Onsdag 1. november 2023 fyller Norsk Oversetterforening 75 år, og det skal vi selvfølgelig markere på flere måter. Vi starter med en nedtelling: Hver dag fra 18. august til og med 1. november presenterer vi et oversatt skjønnlitterært verk, prosa, dramatikk eller lyrikk. Til sammen 75 bøker, ett verk fra hvert år i foreningens liv.

Foreningens medlemmer er blitt invitert til å bidra til nedtellingen med en kort tekst der de forteller hvorfor verket eller verkene de presenterer, har vært viktig for dem og/eller hvorfor det fortjener en plass i norsk litteraturhistorie.

 

4. oktober — det er 28 dager igjen

Alle personene i «Kirkegårdsjord» er døde, og handlingen i boken utspiller seg under jorda på en irsk kystkirkegård. Der nede går livet etter døden sin gang, til forveksling likt jordelivet, med de samme kranglene og konfliktene – og ikke minst sladderen – som i et hvilket som helst småsamfunn, hvor som helst. Boken, som regnes som en av det 20. århundrets viktigste irske romaner ble først oversatt – til norsk –  og tilgjengelig for andre enn irsktalende 46 år etter utgivelsen.
Hilde Lyng

Cré na Cille (1949)
Gyldendal (1995)

 

3. oktober — det er 29 dager igjen

Dette er en av de få bøkene jeg har lest som sitter igjen som en fornemmelse i kroppen mange år etter at jeg leste den, selv om jeg ikke husker detaljer, knapt handlingen. På overflaten er den en kriminalroman, men først og fremst er den et psykologisk portrett av den svenske landsbygda i kjølvannet av et uoppklart dobbeltdrap. Stemningen er trykkende, uhyggelig og mørk. Et svart smykke av en bok!
Hilde Lyng

Händelser vid vatten (1993)
Aschehoug (1993)

 

2. oktober — det er 30 dager igjen

I 1993 kom det ut en bok av en ukjent japansk forfatter på Pax forlag: Sauejakten av Haruki Murakami. Boka var kommet ut i Japan i 1982 til rimelig gode kritikker, men uten at den hadde vakt særlig oppsikt. Da Murakamis neste roman Norwegian Wood kom i 1987, endret alt seg, og han med ett Japans mest berømte – og mest kontroversielle – forfatter. Suksessen var nok medvirkende til at han i 1989 ble lansert i USA, da med romanen som på engelsk hadde fått den ordspillende tittelen A wild sheep chase. Det tok ikke lang tid før Birgit Bjerck i Pax forlag oppdaget den og ble fyr og flamme, og Norge ble et av de første landene hvor Murakami ble utgitt ut utenfor USA og Kina. Til norsk ble den sekundæroversatt via engelsk av Kari og Kjell Risvik.
Ika Kaminka

A Wild Sheep Chase (1989)/Hitsuji o meguru bôken (1982)
Pax Forlag (1993)

 

1. oktober — det er 31 dager igjen

I denne ufullførte romanen formuleres symbolet «Den blå blomst», et bilde på lengsel mot det fullkomne. Symbolet er så omformet til myte og virker nå uavhengig av romanen selv. Fortellingen er en dannelsesroman der hovedpersonen påvirkes av en rekke mentorer han møter på sin vandring til Nürnberg, der han møter sin kommende brud og svigerfar. Denne blir den siste mentor på veien mot å bli en ideell dikter. Veiledningen utformes i en allegori, og Heinrich er klar for på både ekteskap og diktning.
Ivar Havnevik

Heinrich von Ofterdingen (1802)
Bokvennen (1992)

 

30. september — det er 32 dager igjen

Det hvite slottet handler om forholdet mellom den italienske slaven og hans osmanske herre i 1600-tallets Istanbul, kanskje et bilde på forholdet mellom Øst og Vest? Det starter skeivt ved at slaven blir herrens lærer, og herren slavens elev. I den berømte speilscenen står de to nakne foran speilet, og blir hverandre. Forvandlinga gjør det vanskelig å bestemme hvem som egentlig er historiens jeg-forteller; slaven som først ble tatt til fange utenfor Venezia og brakt til Istanbul, eller herren som ned til hver minste detalj har lært seg alt av denne, og blitt den andre.
Gunvald Axner Ims

Beyaz Kale (1985)
Gyldendal (1991)

 

