Abdulrazak Gurnah ble i 2021 tildelt Nobelprisen i litteratur. Tone Formo (f. 1947) har overtatt stafettpinnen etter Kari og Kjell Risvik som Gurnahs norske oversetter. Hun oversetter fra engelsk og amerikansk, og har blant andre Philip Roth, Joyce Carol Oates og Chigozie Obioma på merittlisten.
2. juni 2022 fortalte hun om arbeidet med å oversette Gurnahs siste roman, «Etterliv», under litteraturfestivalen på Lillehammer, som del av programserien «Oversettertimen» i Søndre Park. Teksten nedenfor er basert på denne programposten.
Jeg fikk en e-post i vinter med spørsmål om jeg ville komme til litteraturfestivalen på Lillehammer og fortelle om arbeidet med å oversette Afterlives av Abdulrazak Gurnah. Det er det jo ingenting å fortelle om, tenkte jeg. Jeg begynte på første setning og sluttet med siste. Og så leste jeg gjennom flere ganger og rettet og forandret og pyntet på. Og det var det, liksom.
Var det det? Vel. For det første er en oversettelse en prosess, du skal gå inn i verket, og det kan være som å trenge gjennom en mur. Spesielt hvis det er en ny forfatter som du overhodet ikke har lest eller oversatt noe av før. I begynnelsen kan det virke helt umulig, man stanger og stanger i den muren og kommer ingen vei. For det tar tid å finne flyten. Jeg tror det er slik med mange slags konsentrasjonsarbeid. Noen ganger har jeg forresten ikke begynt på første side og første setning heller, men kanskje på kapittel 2, eller del 2. Og da kan jeg senere ha fått vite at forfatteren har gjort det samme, han eller hun skrev annen del først. Man merker liksom sånt når man er inne i en tekst. Du skal lytte deg fram til en stemme, gjøre den til din. Man er litt som en skuespiller som skal gestalte en litterær skikkelse og forvandle den, gjøre den levende. Slik er også en oversettelse en forvandling. Teksten er den samme, men også noe annet. Og så var dette en umulig bok å oversette, og jeg skal si litt om hvorfor etter hvert.
Men først må jeg jo presentere boka, Etterliv av Abdulrazak Gurnah, som ble tildelt Nobelprisen i 2021. Mange land i Afrika kjenner vi fra litteraturen: Si Sør-Afrika, og vi tenker kanskje Coetzee eller Gordimer, Nigeria er vi blitt kjent med gjennom forfattere som Chinua Achebe, Wole Soyinka og Ben Okri og i de senere år Chimamanda Adichie og Chigozie Obioma, vi har kanskje lest bøker av forfattere fra Egypt og Kenya og Zimbabwe og Algerie, men Tanzania? Tanzania er et land jeg kjenner relativt godt, jeg har hatt vinterkontor der hver vinter siden 2009, har leid en liten hytte ved Det indiske hav og der har jeg sittet og oversatt bøker, også bøker av afrikanske forfattere, men Abdulrazak Gurnah hadde jeg ikke hørt om. I likhet med mange andre. Nå vet jeg litt mer, og det skal dere få høre om. Men for å fortelle om Gurnah og hans verden kommer vi ikke utenom historien. Så dette blir en historietime, det blir geografi og litt sosialantropologi. Innimellom blir det utdrag fra boka, og hvis dere holder ut helt til slutt, skal dere få høre et eventyr!
Aller først et par ord om tittelen: «Afterlives» i ett ord, flertall. Ordet forekommer ikke i boka. Da ville jeg vel ha skrevet livet etter døden eller kanskje senere i livet. Men dette med boktitler er en egen disiplin, forlagenes markedsavdelinger vil gjerne ha et ord med i laget, og vi ble glade da vi i Norsk Akademisk Ordbok fant eksempel på bruk av dette ordet, etterliv, i utvidet betydning.
Boka fikk en 3-er på terningen i VG da den kom ut i begynnelsen av mai, så da kan man jo spørre seg: Hva i alle dager, hvorfor er vi her – for å snakke om en dårlig bok? For til å begynne med syntes jeg også at dette var traust og nøkternt, dette var ikke en sånn tekst som løftet, tenkte jeg. Hvorfor i all verden fikk han Nobelprisen? Han ble jo overrasket selv: «Is this a joke?» skal han ha sagt da Svenska Akademiens ständige sekreterare ringte og fortalte ham nyheten.
