Bastianprisen 2015: Oskar Vistdal

– For å få språket til å lyde som et fulltonende orgel, må man spille på hele registeret, mener Oskar Vistdal, vinner av Bastianprisen 2015.

«Det er sjeldan ein blir så hoppande glad over ei omsetjing som eg vart då eg las Oskar Vistdals omsetjing av Gyrðir Elíassons novellesamling «Steintre». (…) Eg tenkte då eg las boka for snart ti år sidan at denne bør vi få på norsk, men truleg er det ugjerleg verk å få desse fine nyansane overførde frå det islandske språket til det norske. I mellomtida har Gyrðir Elíasson fått den litteraturprisen frå Nordisk Råd som han så inderleg vel fortener for novellesamlinga «Milli trjánna» («Mellom trea»), men først med årets «Steintre» kjem hans stilistiske meisterskap fulltonande fram på norsk. Det er ei omsetjarbragd som fortener ein Bastianpris.»

Disse ordene stod å lese i Vårt Land i 2013 og var signert forfatter og islandskoversetter Knut Ødegård. Flere skulle vise seg å være enige i at Oskar Vistdals oversettelser er av særs høy kvalitet. Senere samme år ble han plukket ut som en av fire finalister til Bastianprisen. I 2014 utkom en ny bok av Gyrðir Elíasson i hans oversettelse, romanen Ved Sandelva. Den ga ham det året igjen en plassering blant de fire oversetterne som konkurrerte om prisen. Og for fjorårets oversettelse av romanen Utsyn frå sørglaset fikk Vistdal noe så sjeldent som sin tredje kortlisteplassering – denne gangen fulgt av selve Bastianprisen for 2015.

Det er spesielt at tre ulike juryer, bestående av ni forskjellige personer, alle har hatt en av Vistdals oversettelser blant sine favoritter. Det er også utenom det vanlige at alle tre oversettelsene gjelder bøker av en og samme forfatter. Oversetteren selv er overrasket over å ha blitt utnevnt til årets Bastianvinner.

– Tildelingen av landets fornemste oversetterpris kommer helt uventet. Desto større er æren og oppmuntringen, ikke minst med henblikk på hvilke fremragende kolleger man har konkurrert med, sier Vistdal, som særlig vektlegger prisens betydning for islandsk litteratur. Bastianprisen har i sin 64-årige historie bare én gang tidligere gått til en oversettelse av en islandsk samtidsforfatter, nemlig Knut Ødegårds oversettelse av Thor Vilhjálmssons Fort, fort, sa fuglen i 1984.

 

Å være medskaper
Det er først i senere år at Oskar Vistdal har begynt å oversette skjønnlitteratur. Språk har han imidlertid syslet med hele sitt yrkesliv. Interessen for islandsk ble vekket allerede da han som 16-åring begynte på norrønlinjen ved Vinstra gymnas med norrønt språk og islandsk middelalderdiktning som hovedemner – «en uvurderlig basis», ifølge ham selv.

Senere fulgte studier i norrøn og finsk språkvitenskap og deretter undervisning i islandsk ved høyskolene i Volda og Stavanger. Det teoretiske grunnlaget fikk følge av solid praksis da Vistdal i 1986 flyttet til Reykjavik, hvor han oppholdt seg i sju år som lektor ved Islands universitet, men også under senere hyppige opphold på øya i vest. Islandstiden ble etterfulgt av tolv år i Finland med undervisning ved Tammerfors universitet. Vistdal arbeider også med finsk oversettelse, fortrinnsvis av faglitteratur og folkloristisk materiale.

– Hva liker du best ved å oversette?

– Kreativiteten, ubetinget. Å være ikke bare brobygger – som så betimelig betones i festskriftet til Norsk Oversetterforenings 50-årsjubileum – men også medskaper. Jeg har latt meg inspirere av den fransk-amerikanske teoretikeren David Bellos, som hevder at en kvalitetsoversettelse bør forsynes med oversetterens «identitetsmarkører», fordi en oversettelse faktisk er «neste skritt i et verks utbredelse og utvikling.» I forlengelse av dette kan man henvise til Albert Lange Fliflet, en av dette lands dyktigste gjendiktere: «Kreativ oversettelse består i å sette sammen på en ny måte et tidligere skapt verk.»

