Av oversetter Torstein Bugge Høverstad

Navnet er makten, sier trollmannen. Jo lenger tilbake, jo mer selvsagt var dikternes etablering av slike magiske forbindelser mellom person og navn, som ’inneholder’ så mye av skikkelsene at leseren bokstavelig talt får taket på dem, for alltid. Men dessverre, dette glimrende forfatterverktøyet har gradvis falt ut av bruk innen mainstream skjønnlitteratur, pga. det økende krav om realisme = forankring i en ytre, felles gjenkjennelig virkelighet. Magisk navngivning finnes i dag mest innen fantasilitteraturen, selv om hverdagsrealismen har kolonisert store områder også her. Det felles som skiller denne genren fra realismen, er jo at forståelsesformene ikke utelukkende er dagens naturvitenskapers, men også fortidens, og helst slikt som realismen avfeier som ’overnaturlig’.

Tre av de beste magikerne jeg har hatt gleden av å bringe til norsk er Dickens, Tolkien og årets komet, J. K. Rowling. Plassen tillater ikke mange eksempler, men la oss begynne med to hovedpersoner i Dickens’ A Christmas Carol: Ebenezer Scrooge og hans avdøde kompanjong Marley. Skal overhodet disse navnene oversettes?

Premierminister Gladstone, gatenavnet Piccadilly – slike navn refererer til gjenkjennelige fenomener i den verden vi alle deler, de er sakprosa og kan ikke oversettes. Men når vi får vite at Marley er et spøkelse, vet vi også at bokens verden er en annen enn vår. Samtidig vet vi at iallfall Scrooge ikke er noe engelsk slektsnavn, det bare fungerer slik. Det er et signal om at det, og dermed kanskje også de andre navnene, for Dickens ikke var tilfeldige lydbilder, men meddelelser av sentral betydning. Om vi lot slike navn stå som de er, ville norske lesere miste mye.

Hvilke holdepunkter har vi for Scrooge? Vi vet av fortellingen at han er en menneskevond gjerrigknark. Vi har også et meningsinnhold, eller spor av et. Den første delen lyder som screw, samme ord som norsk skrue. Vi hører også flere lydelementer: Scrooge – en hvislelyd, en skarp r og en langtrukken uuu, nærmest et ul, avkuttet og stengt av det avsluttende –ge. Negative lyder. En mann med et slikt navn kan ikke være noe helgodt menneske. Helheten uttrykker altså noe hardt og ufølsomt, gjerne mekanisk, og noe innestengt. Så første test blir: kan det ’oversettes’ direkte? Donald Duck har for lengst klippet figuren i papp som onkel Skrue McDuck, så den veien er stengt. Skrutsj? Skrutt? Skrump? Jeg tygger meg igjennom et mylder av lyder, synonymer og ordbokoppslag og ender med noe annet: Knug. Lydbildet: skarp inngang, originalens ul i hovedvokalen, stengt utgang. Jeg mister meningens mekaniske, men beholder hardheten, og får på kjøpet en minning om pug (som alene ville blitt for enkelt) samt en karakteriserende handling. Jeg får ikke alt, og må velge.

Og Jacob Marley? Marl betyr mergel, marlinspike merlespiker. Samme prosess: meningen hardhet, ufølsomhet, brutalitet, samt et lydbilde. Mitt resultat blir Barflint. Samme grunnvokaler, og assosiasjonene barfrost, flinthard. Pengeutlånerne Knug & Barflint. Navn ingen virkelig engelskmann eller nordmann noensinne har hatt – men disse skal være mer virkelige enn som så.

Disse to eksemplene er allerede nok til å peke på noen generelle trekk. Jo nærmere originalen er vår felles ytre virkelighet, jo mindre spillerom for magiske knep, som tilhører en annen kunsttradisjon enn realismen; de er sur-realisme: mer virkelige enn virkeligheten, virkeligheten gjort overtydelig for å peke på noe sentralt. Men navnevalget må ikke være for enkelt, dvs. bare konsentrere seg om ett sentralt meningselement. Navnet må illudere et reelt person/slektsnavn, og det må ikke banalisere. Unngå det altfor spesifikt engelske (unntatt der det bidrar til effekten) og for all del det spesifikt norske, og finn elementer som er passe avstikkende på begge språk. Og verker som disse er ofte internasjonale suksesser, som mange kjenner i original. Den norske versjonen må altså bli selvbærende nok til å stille seg i stedet for originalens overbevisningskraft.