Senere har jo boka fått rosende omtale også av norske anmeldere, ord som «storartet» og «genialt» er brukt. Og jeg har selv kommet til at han er en fabelaktig forteller. Men tilbake til spørsmålet: Hvorfor fikk han Nobelprisen?
Vi må gå til Svenska Akademiens begrunnelse: … for at han «kompromissløst og med stor medfølelse belyser kolonialismens virkninger og flyktningers skjebne i kløften mellom kulturer og kontinenter».
Der er vi ved kjernen. Så han fikk ikke Nobelprisen for å ha skrevet kraftfull og fargerik prosa, for poetiske skildringer, nyskapende språklige formuleringer eller flengende samfunnskritikk. Han er ingen Salman Rushdie, enn si Margaret Atwood eller poeten Adonis, for å ramse opp noen andre kandidater som ofte blir nevnt. Hvis man ikke har det klart for seg, kan man fort bli skuffet, slik som VGs anmelder. Lavmælt, det er det han er. «Man tør knapt puste mens man leser», skrev anmelderen i The Times. Han skriver med innestemme, skrev Leif Bull i Dagens Næringsliv. NRKs anmelder Knut Hoem mente at det kanskje nettopp er den nøkterne fortellermåten som gjør det så gledesfylt å lese bøkene hans. Han forteller historien rett fram, uten krumspring og dikkedarer, uten staffasje.
Og hvilke historier! Jeg tenkte jeg skulle ta dere med inn i Gurnahs univers. Øst-Afrika og menneskene der. Swahilikysten.
Vi stammer jo fra Øst-Afrika, alle sammen. Dere har hørt om Lucy, det første mennesket? Henne fant de i Etiopia. I Laoteli i Tanzania fant arkeologene de første fotspor etter oss, i aske etter et vulkanutbrudd. 3,8 millioner år gamle. Hvis det er slik at erindringen sitter i genene, som noen hevder, må jeg ha sterke afrikanske gener. For første gang jeg fløy inn over Øst-Afrika og så de grønne palmene og den røde jorda, kjente jeg meg hjemme, som om her hadde jeg vært før.
Vi hopper noen millioner år fram i tid. I Øst-Afrika bodde det bantufolk. De første som drev handel her, var perserne. Så kom arabiske og indiske sjøfarende handelsmenn. Allerede fra 800-tallet etablerte araberne bystater langs kysten, det var mange av dem og det er rester etter dem overalt, men de største var – fra nord til sør – Lamu, Malindi, Mombasa, Bagamoyo og Kilwa – sagnomsuste navn. Så kom Vasco da Gama på oppdagelsesreise for å finne sjøveien til India på slutten av 1400-tallet, og etter det prøvde portugiserne å få kontroll over handelen i Det indiske hav, men ble slått tilbake av sultanen i Oman, og i mange hundre år ble Oman den staten som kom til å dominere området. Sultanen av Oman gjorde da også Zanzibar til hovedsete for sultanatet i 150 år.
Handelen på Det indiske hav, ja. Den ble gjennom århundrer styrt av monsunvinden, kaskazi, som blåser fra nord-øst fra desember til midten av mars og sørøstpassaten, kuzi, som blåser fra sørøst fra juni til midten av september. Trade winds, heter det på engelsk. Jeg har ikke sjekket etymologien, men det er fristende å forklare det med handelsvinder. For handelen fulgte vinden, slik at når de arabiske og indiske sjøfarerne kom seilende mot Afrikas kyst i desember for å drive handel, var de pokka nødt til å bli der i et halvt år før vinden dreide og de kunne sette kursen hjemover igjen. Og det gikk som det måtte gå: De satt ikke med hendene i fanget mens de ventet på at vinden skulle snu; noen fikk seg kanskje ny familie i tillegg til den de hadde hjemme i Gujarat eller Oman, de etablerte seg, de bygde hus og gudshus, for de tok jo med seg religionen sin; det er islam som er den dominerende religionen på swahilikysten, de etablerte ymse virksomheter – og slik vokste swahilikulturen fram. Sahil betyr kyst på arabisk.