To bøker av Gyrðir Elíasson var oversatt til norsk av Tone Myklebost før Vistdal overtok arbeidet: Søvnhjulet (1993) og Mellom trærne (2011), begge til bokmål. Vistdal var imidlertid aldri i tvil om at han måtte oversette denne forfatteren til nynorsk, ikke av «målstreverske» årsaker, men av det han kaller rytmiske, stilistiske, emne-, miljø- og stemningsmessige grunner.

– Jeg anvender tre varianter av norsk. Fundamentet er gudbrandsdalsdialekt – jeg formaster meg til å si som min sambygding Knut Hamsun: «Jeg bærer vågåmålet i mitt hjerte» – og jeg benytter begge målformer. En tilværelse uten alle disse tre er utenkelig, og jeg er like meget nynorskist som riksmålist, sier han.

 

Gyrdir Eliasson
Gyrðir Elíasson

Rural og urban diktning
Gyrðir Elíasson debuterte i 1983 med en diktsamling og har senere utgitt både dikt, noveller, romaner, essays samt en rekke oversettelser. Knut Ødegård avslutter sin anmeldelse av Ved Sandelva med å kalle forfatterskapet «litteratur av finaste karat». Vistdal deler begeistringen.

– Det er et modernistisk forfatterskap, men også tradisjonelt – både i mål, miljø og mentalitet – en så vel rural som urban diktning. Det har vært en markant utvikling i forfatterskapet. De tidligere bøkene er mer modernistiske, integrasjonen av det tradisjonelle og det moderne er blitt mer sømløs etter hvert.

Vistdals arbeid med forfatterskapet begynte under litteraturfestivalen på Lillehammer i 2009, hvor Elíasson var æresgjest. Dette var før han ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris, og han var mindre kjent utenfor Island. Vistdal oversatte flere dikt og noveller av ham for festivalen. Siden har de to opprettholdt kontakten og etter hvert blitt godt kjent med hverandre.

– Elíasson er selv en habil oversetter av blant annet amerikansk og japansk litteratur. Diskuterer du oversettelsene dine med ham?

– Ja visst, og Gyrðir er spesielt glad for at bøkene hans oversettes til norsk. Han følger prosessen med iver og interesse, og gir således verdifull motivasjon.

 

Poetisk prosa
Det prosalyriske preget fremheves ofte i omtaler av Gyrðir Elíassons bøker. Vistdal bekrefter at det rike og særegne språket byr på store utfordringer for oversetteren.

– Bøkene er fulle av ordspill og aforismer, rim og allitterasjon, så som «månen myser meinsleg mot meg». Ikke sjelden forekommer skjulte allusjoner til egne og andres verker, som Gyrðir generøst gjør meg oppmerksom på. Oversetteren må forsøksvis være like kreativ som dikteren, og for å kunne oppnå det, er tid den viktigste praktiske ressursen. Jeg er i den heldige stilling at jeg ikke er heltidsoversetter med leveringsfrister og kan ta meg tid til nødvendig bearbeidelse og finpussing.

Vistdal fremhever også forlaget Bokvennens medvirkning i oversetterarbeidet.

– Jeg har et konstruktivt samarbeid med forlagskonsulent Håkon Øvreås, som selv er en utsøkt poet med øye og øre for Gyrðirs kvaliteter. Han er dyktig til å finne balansepunktet mellom det kreative og det manierte, slik at språket fremstår dynamisk og levende.

 

Balansegang mellom levende og utlevd språk
«En ikke uvanlig innvending mot oversettelser fra islandsk til norsk, kanskje særlig nynorsk, er at oversetterne gjør moderne tekster gammelmodige ved å velge arkaiske ord og uttrykk som ligner på det islandske ordet i originalteksten. Vistdal går ikke i denne fellen, men velger å bruke et vokabular som utfordrer leseren, på samme måte som språket i originalteksten krever sitt av den islandske leser,» skrev juryen da Vistdal ble finalist til Bastianprisen 2014.

