Bastianprisen 2020 er tildelt Gøril Eldøen for oversettelse fra fransk av av Virginie Despentes’ Vernon Subutex utgitt på Gyldendal.

Fra komiteens begrunnelse:

«Årets Bastiankomité har bestått av Margunn Vikingstad, oversetter og litteraturkritiker i Morgenbladet, Anne Cathrine Straume, litteraturkritiker i NRK P2 og undertegnede, Inger Gjelsvik, oversetter. Komiteen har hatt et luksusproblem: Vi har hatt flere svært, svært gode kandidater å vurdere. Det dreier seg om flere oversettere som i 2019 kanskje fikk utgitt sin hittil kan hende mest krevende og særpregede oversettelse, og dermed også fikk anledning til ettertrykkelig å demonstrere sitt språklige talent, sine ambisjoner på verkets vegne, sin arbeidsomhet og sin oppfinnsomhet. Oversettelsene til de fem kandidatene på kortlisten er for øvrig, som det fremgår av presentasjonene, av så forskjellig karakter at det har vært vanskelig å måle dem mot hverandre.

Men vi har måttet foreta et valg: Vi har valgt å la oss sjarmere og begeistre – av en språktone så sprelsk, poengtert og dynamisk at det er tydelig at oversetteren virkelig har måttet legge seg i selen for å matche originalen. Man skulle nesten tro dette var originalskrevet på norsk, så uanstrengt virker det. Samtidig er det teksttro. Det dreier seg rett og slett om et særdeles heldig møte mellom original og oversetter, om veldig god kjemi.

Verket handler om en middelaldrende rocker og tidligere innehaver av en platebutikk i Paris, som tiden brått løp fra med digitaliseringen. Eieren mister livsgrunnlaget og havner på gata. Men platesjappa hadde, tross alt, i tjue år vært varmestue for musikkinteresserte, og da eieren forsvinner begynner noen av dem etter hvert å lete etter ham. De forlater Facebook, dataspillene og nettpornoen, går ut av huset og møtes, de kommer sammen for å lete, og finner til slutt den bortkomne i en park ved Sacre Cœur, og denne høyst umake letegjengen oppdager hvor fint det er å treffes.

Og det er bokens hovedtema: komme sammen, ha et sted å gå til, et fellesskap. Parken blir en parallell til platesjappa, der de vanket før. I parken, og på stevnene som følger, samler de seg på nytt om musikken og Vernon – for vi snakker selvfølgelig om Vernon Subutex, oversatt av Gøril Eldøen.

Den elendige uteliggertilværelsen har åpnet en ekstra sans i Subutex. Han «ser helt inn i hjertet på folk» med «et blikk som utstråler en avvæpnende ro» Han blir en slags guru for sin følgerskare i nittende arrondissement. Når Vernon er DJ og kjører de usannsynlige spillelistene sine gjennom natta, blir de som danser «til en gigantisk stjerne», som det står.

Vernon Subutex har vært og er en litterær suksess og en salgssuksess. Historien formidles gjennom svært mange ulike fortellerstemmer: Vi møter pornostjerner, transer, uteliggere, konemishandlere, høyreekstreme, venstreraddiser, en forsøksvis ortodoks muslim, filmprodusenter og finansfyrster, enkelte fra både en og to generasjoner – og som lesere forstår vi dem alle, for fortelleren ser dem innenfra. Og gjennom koret av stemmer får vi en krass utlevering av en storbyverden styrt av penger, statusjag, porno, narkotika og elektronikk. Veien ut av dette er å falle helt ut av samfunnet – av nød og avmakt – men her utenfor, oppstår det etter hvert et fellesskap der alle de berørte får plass og fri fra seg selv, uten status, penger, dop og elektronikk og der sexen igjen kanskje begynner å ligne kjærlighet. Denne «idyllen» kan selvfølgelig ikke vare, ingen kan i lengden helt unngå penger.