Gurnah har skrevet om når handelsskipene kom til byen:
Om kaskazivinden skriver han:
«Denne vinden førte handelsskipene tilbake fra den andre siden av havet. Deres egentlige bestemmelsessteder var Mombasa og Zanzibar, blomstrende byer med rike handelsmenn som sto klare til å handle, men noen av skipene ble hengende etter i andre havnebyer, deriblant deres. Skipenes ankomst var imøtesett mange uker på forhånd, og folkesnakk og myter om kapteiner og mannskap ble gjenopplivet og gikk rundt enda en gang; kaoset de førte med seg når de bredte seg utover et hvilket som helst tilgjengelig område og forvandlet det til en leirplass, de fantastiske handelsvarene de falbød i gatene, mye av det var rent juggel, mens noe var mer verdifullt enn selgerne visste om, tykke tepper og sjeldne parfymer, skipslaster med dadler og saltet fisk og tørket haikjøtt som de solgte som restparti til kjøpmennene, den beryktede hungeren deres etter frukt og i særdeleshet mango, og den uregjerlige villskapen, som tidligere hadde ført til åpen kamp på gatene og fått folk til å låse seg inne i husene av redsel. Sjøfolkene fylte moskeene til randen og parfymerte luften med de havsaltede, svetteflekkete kanzuene og kofiaene sine, som ofte var brune av skitt.
Trevarehandelen og Khalifas hus lå et stykke oppe i byen, og de eneste reisende som kom den veien, var gateselgerne med kurver med gummi og krydder og parfyme og halskjeder og messingpynt og vevde kleder som var farget og brodert i dype jordfarger. Kjøpmenn fra Sur som var på avveie, kunne nå og da komme marsjerende gjennom strøket med høye skritt mens de svingte med stokken som om de var på vei gjennom fiendeland. Ungene flokket seg bak dem og ertet og skrålte ord som de fremmede ikke forsto og laget prompelyder med munnen, som folk fra Sur visstnok anså som særlig fornærmende.»
Slik holdt de på, da, i noen hundre år. Arabere og indere. Araberne drev handelen, mens inderne, spesielt fra Gujarat, drev bankvirksomheten. Disse folkegruppene dannet en overklasse. Araberne drev med slavehandel, flere av bystatene jeg nevnte, var utskipningshavner og sentre for slavehandelen. Trafikken her var av mindre omfang enn slavehandelen fra Vest-Afrika som er den vi kjenner best, men ikke derfor mindre grusom. Det ble hentet ut ca. 15 millioner slaver fra Vest-Afrika, mens handelen med slaver fra Øst-Afrika skal ha utgjort ca. 800 000 individer.
Etter araberne kom europeerne, de gjorde i hvert fall én bra ting: de gjorde slutt på slavehandelen.
Hos Gurnah heter det kort og tørt: «Tyskerne og britene og franskmennene og belgierne og portugiserne og italienerne og hvem det nå ellers var, hadde for lengst hatt sin konferanse og trukket opp sine kart og undertegnet sine traktater.» Det handler om Berlin-konferansen i 1884, som delte opp Afrika mellom kolonimaktene. Afrikanerne ble ikke spurt. Vår bok begynner ti år tidligere, i 1874, og fortsetter helt fram til 1960-tallet.
Det er Tanzania det handler om hos Gurnah, og han omtales av mange som en tanzaniansk forfatter. Det er feil. Da jeg hørte nyheten om at han var tildelt Nobelprisen, skrev jeg begeistret til en lesende venn i Tanzania og gratulerte. Det kom tørt tilbake: He’s English. Han er jo ikke engang født i Tanzania.
Abdulrazak Gurnah er født på Zanzibar. I 1948. Faren var fra Jemen, moren fra Kenya. Jemen, på sørspissen av den arabiske halvøya, naboland til Oman. Farens bror var en velstående handelsmann. Zanzibar var den gang fortsatt et arabisk sultanat. Båndene til den arabiske halvøya er fremdeles sterke – nesten alltid når jeg har vært på flyplassen på Zanzibar, har det stått et fly fra Oman Airways på rullebanen.
Videre i forfatterens biografi står det at han reiste til England fra Zanzibar i 1968, på grunn av de vanskelige forholdene etter revolusjonen i 1964. Revolusjonen? Hva var det? Opprør mot kolonimakten? Men ga ikke engelskmennene fra seg makten på fredelig vis?
