Flann O’Brien: På svøm-to-fugler

Den tredje mann

Av oversetter Bjørn Herrman 
Alle kjenner til Joyce og Beckett, altfor få har oppdaget sistemann i den irske litterære treenigheten, Flann O’Brien. Den som har sans for humor og eksperimentell litteratur, vil ha mye å hente her.
En god bok kan ha tre fullstendig forskjellige åpninger, hevder hovedpersonen i Flann O’Briens På Svøm-to-fugler i bokens første avsnitt. Og siden han er en student og forfatter med sine meget bestemte litterære oppfatninger og teorier, følger han umiddelbart opp med nettopp tre fullstendig forskjellige åpninger. Dermed befinner leseren seg midt i et litterært univers det neppe finnes maken til. Studentens roman handler, blant annet, om en forfatter, Trellis, som arbeider med en oppbyggelig bok for å vise hvilke ulykker synd og last uvegerlig fører til. For å spare arbeid ansetter han et par arbeidsledige romanfigurer fra en kollega som skriver cowboybøker. Disse får i oppgave å være svirebrødre for hans hovedperson, Furriskey, og lokke ham ut på skråplanet. Han dikter også opp en pike, Sheila, som skal bli forført og forlatt av Furriskey. Tingene tar brått en kompliserende vending da Trellis selv blir så betatt av Sheila at han forgriper seg på henne, og hun blir med barn. Furriskey, som slett ikke er noen forfører, men tvert imot en snill og trofast natur, har imidlertid forelsket seg i en annen av romanpersonene, Peggy.
Etterhvert oppdager romanpersonene at hvis de bare sørger for å skjenke Trellis full, får de være i fred for ham og kan leve livet slik de selv vil; blant annet gifter Furriskey og Peggy seg uten at Trellis får vite om det. I mellomtiden vokser Sheilas sønn opp og arver farens litterære talent. Han blir overtalt av Puken og Den gode fe – Den gode fe er bokstavelig talt i lomma på Puken etter at han ble tatt i å jukse i poker – til å skrive en motbok, der Trellis blir stilt for retten av sine egne romanpersoner. Dette er bare én av handlingstrådene; en annen går gjennom irsk mytologi, og en tredje følger før nevnte Puken. Om dette kan virke forvirrende, vil man flere steder finne “Synopsis i form av sammendrag av det som hittil er skjedd, til glede for nye lesere”. I tillegg til romanen i romanen får vi en rekke gløtt av studentens daglige liv og en mengde versjoner av og parodier på irsk litteratur gjennom tidene.

 

Om handlingen er leken, er språket det kanskje enda mer. Flann O’Brien, eller Brain Ó Nualláin som han egentlig het, var sønn av en irsk nasjonalist og ble oppdratt med irsk som morsmål i et hjem der ingen snakket engelsk. Engelske bøker fikk han imidlertid lov til å lese etter hvert. Dette utnytter han i På Svøm-to-fugler, der studenten behandler engelsk som om det skulle være et slags utdødd språk han har tilegnet seg utelukkende gjennom boklige studier, feilfritt, men påfallende og stivbent, med stor komisk effekt; og med en overdådig ordglede (“Jeg gjennomsøkte min hjernes fjerneste kroker der jeg pleide å oppbevare ord jeg sjelden brukte.”). Selve tittelen er en bokstavelig oversettelse av et irsk stedsnavn som betyr nettopp Svøm-to-fugler.

På Svøm-to-fugler eller At Swim-Two-Birds som originaltittelen lyder, var O’Briens debutroman. Den utkom første gang i 1939 etter anbefaling av den overbegeistrede unge forlagskonsulenten Graham Green, og solgte i 244 eksemplarer. Resten av førsteopplaget gikk fløyten da forlagets lager ble truffet av en bombe under tyskernes bombetokt mot London. O’Brien skal overfor venner ha utlagt dette som en følge av at Hitler personlig mislikte boken hans. Noen ny utgave av boken kom ikke før i 1961. Den norske utgaven var riktignok uheldig med utgivelsestidspunktet – den kom fire dager før julaften i 1998, og druknet i juleståket – men den finnes fremdeles på lager hos Bokvennen.

Comments

Kari
Reply

Dette var burleske saker! Boka havnet sporenstreks på har-lyst-til-å-lese-listen min, i likhet med flere andre bøker som er presentert på bloggen i det siste. For tiden leser jeg Barbara Kingsolvers Lakunen, som Bente Klinge skrev om her for uker noen siden.

Det har slått meg at det er forbløffende taust på kommentarfronten her, til tross for at bloggen er godt besøkt. Så jeg bestemte meg for å bryte isen. Som alle andre bloggere blir også oversettere oppmuntret og stimulert av innspill fra leserne. Så herved oppfordrer og utfordrer jeg til kommentarer og hilsener.

Som bloggens ”mor” er jeg lykkelig over at den får leve videre etter at jeg måtte melde pass, og jeg gratulerer redaktør Morten og alle bidragsyterne med en vellykket gjenopplivning.

Og leserne kan glede seg over denne muligheten til å bli kjent med gode bøker som simpelthen ikke har kommet fram i lyset i den grad de har fortjent.

Hedda
Reply

Jeg har kommentert et par ganger, men det er ikke så fristende å være den eneste … Jeg tror kanskje uteblivende kommentarer har litt med innholdet i blogginnleggene å gjøre også. Bidragene fra oversetterne (meg selv inkludert) er «ferdige» tekster om publiserte bøker, og da er det ikke så mye mer en tilfeldig leser (meg selv inkludert) har å bidra med.

Men man må jo ikke alltid på død og liv komme med noe nytt heller. Altså kommer jeg med dette: Interessant innlegg, Bjørn, takk skal du ha!

Kari
Reply

Jeg har surfet litt omkring på andre bokblogger det siste året, og også der presenteres bøker på lignende vis som her. Antall kommentarer går litt opp og ned, og lødighetsgraden varierer også, men det siste spiller ingen rolle. Poenget er, som du ganske riktig påpeker, Hedda, at en behøver ikke på død og liv å komme med noe nytt bestandig heller. Det som betyr noe, er at tilbakemeldingene skaper liv på bloggen. Derfor er det også viktig at de aktuelle oversetterne svarer på kommentarer – så også kommentatoren slipper å snakke ut i den tomme luft.

Her er vi vel ved et punkt som skiller Oversetterblogg ganske vesentlig fra andre blogger. På denne bloggen er det mange som skriver, ikke én bloggvert som leserne på en måte blir kjent med og derfor lettere tar kontakt med. Akkurat dette kan vi ikke gjøre noe med, poenget med Oversetterblogg er jo nettopp at alle oversettere skal kunne presentere bøker de setter pris på eller skrive om andre oversettelsesrelevante temaer som kan være av interesse for boklesere.

Fru Lyng
Reply

Boken er knakende morsom, både i original og i Bjørns glimrende oversettelse! Snart skal jeg også skrive litt om en av Ó Nualláins bøker, tenkte jeg, men en skrevet under psevdonymet Myles na gCopaleen.

Elisabeth
Reply

Sporenstreks notert på lista over bøker jeg ønsker å lese.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website