29. september — det er 33 dager igjen

Dette er ein ungdomsroman frå 1986 om rasistisk mobbing i eit nederlandsk skolemiljø. Den kvite hovudpersonen, Lex, vil stoppe ein «White Power”-gjeng på skolen ”om så med vald”. Den indonesiske kjærasten hans, Sandra, og andre mørkhuda ungdommar, prøver å oppnå det same med ein annan metode. Eit underliggande spørsmål er om ein kvit og ein mørkhuda person kan vere kjærastar. Boka tar opp ein konflikt som nettopp i 1980-åra vart stadig meir aktuell i Nederland og i Vest-Europa elles, og som ikkje er uaktuell i 2023 heller.
Lars Vikør

Desnoods met geweld (1986)
Samlaget (1990)

 

28. september — det er 34 dager igjen

Sitatet til venstre er opningslinja i kanadiske Margaret Atwoods The Cat`s Eye, som kom ut i 1988 og i norsk omsetting ved Inger Gjelsvik året etter. Eg-forteljaren, Elaine, er ein ca 50 år gammal bildekunstnar som skal ha ei retrospektiv utstilling i heimbyen Toronto. Slik kan forfattaren på snedig vis skildre oppvekst og utvikling hos hovudpersonen, tett på menneske, landskap og samfunn – frå slutten av 40-talet og framover – ikkje minst forholda mellom såkalla venninner, er hjarteskjerande og tankevekkande, men også skildringa av korleis kjønnsroller utfalda seg i praksis. Lesinga av Katteøyet medførte faktisk at underteikna også blei nysgjerrig på Atwoods poesi.
Anne Karin Thorheim

Cats’s Eye (1988)
Aschehoug (1989)

 

27. september — det er 35 dager igjen

Våren 1992, som 26 år gammel hovedfagsstudent i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, skrev jeg en semesteroppgave om Paul Austers The New York Trilogy, en tekstlig labyrint av et verk, befolket av bl.a. Quinn, Stillman og Blue, som alle er på vandring i New Yorks gater, på jakt etter mening og forståelse, om sitt eget og andres liv. Jeg begynte straks å drømme om New York, men det var først over tjue år senere jeg fikk muligheten til å tråkle meg storøyd gjennom New Yorks labyrintiske gatenett. Jeg fikk også følelsen av å gå meg bort, og snart er jeg nødt til å dra tilbake.
Nina Aspen

The New York Trilogy (1985/86)
Det Norske Samlaget (1988)

 

26. september — det er 36 dager igjen

Den vesle vampyren i fare er sjette bok i serien om Anton og hans venn Rydiger, som ble vampyr som barn for «minst 150 år» siden. Vampyrtilværelsen er vanskelig, vaktmesteren Gribbensvart vil gjerne renske litt opp på kirkegården og bli kvitt «vampyrpakket». Men det er heller ikke så lett å være Anton når foreldrene begynner å lure på hva han driver med nattestid, og hvorfor Rydigers lillesøster Anna ikke er med på bildet de tok av henne …
Hedda Vormeland

Der kleine Vampir und die grosse Liebe (1985)
Gyldendal (1987)

 

25. september — det er 37 dager igjen

Først og fremst er det begeistringen som sitter igjen i meg som et minne, noen tiår etter at jeg som ung litteraturstudent leste Tyven og ble så overrasket, lykkelig overrasket, over at fortellingen var noe helt annet enn det jeg hadde ventet. En sann fryd over Tunströms ømt og klokt skildrede persongalleri i et univers som beveger seg mellom det høye og det lave, det frodig folkelige og det forlokkende ved filologiske forunderligheter, mot, ja, store ord: forvandlingens mysterium. Intet mindre.
Bente Klinge

Tjuven (1986)
Cappelen (1986)

 

24. september — det er 38 dager igjen

Sitatet i bildet til venstre kan sies å sammenfatte høk-over-høk-motivet i denne burleske romanen fra det hovedpersonen betegner som det «prepostfrankistiske» Spania mot slutten av 1970-tallet. Den navnløse jeg-figuren, en forhutlet småkjeltring og psykiatrisk pasient fra samfunnets absolutte bunnsjikt, blir i et vilt usannsynlig plott sluppet ut fra sinnssykeasylet, der han ved en byråkratisk feiltagelse er tvangsinnlagt, for å bistå politiet i jakten på en morder. Språk og fortellerteknikk er sterkt påvirket av triviallitteratur og hardkokt krim à la Dashiell Hammett, og boka er rett og slett den mest hysterisk morsomme romanen jeg leste på hele 1980-tallet, til tross for det dystre bakteppet.
Bård Kranstad

El misterio de la cripta embrujada (1979)
Aschehoug (1985)

 