Zanzibar hadde blitt et britisk protektorat i 1890, men var i 1964 fremdeles et konstitusjonelt monarki, styrt av en arabisk sultan og en arabisk elite. Befolkningen var sammensatt av et stort flertall på 230 000, hovedsakelig bantufolk, 50 000 av arabisk avstamning og 20 000 av indisk eller sørasiatisk avstamning. Araberne var altså en styrende minoritet i en etnisk blandet befolkning, og det går jo ikke i lengden å ha en minoritet til å styre en majoritet. I et parlamentsvalg i 1963 vant det afrikanske partiet Afro-Shirazi Party 54 prosent av stemmene, men på grunn av fiksing med valgdistrikter – slik som vi kjenner fra USA — ble de likevel underrepresentert i parlamentet. Og det var da det kokte over og det ble revolusjon. Tidlig om morgenen 12. januar 1964, anført av John Okello, leder for ASPs ungdomsparti, angrep en gruppe på 600–800 opprørere politihovedkvarteret og brøt seg inn i våpenlageret, og i tur og orden inntok de radiostasjonen, avsatte sultanen og regjeringen hans, og deretter gikk de fra hus til hus og dro folk ut på gaten og hogg ned og drepte arabere og indere. Det var et blodbad, en orgie av vold. Folkemord var ikke et begrep det var vanlig å bruke den gangen, men det var det det var. Det var ingen som telte likene, men noen italienere fløy over og filmet massegraver. Antall drepte varierer fra 4000 til 20 000. Jeg skal hoppe over detaljene om alt som skjedde videre det året, men revolusjonen markerte den arabiske overklassens fall fra makten. Bare noen måneder senere, i april 1964, gikk Zanzibar inn i union med Tanganyika og navnet på den nye staten ble Tanzania.
Gurnah var 16 år da dette hendte. Fire år senere var forholdene for den tidligere overklassen, den arabiske og indiske minoriteten, fremdeles så vanskelige at han forlot øya. Dette har han skrevet om i den boka som heter Desertion. Gurnah dro til England og begynte etter hvert å studere og ble med tiden professor i litteratur. Begrepet «politisk flyktning» fantes ikke den gangen, men det var det han var. En litteraturpris til verdens flyktninger, lød en overskrift etter at han ble tildelt Nobelprisen. Hva kunne vel være mer aktuelt? I andre romaner har han skrevet mer om å leve fremmedgjort og på flukt, men temaet gjennomsyrer hele forfatterskapet.
Tilbake til boka:
Etterliv begynner altså i 1874, ti år før Berlin-konferansen der Afrika ble delt opp og Tyskland «fikk» overherredømme over Tanganyika, foruten Rwanda og Burundi. Tyskerne kalte den nye kolonien for Deutsch-Ostafrika. De møtte motstand, især i sør og på kysten, der arabiske slavehandlere og de som drev karavanehandelen ikke likte at tyskerne la seg opp i deres affærer. Tyskerne ville ha kontroll med handelen. Og de gikk hardhendt fram. Nå er ikke Gurnah en forfatter som velter seg i voldsskildringer, om tyskerne skriver han bare kort:
«Etter hvert som motstanden mot tysk herredømme bredte om seg, reagerte kolonistyret mer og mer nådeløst og brutalt. Den tyske kommandoen skjønte at oppstanden ikke kunne slås ned med militære midler alene, derfor begynte de å sulte ut befolkningen for at de skulle overgi seg. I områdene som hadde gjort motstand, behandlet schutztruppen alle som én som fiendtlige krigere. De brente landsbyene og trampet ned åkrene og plyndret matlagrene. Det hang afrikanske lik i galger langs veiene i et landskap som var avsvidd og brutalisert.»
Jeg leste et sted at det er et afrikansk ordtak som sier at når elefantene slåss, er det gresset som lider. Og denne boka handler om gresset. I dette tilfellet: de små menneskene, vanlige folk. Gurnah gir stemme til de glemte, heter det i bokomtalen. De glemte, de som ikke finnes i noen arkiver, de som aldri fikk noen gravstein, krigens glemte ofre. Det er mange av dem. Og de som unnslapp, de som av forskjellige grunner må flykte, som kjemper for å skaffe seg et nytt liv og som aldri finner seg helt til rette i sin nye tilværelse. Dagsaktuelt stoff, dette.
Noen av dere har kanskje lest Gurnahs roman Paradis, som ble utgitt i ny utgave i fjor høst. Den slutter med at hovedpersonen, unge Yusuf, ser en flokk askarier, det er swahili for soldater, han ser dem marsjere forbi. Det var en tysk Schutztruppe, som det het, en vernetropp, og han springer etter og slutter seg til dem. Paradis slutter der Yusuf blir borte i støvskyen som legger seg etter de marsjerende soldatene. Litt uti denne boka møter vi ham igjen, eller en lignende person, idet han marsjerer bortover landeveien i en flokk som har vervet seg, på vei til rekruttleiren. I Etterliv heter han Hamza. Hamza har samme bakgrunn som Yusuf: som liten gutt ble han solgt som gjeldsslave for å dekke farens gjeld og satt til trellearbeid for en handelsmann, og en gang blir han med denne handelsmannen, eller «onkelen» sin, som han kaller ham, når han drar med karavanen innover i landet.
