Pussig abdikasjon

Av oversetter, kritiker og forfatter Jon Rognlien 

Morgenbladets Herman Willis trer av som kritiker av oversettelser til norsk, etter en del motbør mot hans unøyaktige praksis. Han varsler at han for framtida bare skal skrive om bøker i original – og da blir det jo spennende å se hvilke språk han velger seg å lese. Men takk for innsatsen så langt, Willis. Såvel oversettere som kritikere har hatt mye å lære av ditt eksempel, om enn kanskje på vrangen.

Mer underlig enn Willis’ abdikasjon er Morgenbladets takling av en slik liten krise. Avisa lar sin kulturredaktør få selveste lederartikkelen til disposisjon for å bagatellisere den alvorlige kritikken. Det er altså blitt påvist vesentlige feilslutninger, plagiater og uvederheftigheter i Willis’ artikkel om Pynchons Mot dagen 6. mai. En full versjon av oversetteren Fartein Døvle Jonassens gjennomgang ligger på Oversetterbloggen, med enda flere – også nye – ankepunkter enn dem som kom fram i Morgenbladet 20. mai.

Disse påvisningene burde selvfølgelig ført til intern gransking i redaksjonen, en beklagelse og oppreisning overfor den fornærmede part – den norske oversetteren og oversetterstanden generelt. Men neida. Kulturredaktør Gundersen skryter opp sin Willis for dennes frekkhet, sammenlikner ham med C.J. Hambro (!), beklager såvidt den høye frekvensen av «lesefrukter» i Willis’ artikkel, insisterer på at en oversetter kan kritiseres for å følge gjeldende bibeloversettelse, og hopper bukk over alle de andre ankepunktene. Gundersen sier at oversetteren den 20. mai «forsøkte seg på et karakterdrap – basert på insinuasjoner». Dette er å snu saken på hodet. Det var Willis som forsøkte seg på drap, men hans insinuasjoner bommet fullstendig.

Lederartikkelen er en fornærmelse mot avisas lesere. Enda en fornærmelse, faktisk, og helt unødvendig. Gundersen trengte ikke å si noe. Slik det nå er blitt, ser det ut som om Morgenbladet mener at det er OK å slakte den enorme arbeidsinnsatsen som ligger bak en oversettelse, over to avissider, uten at det framføres faktiske, relevante argumenter.

(Dette innlegget sto i Morgenbladet 9. juni 2011. Se også NO-leder Cecilie Wingers innlegg HER og oversetter Fartein Døvle Jonassens innlegg HER og HER.)

Comments

Bård Kranstad
Reply

Jon R. skriver – høyst betimelig – at «[lederskribenten] insisterer på at en oversetter kan kritiseres for å følge gjeldende bibeloversettelse.» Her er min lille kommentar til nerdene blant oss:

Morgenbladet skriver på lederplass: ”Oversetteren snakker om Galileasjøen, en tillatt form, men på norsk var det på Genesaretsjøen at Jesus gikk på vannet.” Dette er feil. Én ting er at Gennesaretsjøen skrives med to n-er. Det får nå så være, men dersom Willis og lederskribenten hadde tatt seg bryet med å sjekke hvilket navn som faktisk brukes i de norske bibeloversettelsene, ville de funnet at Skriften – i dette spørsmålet som i så mange andre – er inkonsekvent. I NT er det fem forekomster av ”Galileasjøen”, det samme antallet som for ”Gennesaretsjøen”. I Matt. 14, 22-33 der det berettes om at Jesus gikk på vannet, er ikke navnet på sjøen eksplisitt nevnt.

Petter
Reply

«Lederartikkelen er en fornærmelse mot avisas lesere. Enda en fornærmelse, faktisk, og helt unødvendig. Gundersen trengte ikke å si noe. Slik det nå er blitt, ser det ut som om Morgenbladet mener at det er OK å slakte den enorme arbeidsinnsatsen som ligger bak en oversettelse, over to avissider, uten at det framføres faktiske, relevante argumenter.»

Ja, virkelig!!! Men nå, først, blir det både nødvendig og interessant å høre hva Gundersen har å si!

Anders
Reply

Stormen på Galileasjøen
Diskusjonen om Morgenbladets anmeldelse av den norske oversettelsen av Pynchons ”Mot dagen” har pågått i over en måned. Et punkt som visstnok fremdeles vekker engasjement i og utenfor avisspaltene, er spørsmålet: Hvor gikk Jesus på vannet? Var det på Genesaretsjøen (anmelderen) eller på Galileasjøen (oversetteren)?

”Gennesaretsjøen” (som bør skrives med dobbel n, Språkrådet) er utvilsomt det navnet som hyppigst forekommer i norske bibelhistoriebøker og på kart over Det hellige land.

Men i Bibelen selv er det annerledes. Her brukes navnet ”Gennesaretsjøen” ett eneste sted, i Lukas 5,1. Ett sted brukes ”Tiberiassjøen”, de andre fem gangene sjøen er nevnt i Det nye testamentet, heter den ”Galileasjøen” – eller ”Den Galileiske Sjø”, for lesere som ikke har kommet lenger enn til 1930-oversettelsen.

Nå vil noen påpeke at ”Gennesaretsjøen” forekommer fire ganger i Det gamle testamentet også. Men her er 1978-oversettelsen for en historisk parentes å regne. I alle andre norske oversettelser, inkludert den nye som kommer ut i oktober 2011, brukes navnet ”Kinneret”, som også er det moderne hebraiske navnet på sjøen.

Oversettelsen ”Galileasjøen” er altså ikke en anglisisme, slik anmelderen synes å antyde (6. mai). Det er en biblisisme. Og ”Galileasjøen” er ikke bare en ”tillatt form” i norsk, slik lederskribenten mener (3. juni), det er normalformen i Det nye testamentet. En kan gjerne mene at ”Gennesaretsjøen” ville være en bedre gjengivelse i en oversettelse av Pynchons roman, men da skal det andre argumenter til enn de som har vært framført hittil. Som våpen for karakterdrap på oversetteren er dette punktet et dårlig valg. Storm i vannglass?

Anders Aschim
bibeloversetter, Det Norske Bibelselskap

Bård Kranstad
Reply

Ja, bibeloversetter Anders Aschim har selvfølgelig rett. Jeg skrev at det NT er det fem forekomster av ”Galileasjøen”, det samme antallet som for ”Gennesaretsjøen”. Her skulle det stått «[..] det samme antallet som for Gennesaretsjøen i hele Bibelen». Rett skal være rett.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website