av Anne Cathrine Wollebæk

Den 22. juni 1969 døde Judy Garland av en overdose i Chelsea i London, 47 år gammel. Inne i begravelsesbyrået på Manhattan i New York noen dager senere var 200 personer til stede under bisettelsen, og utenfor hadde det samlet seg en menneskemengde på 20 000. Alle håpet på å få et glimt av kisten med filmstjernen i. Siden Judy Garland var et homseikon, i godt selskap med blant andre Marilyn Monroe, Edith Piaf og Marlene Dietrich, var mange av de fremmøtte homofile. Nå var Dorothy Gale død, og sorgen blant «venner av Dorothy» var stor. Det var Garlands rollefigur Dorothy i Trollmannen fra Oz som hadde gitt opphav til slangbetegnelsen «venner av Dorothy», som homofile brukte om seg selv. Det sies at Garlands bisettelse var første gang så mange homofile var samlet i dagslys samtidig, og dermed fikk se at de virkelig ikke var alene. Kanskje det fantes et sted for dem; ikke bare over regnbuen, men også i New York, USA og verden. Sorgen blandet seg med samhørighetsfølelse, noe som kanskje forsterket sinnet over å være utstøtt fra samfunnet. Snart skulle raseriet få utløp.

Steinkasting ved Stonewall Inn
Sent om kvelden etter Garlands bisettelse, fredag 27. juni, føk det først ølflasker og etter hvert murstein gjennom luften i Greenwich Village. En politirassia hadde utviklet seg til gatekamper mellom politiet og homofile, lesbiske og transer. Opptøyene etter det som var den andre rassiaen i løpet av én uke, varte i flere dager. Man strides om det var Garlands bisettelse som indirekte utløste opptøyene, men hennes navn har i ettertid vært uløselig knyttet til hendelsen. Stonewall Inn i Christopher Street var den mest populære homsebaren i New York på slutten av 1960-tallet. Baren ble ofte gjenstand for politirassiaer, siden det ikke var tillatt å skjenke alkohol til homofile, og fordi homosex var straffbart i alle delstater bortsett fra Illinois. Skilt med ordlyden «If you’re gay, stay away» var ikke uvanlig å se på byens utesteder. Politiet var uvant med å møte motstand når de foretok rassiaer med påfølgende arrestasjoner, men denne gangen forsvarte bargjestene seg med ølflasker, mursteiner og brannbomber, og de ropte slagord som «Gay Power!» Reaksjonen hadde tvunget seg frem; de homofile hadde fått nok av systematisk trakassering og marginalisering. Ifølge diagnosemanualen til den amerikanske psykiatriforeningen var homofili regnet som en sinnslidelse helt frem til 1973, og å være homofil i USA tidlig på 1960-tallet innebar for mange at de levde et dobbeltliv, i skam over ikke å passe inn i et konformt samfunn der homofili var kriminalisert. Stonewall-opptøyene regnes gjerne som startskuddet for den moderne homobevegelsen og kampen for homofiles rettigheter, siden dette førte til at en hittil splittet gruppe samlet seg. I kjølvannet av opptøyene ble Gay Liberation Front og Gay Activists Alliance dannet. Opptoget i 1970 under ettårs-markeringen for opptøyene ble den første Gay Pride-paraden, og årsdagen for opptøyene er nå den internasjonale solidaritetsdagen for homofile; Christopher Street Day.

Konformitetsklamme krav
I romanen En mann alene fra 1964 beskriver Christopher Isherwood følelsen av utenforskap som følger av å leve på siden av det tradisjonelle samfunnsmønsteret, gjennom portrettet av den homofile og tilsynelatende tilknappede universitetsprofessoren George. Isherwoods delvis selvbiografiske hovedperson George kaller samfunnet han lever i «De banales land»; der annerledeshet møtes med avsky og fordømmelse i verste fall, og frykt og unnvikenhet i beste fall. «For non-conformity the world whips you with its displeasure» skrev forfatteren og filosofen Ralph Waldo Emerson i essayet «Self-Reliance» fra 1841. Første gang jeg leste Emerson traff sitatet meg som, ja, et piskeslag; ikke av misnøye, men gjenkjennelse. Jeg syntes jeg visste noe om verdens misnøye, siden jeg alltid hadde levd med ikke bare en følelse av udefinerbar annerledeshet, men også omgivelsenes umilde reaksjoner på dette. Redningen ble at jeg fant språket, og gjennom språket litteraturen. Kanskje ikke så rart at jeg i første omgang ble en lidenskapelig leser, en klassisk enebarnshobby, og i andre omgang oversetter. Begge aktiviteter innebærer at man trer ut av verden og inn i bøkene og friheten.