Vi møter Hamza på landeveien:
Etter hvert som marsjen førte dem ut på landet og heten tiltok og solen traff nakken og skuldrene og svetten rant av ansiktet og piplet nedover ryggen hans, kjente Hamza angsten komme tilbake. Han hadde vervet seg ved en innskytelse, flyktet fra en situasjon som virket utålelig, men var uvitende om hva han nå hadde solgt seg til og om han kunne leve opp til det som ville kreves av ham. Han var ikke ukjent med selskapet han hadde valgt seg. Alle hadde hørt om askarihæren, schutztruppen, og hvor blodtørstige og brutale de var. Alle hadde hørt om de tyske offiserene og steinhjertene deres. Han hadde valgt å bli en av soldatene deres for å komme seg vekk, og der han svettet og slet og marsjerte langs landeveien i middagsheten, steg angsten for hva han hadde gjort iblant så hardt opp i ham at han nesten mistet pusten.
De stanset for å ta en slurk vann og noen tørkede fiken og dadler. De passerte mange stier som tok av fra veien til landsbyer som lå rett bak skjermen av bladverk, men så ikke et menneske. Det virket som om alle holdt seg ute av syne. Et sted i veikanten, i en liten rydning under et tamarindtre, lå det klaser med bananer, en liten haug med kassava, en kurv med agurker og en annen med tomater. Markedet var forlatt i all hast. Folk må ha blitt overrasket da de nærmet seg og hadde ikke rukket å få med seg varene, men valgt å løpe i sikkerhet. Alle visste at rekrutteringsfolkene var i området.
Vi følger Hamza til leiren, der han blir plukket ut til å være oppasser for en tysk offiser som får en slags godhet for ham og gjør ham til sitt personlige «siviliseringsprosjekt», blant annet lærer han ham å lese og skrive tysk og lese Schiller og Heine, intet mindre.
Hamza blir sendt ut i krigen. Første verdenskrig. England mot Tyskland – i Afrika. Og det var noe til felttog. Det er bare å brette ut kartene og sette mobilen i flymodus, mente NRKs anmelder. Det var jo ikke først og fremst engelske og tyske soldater som sloss, det var afrikanere som ble drept for å «avgjøre denne krangelen mellom europeere». Hvilken interesse hadde de overhodet av det? De var punjabier og sikher, fantier og akaner og hausaer og jorubaer, kongolesere og lubaer og nyamwezier. Gurnah skåner oss for blodige detaljer. I stedet sammenfatter han alt dette i ett kort avsnitt:
Askariene la landet etter seg øde, folket sultet og døde i hundretusentalls, mens de kjempet videre i sin blinde og dødelige omfavnelse av en sak de ikke kjente opprinnelsen til og hvis formål var forgjeves og til syvende og sist skulle ende i deres egen undertrykkelse. Bærerne døde i hopetall av malaria og dysenteri og utmattelse, og ingen tok seg bryet med å telle dem. De deserterte av ren og skjær frykt for så å forkomme på den utplyndrede landsbygda. Senere skulle disse hendelsene omskapes til historier om absurde og tilfeldige heltedåder, en fotnote til de store tragediene i Europa. Men for dem som opplevde den, var det en tid da landet var gjennomtrukket av blod og bestrødd med lik.
Da Hamza etter hvert vender tilbake fra krigen, kjenner han seg ikke igjen i byen der han en gang levde som gjeldsslave. Han har flyktet, han kommer «hjem», og det som hadde vært «hjemmet» hans, butikken der han hadde arbeidet som slave, er ikke der lenger. Han kjenner ingen. Han forsøker å finne landsbyen hvor han bodde som liten før han ble gitt bort for å dekke gjeld, men foreldrene bor ikke der nå. Ingen vet hvor de er. De er borte, alt er borte.
Gurnah skriver aktuelt og allment om menneskers opplevelse av utenforskap og ønsket om å skape seg et nytt liv, slik det kan fortone seg for en flyktning, for en som av en eller annen grunn er revet opp fra sine røtter. Det kan jo skje på så mange måter, det behøver ikke bare være i krig.