Nå Tolkiens Ringenes herre , klassikeren som nesten alene har skapt den moderne fantasy-genren. På et kontinentbredt lerret, og med kolossal detaljrikdom, skildrer han mange folkeslags gjensidige samvirke. Og viktigst i vår sammenheng er språkhistorikeren Tolkiens genistrek: hvert folk har sin egen historie og sitt eget språk, men deler samtidig et alltungemål, som bærer fortellerteksten. Denne er av Tolkien ’oversatt til’ engelsk, og forutsatt oversatt videre til f.eks. norsk.

Hovedpersonen er hobbiten Frodo Baggins. Hobbiter er små, hårete, hverdagslige folk uten store fakter. De bor hverken i hytter, hus eller borge, men i huler. Navnet må altså uttrykke noe skjermet, trygt, upretensiøst, lunt … Posing? Hulom? Det ble Lommelun. Frodo bor i Bag End, som dermed naturlig kan bli Lommekroken. Så er det stedsnavn som den skumle Mirkwood, elva Withywindle, den skjulte Rivendell. Mirk i Mirkwood har roten mørk, skummel. Mørkskog? Mnei, Myrkskog. Withywindle blir Vidjuvingla. Og Rivendell? To rive= å flerre, kløve, dell=liten, dyp dal. Rivedal? Nei, Kløvendal. Navnet må smake.

Smatt på en generell regel til. Fantasilitteraturen bygger på lange historiske overleveringer. Da kan heller ikke litterære fantasinavn oppstå av intet, men må oppleves som produkter av en slik tradisjon. Steds- og slektsnavn inneholder ofte arkaiske elementer som bygger på tidligere tiders samfunnsorden, yrkesliv, redskaper og språkbruk. Et gammelt ord, gjerne dialektalt, er oftest bedre enn et nytt og urbant.

Siste eksempelverk: den berømmelige Harry Potter, som nå knuser alle tidligere opplagsrekorder verden over, inklusive Tolkiens. J.K. Rowlings nystartede serie om en foreldreløs, bebrillet 11-åring forteller om mer enn en vanlig skolegutt. Harry er trollmann og går på trollmannsskole, hvor han får følge en krevende undervisning i andre seder, skikker og kunnskaper enn de vanlige, presentert med mye innlevelse og sprelsk verbal fantasi.

Her er ett problem gitt i utgangspunktet: verdenssuksessen. Lenge før noen nordmann har sett første side, vet alle at gutten heter Harry Potter. Mediafenomenet har gjort hovedpersonens navn uoversettelig. Nordmenn får dermed ikke vite av meg at a potter=en pottemaker, to potter=å pusle, stelle og stulle, eller at Potter er omtrent like vanlig som vårt Hansen. Det utelukker samtidig Stompa-metoden – et engelsk kostskolemiljø totalt transplantert til Trangvik, hvor elevene får hete Stavanger og Bodø.

Et viktig førstevalg er alltid stilnivå. Her er den egentlige målgruppen Harrys jevnaldrende, så at boken er svært morsom, betyr ikke at humoren er direkte subtil. Harrys snobbete tantefamilie, Petunia og Vernon Dursley og deres ekle sønn Dudley, har for oss intetsigende navn. Kanskje Petunia, Wiktor og Dudleif Dumling kan være passende varselskilt for norske 11-åringer? De er u-magiske muggles, et dialektord for hale, som på norsk må bli gomper. Noen andre: rektor Dumbledore=Humlesnurr, poltergeisten Peeves=Gnav, det utmattende ballspillet quidditch=rumpeldunk. Og hvorfor ikke enhjørningen Uric the Oddball/Urik den einstøe?

Språkfantasi og morsomme navn er ingen garanti for en god fantasifortelling, men det er en indikasjon. Etterlikningene — vent et berg av Harry Potter look-alikes før neste jul — har skjønt at det er viktig, og pøser på med ’beskrivende’ navn, som ofte overbeskriver og ikke fungerer som navn. De gode får også det til, det er bl.a. derfor de er gode. Det samme må oversetteren.

Poenget er sjelden en 1:1-oversettelse av alle elementer, men å finne noe som gir lik effekt. Mange navn har ingen klar mening, bare en lydeffekt. Det er aldri likegyldig hva man velger. I en viss forstand blir oversettelsen verket. Valgene vil prege norske lesere, kanskje i generasjoner. Bare tenk på Ole Brum.

Det er det som er så fint med slike navn. Når de treffer, sitter de. Jeg tror mange norske lesere ville ønske at norske forfattere oftere så fordelen ved det.

Follow