Kodeknekking
Jeg var tolv år og hadde nettopp begynt i sjette klasse, på ny skole. Sammen med foreldrene mine hadde jeg foretatt et sosiologisk kvantesprang, fra beste vestkant til en rapport-beryktet drabantby som lå så langt ut i hovedstadens periferi man kunne komme. Overgangen ble voldsom, men jeg var skoleflink og velsignet med en lærer av den typen man aldri glemmer. En av dem som ser det vi ikke er; det vi kan bli. Som min kloke engelsklærer som lærte meg å knekke koden da jeg trodde det ville bli for vanskelig å lese bøker på engelsk. Han bad meg bli igjen etter timen en dag, og så viste han meg en Agatha Christie-bok jeg skulle få låne. Han bladde opp på en tilfeldig side og sa:

-Stopp ved det første ordet du ikke forstår.
-Ja, dette: glanced. (Setningen lød: He glanced out of the window.)
-Hva tror du det betyr, da?
-At han så ut av vinduet?
-Ja, eller at han kikket ut av det. Eller at han kastet et blikk ut av det.

Verre var det ikke. Man trengte ikke å forstå hvert eneste ord for å lese på et fremmed språk. Man kunne gå videre innover i teksten selv om man ikke skjønte nøyaktig hva glanced betydde, for boken ville hjelpe deg. Senere lærte jeg den lingvistiske fagtermen «kontekst», men den gangen tenkte jeg på det slik: Boken hjelper meg videre. For en gave! Nå hadde jeg også funnet det engelske språket, og mangedoblet mulighetene for å tre inn i bøkenes univers. Flukten fra konformitetens krav ble enklere; en flukt som også var en flukt fra brutalbetong-byens eneste kulturtilbud: musikkorpset og idrettslaget.

2015-05-06-1430920259-8301641-SingleManCoverOversetterens tilblivelse
Slik begynte livet som leser, men også oversetterlivet: Ikke lenge etter ga læreren meg en novelle som jeg skulle oversette til engelsk, istedenfor oppgavene resten av klassen fikk. Uke etter uke oversatte jeg side for side, uvitende om at min yrkesmessige skjebne ble beseglet. Jeg vet fremdeles ikke helt hvorfor han gjorde det, men jeg vet at sånt blir man ikke populær i klassen av. Læreren min snakket om språklinje og engelskstudier; kursen ble staket ut. Og fulgt. Så, for noen år siden, møtte jeg en forlegger i et selskap, og han ville gjerne gi ut A Single Man på norsk. Romanen kom ut i USA for omtrent 50 år siden, men forelå ikke på norsk, enda det i 2009 kom en kritikerost filmversjon regissert av Tom Ford, med Colin Firth i hovedrollen som George. Romanen handler om en britisk universitetslærer i USA som sørger over tapet av samboeren, Jim, som omkom i en bilulykke et knapt år tidligere. Boken er aristotelisk enkel i sin oppbygning: Leseren følger George i løpet av én dag, gjennom møter med ulike mennesker og gjennom tankestrømmen hans. Tematikken er påtrengende eksistensiell: Kan man leve videre etter et stort tap. Hvordan er det å tilhøre en minoritet, enten det betinges av legning, hudfarge eller tro. Hvordan lever man med følelsen av utenforskap, omgitt på alle kanter av konformitet i dens mest sjelekvelende utgave.