Vi leser litt fra boka igjen, og jeg har valgt et avsnitt som jeg synes illustrerer dette:
Hamza hadde også sine problemer å stri med. Mange ganger gikk han kystveien i retning av huset der han bodde en gang. Han hadde bodd der i flere år, fra den gang han bare var et barn som var tatt bort fra foreldrehjemmet, til han rømte for å slutte seg til schutztruppen.
—
Det plaget ham at han ikke fant igjen huset. Butikken hadde ligget ut mot gaten, og det hadde vært en inngjerdet hage bak den ene siden av huset og en vannkran der de hadde vasket seg. Nå var det ikke spor å se etter huset, og der han trodde det hadde stått, var det nå en kremfarget bygning som så veldig fornem ut. Den var i to etasjer, hadde en veranda med sprinkelverk langs hele fronten og en lav mur som omsluttet den gruslagte plassen på forsiden. Han hadde gått forbi der flere ganger, men selv etter gjentatte besøk hadde han ennå ikke funnet mot til å banke på og spørre om hva som hadde skjedd med det huset som hadde ligget der før. Her, for mange år siden, skulle han si til den som måtte åpne døren, her så jeg min feighet og engstelse glinse som oppkast på bakken. Her så jeg hvordan ydmykhet og forsagthet ble gjort til ydmykelse. Han banket ikke på og han sa ikke noe av det, i stedet vendte han om og gikk tilbake mot byen.
Men alt er ikke helt mørkt. Det årner seg for Hamza. Han får seg jobb og lærer etter hvert et håndverk, han får en kamerat, og han finner en han blir glad i og han får en sønn. Underveis i alt dette får vi innblikk i skikker og levesett i første halvdel av forrige århundre i en ikke navngitt havneby i Øst-Afrika. Men jeg kan jo røpe for dere at byen som er Gurnahs modell, er Tanga, og der er jeg godt kjent, for det er der jeg har handlet mat hver uke de årene jeg har hatt vinterkontor en times kjøring sør for byen. Tanga, det betyr forresten seil på swahili, ligger i nord, to timers kjøring fra grensen til Kenya, har rundt tre hundre tusen innbyggere og er i sterk vekst. Jeg vet ikke hvor mange som bodde der for hundre år siden, men noen tusen var det nok. Byen var endestasjon for jernbanen som tyskerne anla for å frakte sisal og kaffe, som de dyrket, til utskipning fra havna, og i en periode holdt det tyske kolonistyret til her. Tyskernes hovedkvarter, en stor, flott «boma», er i dag museum. Og den har sitt karakteristiske gatenett, der butikkene ligger slik som de gjorde i europeiske byer før i tiden: Skal du ha en seng eller et bord, går du til den gaten, korn og mel finner du i den gaten, jernvarer i en annen, skotøy og lærvarer i neste gate opp, osv. Og ikke å forglemme digre åpne markeder med frukt og grønt og kjøtt i kroker og høner som springer rundt overalt, og fisk og fluer.
I Etterliv møter vi noen mennesker som kan ha bodd i denne byen for hundre år siden. Vi får høre om hverdagsliv, om kvinners liv som var så adskilt fra mennenes liv, om matlaging og forlovelsesritualer, om barnefødsler og skolegang, og det var jo bare guttene som fikk gå på skole; jentene fikk i beste fall litt koranundervisning hjemme hos en nabokone. Vi hører om gubbene som samles utenfor husene om kvelden og sladrer og drikker kaffe, om bønneskikker og avisdebatter, om handel og smugling (en praksis de fortsetter med den dag i dag: I fiskelandsbyen borti veien fra hytta mi smugler de inn sukker og matolje fra Zanzibar. Zanzibar er frihandelsområde, så disse varene er billigere der, de kan tjene et par shilling på å selge en innsmuglet sekk med sukker inne i Tanga). For meg som oversetter var det en stor fordel å kjenne til mye av dette, se det rundt meg, for livet på swahilikysten har ikke forandret seg så mye på hundre år. Vi får også høre om noen gode sider ved kolonialismen. Tyskerne etablerte en yrkesskole og de bygde sykehus, som riktignok først var for tyske bosettere og militære, men etter hvert ble det offentlig. Det tok tid, kanskje så mye som en hel generasjon, før folk fikk tiltro til den europeiske medisinen. Gurnah forteller om urtekoner og beinbruddsleger, og ikke minst om helbredelse eller forsøk på det ved ymse slags bønn og åndemaning. Vi leser om besøket hos en hakim, en religiøs lærer:
Afiya ble vist inn i et rom rett ved siden av inngangsdøren. Hun var nesten seks måneder på vei, så hun satte seg forsiktig på kne og rigget seg til så behagelig hun kunne mens hun ventet på at hakimen skulle komme. Det var tykke stråmatter på gulvet og et bokstativ med en koran og en røkelsesbrenner som var slukket, men ikke desto mindre ga fra seg en duft av oud. Vinduet, som hadde gitter, sto åpent, og et bløtt lys sivet inn gjennom greinene på neemtreet utenfor.
