Mange foretrekker å lese de gode bøkene på engelsk – fordi norsk er et så fattig språk. Men hvor typisk norsk er det egentlig å være god i engelsk?
Les Cecilie Wingers kronikk i Aftenposten 28.7. her.Oversettelser. Ofte leser vi i norske aviser om opptøyer rundt i verdens
storbyer, og ikke sjelden står det at de startet i nedbrente varehus i
havneområder. Reklameteksten for den kinoaktuelle filmen «Soul Kitchen»
påminner meg om dette. Der står det om hovedpersonen Zinos at han driver
restaurant i «et varehus i et av Hamburgs slitne nabolag».

Akkurat ja, varehus.

Det
engelske warehouse kunne fått varselbjeller til å ringe. Ordet kan
riktignok bety varehus, slik vi bruker det på norsk, men
primærbetydningen er lagerbygning, og det er åpenbart den som gjelder i
eksemplene over. Jeg har sett avisbildene og filmen, og vet at det ikke
er slitne, avsidesliggende filialer av Steen & Strøm, Harrods eller
KaDeWe det er snakk om …

Utilsiktet komikk.

Men er det
så rart at warehouse blir varehus? Eller hvordan det nå var? Er det ikke
samme greia, da? Iallfall sånn omtrent? Kanskje for det utrente øye,
ikke for fagmennesket. Eksempelet med warehouse er bare ett av mange
eksempler på at det kan medføre en skjult, utilsiktet komikk å spare en
slant ved å gjøre oversetterjobber selv. Det er ikke engang spesielt mye
å spare. Den ukyndige bruker mye tid på å skape sine tabber. Og også i
dette er tid en form for penger.

Profesjonelle oversettere er en
oversett, underbetalt yrkesgruppe, som i vår globaliserende tid blir
stadig mer betydningsfull – eller iallfall burde bli det. Ikke bare vet
de hvor skapet skal stå, de er også nerder som elsker jobben sin, og som
med stor entusiasme forvalter så vel verdenslitteratur som
kioskromanser og bedriver språkrøkt på høyeste nivå.

Dobbeltsjekke.

En
oversetter har lært seg – ofte ved å ha plumpet ut i mer enn mange nok
misforståelser og feiloversettelser selv – viktigheten i å «ha med seg
huet». Og å sjekke og dobbeltsjekke, selv når man tror man vet hva
riktig svar er. Hvor mange utbrente varehus finnes det? Hvordan skal man
starte restaurant i et nedlagt varehus? Blir det ikke veldig stort?
Mistanken er oversetterens mest trofaste allierte.

På grunn av
dårlig økonomi og liten tilsøking legger universitetene ned stadig flere
språkfag. I Stavanger var det nylig kroken på døra for tysk, fransk og
spansk. I Oslo henger mange språkfag i tynne tråder, og det er bare
drøyt halvparten av alle studentene som fullfører de språkstudiene som
fortsatt finnes. Men samtidig med dette skryter stadig flere nordmenn på
seg gode språkkunnskaper. Hvor typisk norsk er det egentlig å være god i
engelsk? En fersk undersøkelse viste at leger mistet opptil 25 prosent
av meningsinnholdet når de leste medisinske rapporter på engelsk.

Aktivt ordforråd.

I
selskapslivet – og for den saks skyld også fra tid til annen i
aviskritikker – dukker det stadig opp folk som gjerne vil fremheve at de
selv foretrekker å lese de gode bøkene på engelsk – fordi norsk er et
så fattig språk. Men da er det nok faktisk bare deres egen beherskelse
av det norske språket de sikter til. Faktum er at en gjennomsnittlig
språkbruker i de fleste av verdens språk har et aktivt ordforråd på fem
til seks tusen forskjellige ord – uansett hvor «rikt» eller «fattig»
språket måtte være. Med disse ordene får de fleste uttrykt det som
trengs. Enkelte har selvsagt langt bedre språkbevissthet – og dermed
kanskje langt større uttrykksbehov enn den jevne.

Myten om norsk
som et fattigspråk blir ofte tilbakevist med det faktum at Shakespeare
«bare» kunne skilte med ca. 20000 forskjellige ord, Ibsen brukte 27000,
Hamsun fråtset i hele 31000, mens Wergeland slo rekorden her hjemme med
58000 forskjellige ord. De fire evangeliene i Det nye testamentet bruker
svært få ord, på et enkelt gresk. Men fattig litteratur er det vel ikke
mange som vil kalle dem.

Kvantifisering.

Godt språk er
ikke bare et spørsmål om «min (ordmengde) er større enn din». Men i vår
tids kvantifiseringstrend, kan det likevel være et utgangspunkt. Bruker
du 58000 ord der andre bruker 5000, er det grunn til å tro at du har noe
mer å fare med.

Men hvorfor er de kjente eksemplene bare
forlengst avdøde forfattere? Hvordan står det til i dag? Finnes det
forskere som teller ordforrådet til dagens språkrøktere? Mitt forslag er
i så fall, gå til de ypperste. Gå til oversetterne. Språkets fremste
ingeniører. Ord som er nye, ord som er utrydningstruede, ord som gjerne
blir oversett – oversetterne benytter alle like ivrig: Evig parat!

Dagligspråk.

Oversetteren
møter stadig situasjoner der det trengs ord som ligger utenfor ens eget
dagligspråks tusener av faste figurer. Det er muntlig språk i andre
verdener, fagterminologi i ukjente fag, gammelmodigheter og ordspill. Og
finnes ikke ordene, får man heller dikte dem opp selv.

Jan
Kjærstad skrev i en Aftenposten-kronikk for en stund siden: «Jeg har
sagt det før, og jeg gjentar det gjerne: Jeg har lært mer norsk av
oversetterne enn jeg har lært av mine skjønnlitterære kolleger. Ikke
minst når det gjelder å tilegne seg et større vokabular, et komplett
norsk. Les en bok oversatt av Kari og Kjell Risvik, og du har femti
«glemte» ord på blokken din, ord du legger inn i ditt passive vokabular
og en vakker dag bruker selv.»

Ta mitt ord.

Jeg
appellerer herved til forskere med bedre utregningstalenter enn jeg har:
Kan noen vennligst regne ut antall ord i en nyere oversettelse til
verdens beste norsk? Hvor mange ulike ord bruker for eksempel
oversetterne Tone Formo eller Knut Ofstad i sine oversettelser av
henholdsvis Philip Roths Amerikansk pastorale og Cormac McCarthys
Blodmeridianen? I motsetning til Suzanne Brøgger som i sin tid skrev:
«Ta meg på hva som helst, men ikke på ordet», vil jeg med en gebrokken
anglisisme si: Ta mitt ord for det: Resultatet vil en gang for alle
bevise at norsk ikke er noe fattig språk.

Men det finnes fattige språkbrukere – og det finnes skjulte rikdommer.

Follow