Språkstrikk-tøyende ledd
Ett viktig bud for en oversetter er man bare skal oversette til sitt morsmål. Et annet viktig bud er at enhver oversettelse bør innledes av en gjennomlesning av kildeteksten. Og under første-gangslesningen av A Single Man viste Isherwoods språkføring seg å være avansert. Språket i boken hadde dermed en verdi i seg selv, utover det å være et redskap for tematikk og person- og miljøskildring. Dette er kanskje det viktigste kriteriet for om en bok er lødig litteratur eller ikke. I de adjektiv-befengte internasjonale bestselgerne har ikke språket noen egenverdi, og de leses ikke for den språklige nytelsens skyld. I denne romanen var det isherwoodske språket umiskjennelig originalt. Dette ble åpenbart etter bare å ha kastet et blikk på de første setningene. Et oppdrag å bryne seg på, og noe helt annet enn bestselgeren jeg nylig hadde oversatt, som trass i redaktørens påstand om at den var godt skrevet, forstemmende fort viste seg å være litterær dusinvare. Isherwoods originale språk manifesterer seg blant annet i avvikende tegnsetting, som i hyppig fravær av komma mellom sideordnede ledd, som skaper en fortettet stemning: «(Han) dundret på døren til Charley, gråt hulket hylte på skulderen hennes (…)». Ikke ett ord er tilfeldig valgt eller plassert. Isherwood tilhører showing, not telling-skolen, men benytter seg også ofte av en karakteristisk opphopning av adjektiver når sentrale personer, følelser eller situasjoner skildres, som i beskrivelsen av en av studentene som vekker Georges begjær: «Han kan kanskje være meksikansk, sorthåret, kjekk, katteaktig, kompakt, brutal, smidig, muskuløs, og elegant og rask på foten.» Og videre: «[…] hans brede pusekattsmil, fløtehvite hud og kattevelstelte vesen.» Isherwoods idiosynkratiske bruk av ledd som hektes sammen i nye, slående kombinasjoner var vrien å gjengi slik at både flyten og idiomatikken ble bevart på norsk. Leddene opptrer som personkarakteriserende elementer: spiteful-playful tight-assed, dainty-shamefaced, grim-lipped strutting spryness, groggy-legged. Her måtte det ulike metoder til for å skape norske løsninger, og flere steder måtte språkstrikken tøyes langt, med fare for at leseren kunne få den i øyet. Løsningene? Den som leser, får se.

Selvbiografisk tilsnitt
Christopher Isherwood var selv ikke fremmed for konformitetens krav. Han ble født i Nord-England i 1904, i en øvre middelklasse-familie. Han ble sendt på kostskole som mange med privilegert bakgrunn, før han studerte ved universitetet i Cambridge. Han avbrøt studiene i 1925, trolig for å realisere forfatterambisjonene. Isherwood var en nær venn av forfatteren W.H. Auden allerede fra skoledagene av, og vennskapet førte Isherwood til Berlin, der han bodde i flere år på 1930-tallet. Handlingen i den berømte kortprosasamlingen Goodbye to Berlin fra 1939 er inspirert av årene i Berlin, og musikalen og spillefilmen Cabaret bygger på historiene og personene derfra. Fra 1939 og frem til han døde i 1986 bodde Isherwood i California.

Det selvbiografiske elementet er alltid mer eller mindre fremtredende også i fiksjonsverkene til Isherwood, og mot slutten av karrieren gikk han helt over til å skrive selvbiografisk. I Kathleen and Frank fra 1971 utforsker han sin egen familiebakgrunn gjennom foreldrenes brev og dagbøker. I Christopher and His Kind fra 1976 forteller han endelig den usminkete historien om tiden i Berlin, etter å ha kommet frem til at han hadde en moralsk forpliktelse til å beskrive livet i byens homomiljø på 1930-tallet, uten omsvøp. Denne åpenhjertige utgivelsen gjorde ham til helt innen den amerikanske homobevegelsen, der han ble en aktiv og anerkjent deltaker.