Hakimen var en eldre og asketisk utseende mann av anselig aktverdighet og status. Han var kledd i en brun, ermeløs kjortel og bar en stram hvit kofia. Afiya hadde ikke snakket med ham før og ble grepet av ærefrykt i møtet med den selvsikre fremtredenen hans. Han verken smilte eller hilste på annen måte, men satte seg lydløst på plassen sin ved bokstativet og lyttet uten å si noe mens Afiya beskrev bi Ashas tilstand. Da hun ikke hadde mer å si, spurte han om bi Ashas alder og allmenntilstand. Stemmen hans var mørk og klangfull, vant med å snakke til store menneskemengder. Han sa at Afiya skulle komme tilbake om ettermiddagen for å hente et preparat han skulle lage, som ville gi den syke kvinnen lindring.
Da hun kom tilbake om ettermiddagen, ga han henne en liten porselensskål med forgylt kant hvor det var skrevet linjer fra koranen med mørkebrunt blekk. Han forklarte at blekket var ekstrakt av valnøtter, som i seg selv hadde medisinske egenskaper. Han ga henne også en amulett. Hun skulle helle en halv kaffekopp med vann på skålen til de hellige ordene løste seg opp. Hun skulle ikke røre eller blande i noe annet, og når skriften hadde løst seg opp, skulle hun la den syke kvinnen drikke fra skålen. Amuletten skulle hun feste til den høyre ankelen. Afiya skulle komme tilbake med skålen neste morgen, og da skulle han gjøre i stand en ny dose som hun så skulle hente om ettermiddagen. Afiya tok imot skålen med begge hender og rakte ham den lille pungen som Khalifa hadde sendt med til hakimen, som tok imot uten å sjekke beløpet. Denne behandlingen fortsatte i flere uker uten å lindre bi Ashas smerter.
Åndemanere og djevelutdrivelse får vi også høre om etter hvert. Da engelskmennene tok over kolonien som mandatområde i 1922, videreførte de tyskernes arbeid og etablerte apotek rundt omkring i landet og åpnet blant annet et mødrehygienekontor i Tanga, der Afiya, Hamzas kone, får jobb med å lære andre kvinner om barselshygiene og spedbarnstell. Men det gamle henger fortsatt i og lever side om side med det nye. Ved siden av fotballstadion i Tanga sitter det hver dag en medisinmann og selger små flasker med droger som du ikke får på noe apotek, visstnok spesielt virksomme mot mannlige plager. Og i landsbyen ved siden av huset til en britisk venn av meg, bor det en heksedoktor som er viden kjent, og her for noen måneder siden var det heksedoktorkonferanse i landsbyen og min venn fortalte at det var tromming og hoiing natten lang i flere døgn. Det illustrerer noe av det jeg synes er finest med Tanzania – denne blandingen av nytt og gammelt. Men alt er jo slett ikke kuriositeter og idyll. Det hører med til bildet at det enkelte steder i Tanzania fremdeles praktiseres kjønnslemlestelse av kvinner, at albinoer lemlestes fordi overtroen sier at kroppsdeler av albinoer har magiske egenskaper, å ha sex med en albinokvinne skal dessuten kurere hiv/aids, og så praktiseres det enkerenselse, dvs. at en enke tvinges til samleie med landsbyens eldste.
