Cecilie Wingers bloggbrev hjem fra Den første fest(ival)en etter pesten

En gang så jeg en elefant. Det var midtveis mellom Oslo og Lillehammer. Jeg skvatt veldig, men alle andre i kupeen virket forholdsvis uanfektet. Ikke før jeg hadde fastslått at den i hvert fall ikke var rosa, så fikk også jeg øye på de digre teltene og bilene med sirkus Arnardos logo.

Like uventet og eksotisk var årets togtur – fra et Oslo som har vært hermetisk nedstengt i måneder og år, og med et øsende pøsende regn, til et åpent og gjestfritt Lillehammer i strålende sommervær, med godtfolk yrende på scener og i gater og barer. Jo da, det var håndsprit og restriksjoner, på Maihaugen hang det til og med et dørskilt som viste at det ikke er første gang verden er rammet av pandemi.

På Kunstmuseet, derimot, hang det en vidunderlig fin utstilling av Anna Anchers malerier, blant annet ett som viste en vaksinekø; riktignok køen til den velsignede koppevaksinen anno 1898. Koronaen har altså satt sitt stempel på Lillehammer også, men like fullt var det kafeer, konserter, forestillinger og menneskemøter, og alle disse andre velsignelsene som jeg hadde begynt å tro var falske minner. Så da Norsk Oversetterforening-Hildene ba meg skrive reiseblogg hjem, til dere som gikk glipp av denne festfestivalen, var jeg ikke vond å be. For ja, verden ligger der ute, hør bare:

I Søndre park avholdes hver festivalformiddag den daglige Oversettertimen, der man kan sette seg ned og lytte og lære, aldeles gratis. Eller man kan laste ned café-appen og bestille seg noe å spise eller drikke, som straks etter blir levert ved bordet. Det er så enkelt, ingen kort eller kontanter er i bruk, så det er lett og tro at også godsakene er aldeles gratis.

På festival-onsdagen 26. mai sto Lars Moa på scenen og snakket. «Færøyane – har dei litteratur der?» spurte han, og besvarte selv spørsmålet med å fortelle om den rike færøyske litteraturen. Han leste attpåtil et dikt av Rói Patursson, oversatt av ingen ringere enn Moa selv.

MEDAN ELVA RANN

I Oversettertimen dagen etter, torsdag, ble Tor Tveite introdusert av Signe Prøis. Sistnevnte har sammen med Astrid Nordang vært ansvarlig for Oversettertimen nå i 2021. (Bra jobba, damer!) Til opplysningen om at Tor er utnevnt til ridder, nikket han, men til Signes tilføyelse om at Tor er designer, ristet han ivrig på hodet bak introdusørens rygg. (NOs utskremte forbeholder seg retten til nøytralitet.)

Da Tor fikk ordet, snakket han om finske hemmeligheter og utfordringer, som for eksempel hvordan det er å oversette en tekst til norsk når man må gjette seg til romanfigurenes kjønn, særlig før pronomenet «hen» ble gangbart her på berget. Latteren satt løst i solskinnet, og applausen var rungende.

Å, Lillehammer!

Overalt yrte det av kollegaer. Ingen av de utenlandske forfatterne fikk delta annet enn på Zoom, så da var det ekstra bra at det krydde av oversettere der til å gi dem norsk stemme.

Gikk man innom en konsert, for eksempel, var det selvsagt Ragnar Hovland som sto på scenen. Sammen med sitt høykompetente orkester – Hovland og Tomrens visesangorkester – fremførte han en høystemt ønskekonsert, fra Idas sommarvise via Prøysen, til Vårsøg. Og publikummerne som sang med, var selvsagt også oversettere, som Tove Bakke, Gunvald Ims og Tone Formo.

Plenty av småbyens kaféstoler var okkupert av oversettere. Med to koronameters mellomrom snublet man over dem, og jeg nevner i fleng: Kari Engen, Nina Aspen, Jon Rognlien, Lene Stokseth, Guro Dimmen, Hilde Rød-Larsen, Inger Sverreson Holmes, Hilde Lyng, og … jeg vet ikke hvem!

Daglig innbød Morten Hansen til sine legendariske hagelunsjer, med så høyt kulinarisk nivå og så betydelig hyggefaktor at da skrytebildene ble lagt ut på Facebook, kommenterte hjemmesitterne, her ved Benedicta Windt-Val, følgende: «Det ser ut som noe fra en film … en sciencefictionserie …»

Kyrre Haugen Bakke la raskt til et: «Dere ser så herlig … VAKSINERTE ut!»

Men høydepunktet var likevel Litterær festaften i en litt koronaglissen Maihaugsal. Ballet åpnet med at Det skjønnlitterære oversetterfonds pris ble delt ut. Årets jury besto av Janicken von der Fehr (Norsk kulturråd), Carina Elisabeth Beddari (Morgenbladet) og Knut Andreas Grimstad (Universitetet i Oslo). Til stormende jubel ble Ika Kaminka tildelt prisen, som i tillegg til stor ære, også gjorde henne 50 000 kroner rikere.

Resten av festaftenen ble en redelig festaften, ikke minst da Tore Renberg leste fra romanen Tollak til Ingeborg, akkompagnert av Nils Petter Molvær, da stønnet jeg i kor med blurben til kritiker Gabriel Moro: «Herrejemini, Tore!» – og etterpå, utenfor, så Ika akkurat så strålende glad ut, sammen med Janicken von der Fehr og Runhild Skjølaas.

Dagen etter, under Oversettertimen, ble Ika intervjuet av Janneken Øverland om hele sitt oversetterskap. Hun hadde med en ekte japansk lakksuppebolle for å illustrere et tekstutdrag hun delte med publikum. Hun delte også sitt motto, om at man «tjänar in på gungarna vad man förlorat på karusellen» (Karl Gerhard) – og røpet at hun betvilte sterkt at Murakami noen gang vil bli tildelt Nobelprisen.

På scenen under Oversettertimen i dagene deretter, lørdag og søndag, var det først Julie Stokkendal og Pedro Carmona-Alvarez som snakket om å oversette Yahya Hassan, og deretter Nina Zandjani om prosessen fra persisk til norsk; sistnevnte ganske langt unna årets nordiske festivaltema. Men da var denne fuglen fløyet. Denne fuglen hadde faktisk fløyet videre, med winger og fjær, for å stykke opp reisen hjem med en overnatting på vakre Ringsaker hos Agnete Øye.

Gleder meg allerede til neste oversetterbegivenhet!

(Foto ved Signe Prøis, Hilde Lyng og undertegnede.)

Follow