Et krakilsk-krenket blikk
Vi møter romanens hovedperson George i rollen som etterlatt, han er sorgtynget og skarptunget, et uhyre for naboungene, en respektert litteraturprofessor, en treningspartner til en ung gutt, en omsorgsfull venn på sykebesøk hos en døende bekjent, en middagsgjest og svirebror for venninnen Charlotte og til slutt en bargjest som prøvende nærmer seg studenten Kenny. Sorgen over Jim har ført George ut i en tilværelse preget av isolasjon. Det er ensomt å sørge over et forbudt forhold. George kan ikke vise sorg åpent, og stillingen på colleget kan stå i fare hvis det kommer ut at George delte bord og seng med en mann. Forholdet til Jim var «the love that dare not speak its name». Hemmeligholdet blir en ekstra belastning i en tung tid. I forlengelse av dette får vi outsiderens blikk på A4-familiene fra middelklassen som omgir ham; familien Strunk og Garfein. Det er et krenket blikk, for naboene, sammen med resten av samfunnet, godtar ikke George som han er. Når George ser seg selv med deres øyne, beskrives han som uhyre, demon og vampyr. Til gjengjeld ser han nabo-familiene som innbyggere i det han kaller «De banales land», der fasade er det eneste som betyr noe. Skiller man seg ut på noen måte, blir man gjenstand for verdens misnøye. Som et resultat av denne misnøyens piskeslag, enten følt eller erfart, møter vi også den krakilske og rabiate George, som mens han kjører på Los Angeles’ motorveier gjør opprør i tankene mot konformiteten, gjennom voldsomme, hevnlystne drapsfantasier. Konformiteten legemliggjøres her gjennom henholdsvis en utbyggingskåt eiendomsutvikler, en homofob avisredaktør og en krigshissende senator. Den metafortunge og drømmeaktige slutten av romanen er åpen; lever George videre eller ikke? Isherwood lar leseren sveve i uvisshet.

Universell appell
Boken har fått status som en klassiker innen homolitteraturen, men da den kom ut i 1964 fantes det ingen samlende homobevegelse i USA. Det blir likevel reduksjonistisk å betrakte romanen utelukkende som en homoklassiker. Den handler vel så mye om annerledeshet generelt som homofili spesielt, og den eksistensielle ensomheten er bokens overbygning. I et intervju med «The Paris Review» fra 1976, sier Isherwood følgende: «For meg som forfatter handler det ikke om homofili, men om annerledeshet; det å se ting fra en helt annen vinkel. Hvis homofili var normen, ville ikke temaet interessert meg som forfatter.» Og George er annerledes på flere måter, både som engelskmann i USA, som homofil og som sørgende enkemann uten offisiell enkemannsstatus. Da Isherwood kom til Berlin for første gang rundt 1930, oppdaget han at det fantes et eget samfunn av homofile, noe han mente var avgjørende for den enkelte. Tittelen Christopher and his Kind henspiller på dette, kind betyr her «de som er som ham»; legningsfellene. En mann alene viser behovet for et slikt samfunn man kan føle tilhørighet til, gjennom portrettet av den ensomme George, som støtter seg til venner og bekjente i sorgen, åpenbart i mangel av likesinnede, men han har bare så vidt hodet over vannet. Det som kanskje er mest overraskende med boken, er at Isherwood presenterer sin hovedperson for leserne som om homofili er noe naturlig. At Georges samboer het Jim blir nevnt som én fakta-opplysning, blant flere. Det viktigste med Jim er ikke legningen, men det at han er død. Det var en oppsiktsvekkende måte å presentere tematikken på i datiden. Før Stonewall-opptøyene levde som regel homofile romanfigurer i dypeste hemmelighet eller strevde med å takle sitt begjær, før de led en grufull skjebne. Med George møter vi en mann som tross et visst hemmelighold ikke skammer seg over seksualiteten sin, og som krever retten til å leve sitt liv. En mann alene er ingen roman om homofili, men hovedpersonen er tilfeldigvis en homofil mann. Dette er visjonært skrevet av Isherwood, og et viktig litterært bidrag til den kommende homokampen.

Sivilisasjonskritisk miljøbevissthet
Romanens USA er i 1962 inne i en brytningstid. Opptakten til 1960-tallets sosiale opprør og kulturelle revolusjon blir beskrevet; boken har Cuba-krisen og frykten for en verdensomfattende atomkrig som bakteppe. Vi hører om bygging av tilfluktsrom og hamstring av matvarer i tilfelle bomben slippes. Den kommende borgerrettskampen, det sosiale opprøret, homobevegelsen, kvinnefrigjøringen og den seksuelle revolusjonen ligger i kim, men det er som om Isherwood forutser de ulike minoritetsgruppenes kommende krav om like rettigheter når han lar George forelese om minoritetenes vesen.