Jeg må tenke på å avslutte. Jeg sa innledningsvis at dette var en umulig bok å oversette, og jeg må jo forklare hva jeg mente med det. Det er mye swahili i denne teksten, ord, titler, brokker av setninger, hilsener. Jeg tenkte først at her burde jeg kanskje lage en ordliste og forklaringer. Jeg snakker ikke swahili, men litt har jeg jo plukket opp i de årene jeg har vært der. Men så leste jeg et sted at Gurnah er imot glossarer og forklaringer i bøkene sine. Han vil ikke ha det! Han mener at så mange ord vil være kjent for folk, enten fordi de har oppholdt seg i swahilitalende områder eller de hører folk rundt seg bruke ord og uttrykk på swahili. Nå er det jo ikke så mange i Norge som hører swahili i butikken eller på bussen, så jeg hadde et problem. Mange steder gjør Gurnah det enkelt for leseren, han forklarer hva det og det swahili-uttrykket betyr. Eller han lar det være underforstått. «Shikamoo», sier for eksempel en. Og litt senere står det omtalt som «den høflige hilsenen». Shikamoo betyr forresten «Jeg kysser dine føtter». Så stort sett fremgår det av sammenhengen hva ord betyr. Men det var noen steder i teksten der jeg tenkte at her vil hele meningen gå tapt hvis jeg lar swahiliordet stå. Så jeg juksa litt. Sånn her og der. Jeg oversatte til norsk. Jeg tror ikke noen vil merke det. Ingen har sagt noe ennå, i hvert fall! For eksempel sto det et sted, om en gutt som forsvant: «We thought you were kidnapped by the ruga ruga or the wamanga. We thought the Mdachi killed you.» Ruga-ruga og manga er folk og røvere som forekommer flere steder i teksten, så det fikk bare være sånn, bortsett fra at jeg fjernet forstavelsen wa som på swahili betegner folkegruppe. Men Mdachi? Her syntes jeg at leserne skulle få slippe å gjette eller slå opp hva «Mdachi» monne bety, så i den norske utgaven står det: «Vi trodde du var kidnappet av ruga-ruga eller manga. Vi trodde tyskerne hadde drept deg.» Ellers er det nok swahili igjen til at leserne får noe å bryne seg på, kanskje leke med og oppdage at de forstår.
Gurnah er en lavmælt forfatter, sa jeg innledningsvis. Og det tar tid før han kommer i gang. En anmelder skrev at å lese Gurnah er som å bli dratt med i en langsomt malende kvern der knivene så smått hugger tak i deg og river deg med. Jeg synes det var en god sammenligning.
Jeg skal slutte med noe helt annet, en liten tekst som står midt inne i denne romanen, en fabel. Det er en bestefarskikkelse som leser for en guttunge: (Khalifa er den gamle mannen, Ilyas er gutten.)
.Det var en gang, begynte han gjerne, og øynene til Ilyas lyste opp og munnen åpnet seg sakte mens han ble trukket inn i fortellingen.
«En apekatt som bodde i et palmetre ved havet.»
Det var en fortelling som Ilyas kjente godt, men han verken smilte eller lo av gjenkjennelse, bare øynene ble milde av forventning.
«En hai svømte forbi i sjøen utenfor, og de ble venner. Haien fortalte apekatten historier om livet sitt i Hailand på den andre siden av havet, om et lysende landskap og en lykkelig befolkning. Han fortalte om familien og vennene sine og festene de hadde på spesielle tider av året. Apekatten sa at haiens verden hørtes fantastisk ut, og han ønsket så inderlig han kunne sett den, men han kunne ikke engang svømme og kom til å drukne hvis han prøvde å komme seg dit. Det gjør ingenting, sa haien, du kan ri på ryggen min. Bare hold deg fast i finnen, så er det helt trygt. Så da klatret apekatten ned fra treet og satte seg på hairyggen. Reisen over havet til …»
«Hailand!» Ilyas fylte hullet som Khalifa åpnet for ham.
«Reisen til Hailand var så spennende at apekatten ropte: Du er verdens beste venn som gjør dette for meg. Da fikk haien dårlig samvittighet og sa at han hadde noe å bekjenne. Jeg tar deg med til Hailand fordi kongen vår er syk, og det eneste som kan gjøre ham frisk, er et apehjerte. Det er derfor jeg tar deg med dit. Uten å nøle sa apekatten: Hvorfor sa du ikke det før?»
«Jeg har ikke tatt med meg hjertet mitt», erklærte Ilyas, og gliste av fryd da han fylte inn teksten.
«Å nei, sa haien. Hva skal vi gjøre nå? Og apekatten sa: Ta meg med tilbake så skal jeg hente det oppe i palmetreet. Så da tok haien med apekatten tilbake til palmetreet på stranda, og apekatten sprang opp i palmetreet, og haien så ham aldri igjen. Synes du ikke det var en smart liten apekatt?»
Synes dere det var noe kjent? Her har vi eventyret om grisen og pannekaka i østafrikansk versjon, og vi har spent bro over kløften mellom kulturer og kontinenter. Det er, når alt kommer til alt, også oversetterens jobb.
Follow