Det at verkets forfatter, Virginie Despentes, selv har gått livets harde skole, merkes på troverdigheten i hennes nådeløse og hjertevarme menneskeskildringer og livsbetraktninger. Språket er slagkraftig og fargerikt, ett eksempel: «[Han] inngikk en pakt med djevelen. Sånt er det schwung over. Det er aldri snakk om at noen har inngått en pakt med en engel. Aldri. Englene driver ikke med den slags. Problemet med frelsen er at det er som å gå fra crack til kamillete: Du skjønner at det har noe for seg, men der og da er det først og fremst sabla mye mindre gøy.» Nok et eksempel: «Som ung var han ambisiøs som få, men du kan ikke bare gå ned på fortauet og selge ræva di og tro at du skal bli rik …» Men det kan også være ømt og vart, som her, hvor uteliggeren Vernon ser utover Paris fra benken sin: «Skyene lager lyd, lufta mot huden er mykere enn silke, mørket har en egen lukt, byen snakker til ham, og han tyder sorlet som stiger opp fra den og omslutter ham, han ruller seg sammen innvendig og svever av gårde.» I tillegg er boka full av nyskapende vrier på mer og mindre etablerte uttrykk, som f. eks.: «ei breddfull skyllebøtte» og «Han hadde sett mora skrape bånn i bøtta for å skaffe mat til dem, …»

I et foredrag fra i fjor har Gøril Eldøen fortalt om arbeidet med Subutex-oversettelsen, om å opprettholde det trykket som er i originalen gjennom å komprimere de norske formuleringene, f.eks. «Pénélope venait d’être operée» =  Pénélope hadde nettopp vært gjennom en operasjon, blir til: «Pénélope var nyoperert.» Og «Il a envie d’un café serré, d’une cigarette à filtre jaune» (= en sigarett med gult filter) blir til: «Han har lyst på en kruttsterk kaffe og en ferdigrøyk.»

Dette kan høres selvfølgelig ut, men det er ikke alle som tenker på, eller evner, å utnytte potensialet i norsken på denne måten.

Det røffe språket har vært fremhevet i omtalen av Subutex-bøkene, men både i originalen og oversettelsen dreier det ikke så mye om slang som en ekstremt plastisk muntlighet i uttrykksmåten generelt. For hvis uttrykk som «gjøk», «sabla», «sporenstreks», «det ganske land», «dustemikler», «møkkahaug», «jaggu», «kul umulig», «mårrakvisten», «lallende idiot», «grunker», «bælje», «gaule», «tjukkeberta», «brødhuer», «topplokket»  osv. er slang, så er det ikke bare fjorårets slang, den er flere generasjoner gammel. Men ved siden av finner vi «ditsje», «superclose», «en clean greie med stil», «bygdeboots» osv., som har et umiskjennelig preg av 2020. Eldøen besitter simpelthen et usedvanlig stort register av muntlige ord og uttrykk: Alle de lekne, levende ordene som har nedfelt seg i språket over lang tid, til en hverdagspoesi vi lesere av Subutex fryder oss over: Den muntlige tonen i oversettelsen føles tidløs. Den er rappkjefta, slagferdig, besk og øm og underbygges av en lydhørhet for assonanser og bokstavrim som bidrar til at uttrykkene sitter, enten det er snakk om «fortauets førstedamer», «nevekamp på nettet» eller en snappy formulering som: «Faen, du kan påstå så mye du bare vil at du ikke tror på noe, men du ender alltid med å beundre hvor fullkomment kaoset er organisert.»

At en bok som leses av så mange foreligger på et så forbilledlig sikkert og levende norsk, bidrar til å utvikle den allmenne språkfølelsen.

Det er en stor glede å tildele Bastianprisen for 2020 til Gøril Eldøen for oversettelsen av Virginie Despentes’ Vernon Subutex.»

Gøril Eldøen (f. 1974) mottok Kritikerprisen for beste oversettelse 2018 for oversettelsen av første bok i trilogien. Full produksjonsliste finnes her.

Bastianprisen ble overrakt 24. september, video kan sees her.

Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk. Det utdeles normalt to priser hvert år, hvorav en for barne- og ungdomslitteratur. Fra og med 2006 presenteres en kortliste til Bastianprisen.

Bastianprisen har vært delt ut siden 1951, Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur siden 1984. Prisen består av en statuett og kr 50 000.

Foto: Olav Urdahl

Follow