Et annet sentralt og fremsynt element i romanen er det sivilisasjonskritiske aspektet, som gjennomsyrer teksten. Isherwood lar George være negativ til den hemningsløse utbyggingen av Los Angeles, utbyggernes manglende hensyn til naturen, den stadig tettere trafikken og forbrukskulturen som allerede griper om seg. George frykter at naturen kommer til å slå tilbake mot denne utviklingen, ved at ørkenen vil ta over landskapet igjen. Byen Los Angeles kan dessuten ses som bokens andre hovedperson. Vi får skildringer av andre bydeler enn de man forbinder med Los Angeles. Her er ingen beskrivelser av filminnspillinger, skuespillere eller glamorøse premierefester; et miljø Isherwood kjente godt som manusforfatter i Hollywood på 1950-tallet, og også fordi han tilhørte Los Angeles’ mondene miljø. I salongen til skuespillerinnen og manusforfattererinnen Salka Viertel omgikkes han Hollywood-intelligentsiaen; bestående av blant annet Thomas Mann, lgor Stravinskij, Charlie Chaplin, Bertolt Brecht, Aldous Huxley og Greta Garbo.

På besøk i bøkene
Skoleårenes lange utenforskap gjorde meg indirekte til leser og oversetter, og det ble avgjørende for livet mitt på mange plan. Engelsklæreren min sa altså at jeg ikke trengte å forstå hvert ord for å lese en engelsk roman. Dette er en sann påstand; en erfaring som enhver leser gjør seg. En god metode for å utvide ordforrådet er lesing, siden konteksten hjelper en til å forstå betydningen av ord man ikke kjenner. For en oversetter derimot, er den stikk motsatte påstanden sann. Som oversetter er man bare på besøk i boken, og det gjelder å finne seg til rette og ikke blamere seg for vertskapet ved å ty til lettvinte løsninger som skyldes mangelfull forståelse av innholdet eller sviktende kunnskaper i morsmålet. Språklige synder på linje med det å beholde skoene på når man besøker et drabantbyhjem og det å ta dem av i et vestkanthjem, kan være at man misforstår originalens stilnivå eller ikke klarer å skille etablerte idiomer fra nyskapende uttrykk. Som forfatterens skygge sitter oversetteren bøyd over boken, enten med liten eller stor avstand i tid, og strever kanskje med akkurat de samme setningene som forfatteren. Forstår man ikke hvert eneste ord, er det som regel ens egen kompetanse som svikter, men det kan en sjelden gang også være forfatterens. Det er mange oversettere som kjenner dette sitatet av den svenske forfatteren Esaias Tegnér, fra 1820: «Vad du ej klart kan säga, vet du ej: med tanken ordet föds på mannens läppar: det dunkelt sagda är det dunkelt tänkta.» Men Isherwood tenkte ingen slike uklare tanker som førte til et utilsiktet tvetydig uttrykk; språket hans er ufordunklet.

mannalene-195x300Symboltung stigmasvekkelse
Da Christopher Isherwood skrev En mann alene i 1964 og beskrev homofile som én gruppe blant mange ulike grupper i samfunnet, bidrog han til å mildne stigmaet ved homofili. I president Obamas andre innsettelsestale, som ble holdt på Capitol Hill i 2013, nevnte han Stonewall-opptøyene sammen med borgerrettsmarsjene i Selma i Alabama og kvinnesaksmøtet i Seneca Falls, som et eksempel på at USAs ledestjerne fremdeles skal være at alle er created equal. For mange var det at Stonewall ble nevnt som en av tre så symboltunge referanser, en oppsiktsvekkende anerkjennelse av homokampen, og det viser at det er lenge siden homsebarer ble utsatt for politirassiaer, i hvert fall i vestlige land. I dag kan man tenke blasert at det ikke er noe spesielt med en homofil hovedperson i en roman, men tidlig på 1960-tallet var dette så å si utenkelig. Men selv om fordommene er færre, er det, 50 år etter at En mann alene kom ut for første gang, fremdeles behov for en roman som behandler temaet som Isherwood gjør. Ikke alle befinner seg over regnbuen; i Nigeria og Uganda regner piskeslagene over homofile nå, som et resultat av skjerpede straffer for homofili. Når romanens George fremstår som en eksponent for universelle livserfaringer som sorg og eksistensiell ensomhet, fenomener få går gjennom livet uten å berøres av, får romanen utvidet relevans og allmenngyldighet.