Oskar Vistdal er svært oppmerksom på faren for såkalte islandismer – ord som eksisterer i både islandsk og norsk, men med andre valører og ofte forskjellig betydning i de to språkene. Eksempelvis forekommer ordet «bréfbátur» (papirbåt) i en av Elíassons boktitler, som gjerne feilaktig oversettes som «brevbåt». I islandsk har imidlertid «brev» ikke bare den snevrere betydningen «skriftlig meddelelse», men også den videre betydningen «papir». Dette finner man også i eldre norsk – setesdølene kalte tidligere sedler «brevpengar», forteller Vistdal.

Han sier han har utviklet en metode for å integrere dialektbaserte uttrykk på en måte som bevarer det originalspråklige særpreget og beriker oversettelsen.

– Jeg påkaller igjen Albert Lange Fliflet, som ble tildelt Bastianprisen i 1968 for sin geniale gjendiktning av det finske nasjonaleposet Kalevala til telemarksmål: «Kvalitetsoversettelse kjennetegnes av poetisk lydhørhet, bredt, men levende ordforråd, fantasi og kreativitet.» Fliflet hentet ressurser fra telemålet, jeg søker dem i dølamål, i lyd- og formverk, ordforråd og ordføyning, slik som kløyvd infinitiv («sova» versus «sovne») og vokalharmoni («stigi» versus «stunge»). Jeg anvender ofte synonymi i variasjonsmessig og pedagogisk øyemed ved at for eksempel verbalformer som «do» og «døydde» eller adjektiv som «annsam» og «travel» opptrer i nærheten av hverandre. For å få språket til lyde som et fulltonende orgel, må man spille på hele registeret.

 

«Utsyn frå sørglaset»
«Utsyn frå sørglaset»

Nye prosjekter
Det mangler ikke på øvrige prosjekter for Bastianvinneren. Ett av dem gjelder den klassiske islandske forfatteren Gunnar Gunnarsson (1889-1975), som i 1955 var favoritt til å få Nobelprisen da den tilfalt landsmannen Halldór Laxness. Vistdal utga i 2015 den omfattende dokumentarboken Gunnar Gunnarsson og Norge som e-bok på Island.

– Jeg har dessuten oversatt Gunnars ypperste verk, kortromanen Advent, som er julefortellingen fremfor alle i islandsk litteratur. Boken er for lengst utgitt på samtlige nordiske språk, færøysk innbefattet, samt på alle europeiske hovedspråk, nyligst på russisk, spansk og italiensk. Bare norske forleggere forsmår den – en skam! Jeg er også ved å oversette hans andre hovedverk, romanen Svartfugl, som nå skal filmatiseres av Friðrik Þór Friðriksson, Islands fremste regissør. Forhåpentlig fatter et norsk forlag interesse for utgivelse når filmen kommer på lerretet, sier Vistdal. Han mener denne boken ytes størst rettferdighet i en oversettelse til riksmål, blant annet på grunn av dens dokumentariske og dramatiske preg som historisk kriminalfortelling.

Beskjeftigelsen med Gunnar Gunnarsson betyr imidlertid ikke at Oskar Vistdal er ferdig med Gyrðir Elíasson. I tillegg til de tre utkomne bøkene har han oversatt to diktsamlinger som hittil ingen forlag har villet utgi, og Elíassons nyeste novellesamling, som er under utgivelse på Bokvennen Forlag. Den heter Koparåker etter tittelnovellen, som er inspirert av Charles Dickens’ David Copperfield.

– Det er en glimrende novellesamling – muligens enda bedre enn den nordiske prisvinnerboken i 2011. Gyrðir er intet mindre enn Islands fremste nåtidsforfatter, og både nyter og fortjener optimal bevågenhet, ikke bare på grunn av forfatterskapets estetiske kvalitet, men også dets miljø- og mediekritiske høyaktualitet.

Intervjuet av Cora Skylstad