå. Misunnelser blir fort ustyrlige. Noen bengalere sier om seg selv at «vi er de som ikke ønsker andre vel».
Jeg minnes rwandere i 1992, før Folkemordet, som sa til meg at «vi er de som aldri gråter». De sa også at de er de som aldri har sett havet.