«Usvikelig og imponerende språksikkerhet» og «et finstemt øre for nyanser og særpreg». Dette er blant kvalitetene komiteene som har lest og vurdert årets mange påmeldte oversettelser, trekker frem ved de to mottakerne av Bastianprisen 2015.

Bastiankomiteen for barne- og ungdomslitteratur (Merete Alfsen, Anne Horn og Tor Tveite) skriver følgende i sin innstilling til prisen:

Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur 2015 tildeles Torleif Sjøgren-Erichsen for oversettelsen av Pierce Browns Rød revolt, utgitt på Aschehoug forlag.

I ungdomsromanen Rød revolt har Pierce Brown skapt et eget univers, lagt til en fjern framtid på planeten Mars, som er blitt kolonisert av jordboere. Beboerne på planeten er inndelt i strengt atskilte kaster. Darrow, helten i boka, tilhører den laveste kasten, de Røde, som lever og sliter i karrige kår under jorda for å gjøre forholdene på planeten levelige for kommende generasjoner. Men det skal vise seg at oppe på overflaten lever den herskende kasten, de Gylne, i overflod. Darrow setter alt inn på å løfte sine egne opp av undertrykkelsen og nedkjempe herskerne, selv om det betyr at han må bli en av dem – en Gyllen.

Rød revolt er et stort og komplekst verk, både innholdsmessig og språklig, og oversetteren har hatt rikelig med utfordringer, som han etter komiteens mening har løst med kløkt og skjønn. Fantasifulle begreper og konstruksjoner i originalen har fått gode norske ekvivalenter. Tallrike allusjoner til verdenshistorien, til gresk mytologi og gamle rikers vekst og fall er sømløst flettet inn i handlingen, og fint fanget opp av oversetteren. Komiteen ønsker å gi honnør ikke bare til oversetterens kreativitet, men minst like mye til en usvikelig og imponerende språksikkerhet. Boka er virkelig skrevet på godt norsk, sjeldent fri for sjenerende anglisismer.

Den andre Bastiankomiteen (Hege Mehren, Knut Ofstad og Leif Ekle) begrunnet sin beslutning om prismottaker i denne talen, som ble holdt av sistnevnte under prisutdelingen:

Mine damer og herrer!

Tida er altså kommet for å avsløre hvem som får Bastian-prisen for 2015. Vi som nokså egenrådig har avgjort dette, er det triumviratet som har utgjort årets komité: Hege Mehren og Knut Ofstad fra Oversetterforeningen og jeg, Leif Ekle, som ærefullt nok er invitert inn fra sidelinja. Jeg jobber til daglig med litteratur i P2.

Litt om prosess aller først. Forlagene hadde nominert et 54 oversettelser, innenfor en rekke sjangre og med stort spenn i tilnærming og litterær ambisjon.

Statuttene for Bastian-prisen sier at den belønnede oversettelsen skal utmerke seg. Dét lot vi bli det ledende og viktigste kriteriet i arbeidet. Før vårt første møte, tidlig på sommeren, hadde vi lest innpå så mange bøker som mulig, og ved å sammenligne notater og synspunkter kunne vi ganske raskt redusere haugen av aktuelle bøker. Uten at nevnte haug var å kimse av da heller. Vi fordelte mellom oss de bøkene vi ville se nærmere på over sommeren; seks-sju titler hver, mener jeg å huske. Noen leste vi parallelt.

Den belønnede oversettelsen skal altså utmerke seg. Etter vår mening medfører det også at det må være noe ekstra, noe særegent ved originalteksten – noe som krever noe ekstra av oversetteren. Samtidig som hun ikke kan lage en spektakulær oversettelse av en ordinær tekst. Vi har altså sett etter utsøkte gjengivelser av krevende tekster.

På det grunnlaget endte vi, etter litt mer møtevirksomhet og en del e-postutveksling, med de fire oversettelsene som utgjør årets kortliste:

Sverre Dahls oversettelse fra tysk av Daniel Kehlmanns «F» (Gyldendal)

Tor Tveites  oversettelse fra finsk av Kari Hotakainens «Guds ord»(Cappelen Damm)

Oskar Vistdals  oversettelse fra islandsk av Gyrðir Elíassons «Utsyn frå sørglaset» (Bokvennen)

Hedda Vormelands oversettelse fra nederlandsk av Stefan Hertmans’ «Krig og terpentin» (Pax)

Blant disse fire oversettelsene er det rimeligvis tre som ikke får prisen. Alle de tre kunne ha vunnet i og for seg, hadde det ikke vært for vinneren med sitt svært tydelige særpreg. Hvis poenget stadig er at teksten skal utmerke seg, så gjorde vinneren det – for oss alle – fra første stund. På grunn av en særegen tone som gir den poetiske teksten en velklingende og forførerisk språkdrakt. Jeg tror alle tre komitémedlemmer ante hvor dette bar, allerede under det første møtet på forsommeren.