I 2007 ble Stonewall Inn gjenåpnet i Christopher Street i Greenwich Village, etter å ha vært stengt siden opptøyene i 1969. Nå er fasaden prydet med regnbueflagget. De homofile har gjenerobret baren, og den har fått offisiell status som nasjonalt historisk landemerke. Drabantbyen i hovedstadens periferi representerer ikke noe landemerke i mitt mentale landskap i positiv forstand. Da jeg forlot den for 28 år siden for å studere, la jeg samtidig uendelige mengder rå betong, sosiale problemer og generell tristesse bak meg. Jeg har ikke sett meg tilbake siden. Kanskje er tiden inne for å bemektige seg fortiden; for å forsone seg med den.

Kilder:
www.blikk.no
www.thechristopherisherwoodfoundation.org
Isherwood: A Life Revealed, Peter Parker 2004
«Christopher Isherwood: The Art of Fiction», The Paris Review no. 49, Plimpton (ed.) 1976

Romanens forfatter:
For 50 år siden skrev britiskfødte Christopher Isherwood (1904-1986) romanen En mann alene. Boken utkom i høst i norsk oversettelse av Anne Cathrine Wollebæk på Bokvennen forlag. Isherwoods delvis selvbiografiske forfatterskap har vært viktig innen homolitteraturen, blant annet takket være denne romanen. Boken ble filmatisert av Tom Ford i 2009.

Essayets forfatter:
Anne Cathrine Wollebæk (f. 1967) er mangeårig frilans fjernsynstekster for NRK og skjønnlitterær oversetter. I tillegg til mellomfag i engelsk, nordisk og litteraturvitenskap har hun hovedfag i anvendt lingvistikk fra UiO. Hennes favorittverktøy som oversetter er synonymordbøker og det å bruke ektemannen som sparringpartner; forfatter og oversetter Tom Lotherington. Anne Cathrine Wollebæk arbeider nå med en ny Isherwood-oversettelse for Bokvennen; kortromanen Prater Violet.

Om oversettelsesarbeidet: åpenbarende åpning
Det første avsnittet i romanen var spesielt krevende å oversette. Samtidig var det en av de beste romanåpninger jeg hadde lest på lenge:

«Waking up begins with saying am and now. That which has awoken then lies for a while staring up at the ceiling and down into itself until it has recognised I, and therefrom deduced I am, I am now. Here comes next, and is at least negatively reassuring; because here, this morning, is where it had expected to find itself; what’s called at home. (…) Fear tweaks the vagus nerve. A sickish shrinking from what waits (…).»

Den første setningen virker tilforlatelig nok, men det er en illusjon. Den engelske ing-formen til de to verbene gjør det vanskelig for oversetteren: Waking up begins with saying am and now. Det å våkne begynner med å si … Nei. Uheldig med to infinitiver etter hverandre. Begynner med at man sier … Nei. Det er jo ingen «man» her, hele poenget med innledningen er at George ikke er George, men et subjektsløst, ikke-menneskelig vesen når han er på vei ut av søvnen. Til slutt grep jeg språkkniven og skar gjennom: Oppvåkningen begynner med ordene «er» og «nå». Jeg slet også lenge med a sickish shrinking, og nå har jeg ikke engang nevnt negatively reassuring!

Om tittelen: en everyman
Noen spurte: Hvorfor oversatte du ikke tittelen med En singel mann? Ja, det kan jo synes som en innlysende løsning. For det første ville ordet «singel» blitt anakronistisk i en roman med handling fra 1962; den gangen var man enslig, ikke singel. For det andre er tittelen tvetydig, og det betinger språklig behendighet. Tittelen henspiller både på at man er uten partner, og på at dette dreier seg om én eneste mann, en everyman: et menneske som representerer oss alle. En enslig mann kunne kanskje fungert, men med romanens poetiske språk tatt i betraktning, ble tittelen til slutt det litt mer litterært-klingende En mann alene.

Dette essayet sto opprinnelig på trykk i Klassekampens bokmagasin. Les også Anne Cathrine Wollebæks tidligere essay om Isherwood og En mann alene HER.