Kort om de fire finalistene før vi går nærmere inn på vinneren: Alle de fire nominerte bøkene er skrevet av forfattere med høyt presisjonsnivå i språklet, og de nominerte oversetterne har alle levert svært velartikulerte og musikalske gjengivelser:

Daniel Kehlmann fikk sitt store gjennombrudd med «Oppmålingen av verden», på norsk i 2008. «F» er en tragikomisk historie om tre brødre og deres far. Faren, en nokså lurvete forfatter, tar sønnene med for å se en hypnotisør. Romanen forteller hva som skjedde etter at faren mot egen formodning og eget vitende lot seg hypnotisere og forlot alt. Sverre Dahl gjengir Kehlmanns moderne tyske tekst i en norsk språkdrakt som passer originalen svært godt; en aktuell norsk som ikke fratar leseren opplevelsen av å lese en tysk bok.

Tor Tveite har altså Kari Hotakainens «Guds ord» fra finsk. Dette er en velskreven, interessant og til og med spennende bok, et stykke elegant komponert samfunnskritikk om en finansmann og hans privatsjåfør i en Jaguar på nattlig biltur gjennom Finland. Boken har fått en norsk oversetter som virkelig kan sine ting og har gjenskapt en tekst som glir fantastisk godt. Oversettelsen er gjort med grundighet og store kunnskaper om finsk språk og finske forhold, og Tveite har med vitende og vilje valgt å avvike fra originalen i detaljer som noen ganger får en kjenner av begge språk og kulturer til å gape av beundring, fordi de er så velplasserte og riktige.

Oskar Vistdal er finalist for sin oversettelse fra islandsk av Gyrðir Elíassons «Utsyn frå sørglaset». Denne kortfattede og særpregede romanen handler om en forfatter som låner en venns hus ved kysten. Der skal han skrive en ny roman, men forstyrres av omgivelser, sine egne tanker og ensomheten som ikke er helt letthåndterlig. Elíassons språk er gjengitt med finstemt øre for nyanser og særpreg. Resultatet er en sterk og intens leseopplevelse – også på norsk.

Og så: Hedda Vormeland for sin oversettelse fra nederlandsk av Stefan Hertmans’ «Krig og terpentin». Stefan Hertmans er en av Belgias mest kjente (og anerkjente) forfattere, som har skrevet såvel romaner som noveller, essays og poesi. Han er blitt tildelt mange prestisjetunge priser, blant annet for denne boken, som er en dokumentarisk fabel om bestefaren, basert på dennes etterlatte dagbøker. Historien spenner over mange generasjoner og tiår, men oppholder seg mest ved første verdenskrig. Språktonen endrer seg fra epoke til epoke, fra person til person, og oversetteren følger originalens stadige skiftninger imponerende vart og stilsikkert, og gir oss beretningen på et rikt og komplekst, men likevel lettflytende norsk.

Og med dét er det tid for å snakke om vinneren. Og jeg redd for at det fra nå av ikke blir så veldig vanskelig å gjette hvor dette bærer, selv om jeg for formens skyld skal holde nåla vekk fra ballongen så lenge som mulig.

Jeg tror jeg snakker for alle tre medlemmer av komiteen når jeg sier at vi til dels leste vinnerteksten med undring. Dette er en handling som foregår i vår tid – samtidig som den norske teksten er holdt i en stil  som kan virke gammelmodig eller arkaisk ved første øyekast. Som fra en annen tid. Leseren spør seg kanskje; er dette språket i bruk? Det viser seg uinteressant, nesten: I stedet for å forelde, gir dette språket, som er såvel barskt som hudløst og svart på samme tid, liv til og makter å formidle denne fortellingen, klemt ned i noe som ligner korte strofer.

Ofte vinnes denne prisen av svære, krevende storverk. At en slik tilsynelatende bagatell av en roman gjør så sterkt og entydig inntrykk, språklig som i innhold, er uvanlig. Originalens uttrykk nærmer seg poesiens – med en helt spesiell nerve. Det gjør at oversetteren både må og kan nærme seg gjendiktningen, skal den spesielle stemningen nå igjennom til leseren.

Juryen vurderte nøye de aktuelle utfordrerne opp mot denne prosalyriske beretningen, men den stod imot alle angrep, og to skarpsynte konsulenter fant heller ikke avgjørende mye  å pirke på.

Mine damer og herrer, dere skal straks få applaudere. Bare ett poeng først: To juryer før oss har hatt årets vinner på sin kortliste – de to foregående – for bøker av samme forfatter. Altså: tre separate juryer, ni ulike mennesker har tre år på rad vurdert vinnerens oversetterarbeid som utmerket. Jeg vet ikke hva det sier om årets jurys grad av oppdatering på de nære ting, men det er faktisk sant at ingen av oss var klar over dette. Det er med andre ord ikke slik at Oskar Vistdal får årets Bastian fordi det er hans tur. Det er ettertrykkelig fortjent. «Utsyn frå sørglaset» er en oversettelse som utmerker seg.

Gratulerer: Oskar Vistdal!

Follow