23. september — det er 39 dager igjen

Mottatt med begeistring av særlig kvinnelige lesere som  var kjent med den sør-amerikanske sjangeren «magisk realisme» gjennom Jorge Luis Borges og Gabriel Garcia Marqués m.fl. Som dem er hun opptatt av dominerende machomenn, men skildrer også mange frodige kvinneskikkelser. Gjennom én families historie forteller hun om Chiles utvikling fra århundreskiftet til drapet på hennes slektning, Salvador Allende, og diktaturet som fulgte. Isabel Allende ble født i 1942, og var en kjent skribent da hun måtte flykte fra Chile i 1976. Senere har hun skrevet flere bøker, også utgitt på norsk.
Kirsti Øvergaard

La casa de los espiritus (1982)
Gyldendal (1984)

 

22. september — det er 40 dager igjen

Mange av Roald Dahls bøker er preget av uventede motsigelser. Her likner de den mesterlige fortelleren selv. Han kunne være bøllete og reaksjonær, smart og taktisk, åpen og varm. I SVK kommer bøllesiden fram i skildringen av hvordan de forferdelige kjempene, reinspikkede sadister, spiser mennesker (og særlig barn). Men én er annerledes, Den store vennlige kjempen med sitt oppfinnsomme språk og sine elleville motsigelser. En mann som elsker å fjertehoppe når han er på besøk hos dronningen, og holder lille Sofie, menneskebarnet i sentrum for den mangfoldige handlingen, forsiktig i sin ene hånd og myser på henne. Hun er trygg der. Det er leseren også.
Tor Edvin Dahl

The BFG (1982)
Gyldendal (1983)

 

21. september — det er 41 dager igjen

Da boken utkom, ble jeg først oppmerksom på den fordi jeg ble fascinert av tittelen, og enda mer fascinert da jeg oppdaget originaltittelen på engelsk; jeg hadde forestilt meg noe med fools, og så dukket det spennende og for meg nye ordet dunce opp. Ung og ufiltrert for inntrykk som jeg var, opplevde jeg den gangen halvt fryd over humoren, og halvt sorg over det usigelig triste i at forfatteren i fortvilelse over mangelen på suksess som forfatter begikk selvmord trettito år gammel. Boken ble utgitt posthumt elleve år etter hans død.
Kari Wille Rekdal

A Conferderancy of Dunces (1980)
Tiden (1982)

 

20. september — det er 42 dager igjen

Ramatoulaye er blitt enke, og ser tilbake på ekteskapet. Kvifor måtte Modou ta ei kone til? Dei hadde jo vore så forelska. Boka er skrive i form av eitt langt brev, frå Ramatoulaye til venninna Aissatou. «Une si longue lettre» skildrar polygami i Senegal, men sett  frå kvinnas ståstad. Me ser ein ny generasjon sterke og velutdanna kvinner som føler at ting bør vere annleis, som vil balansere respekten for Islam med ein likeverdig måte å leve. Ei poetisk og samfunnsengasjert bok. «Brev fra Senegal» var den første som vant Noma-prisen for afrikanske bøker i 1980, boka er gymnaspensum i Senegal.
Anne Lande Peters

Une si longue lettre (1980)
Cappelen (1981)

 

19. september — det er 43 dager igjen

En av Englands viktigste nålevende forfatter ble presentert for norske lesere fem år etter at han hadde fått økenavnet «Ian Macabre» i hjemlandet. Sementhagen var hans romandebut, og er fortsatt en av bøkene som gjør sterkest inntrykk på nye McEwan-lesere. Fire søsken mister sine foreldre. Om det er søskenflokkens morbide håndtering av morens lik eller deres incestuøse forhold som sjokkerer mest, vet jeg ikke. Men Sementhagen er uansett en stram og vakker og svært britisk skildring av forfall.
Jan Chr. Næss

The Cement Garden (1978)
Gyldendal (1980)

 

18. september — det er 44 dager igjen

Denne novellesamlingen utkom i Danmark året før og ble oversatt av IdaLou Larsen for Gyldendal. Forfatteren er en frittalende representant for den tidens likestillingskamp, med skildringer av ensomhet, erotikk og lengsel hos hardt arbeidende unge kvinner i storbyen, og såre beskrivelser av tøffe oppvekstvilkår. Mye er like aktuelt nå. Debutboka fra 1977 var en diktsamling, Tryghedsnarkomaner. To senere romaner ble utgitt på norsk i 1988 og 1993. Vita Andersen ble født i 1942 og døde i 2021.
Kirsti Øvergaard

Hold kæft og vær smuk (1978)
Gyldendal (1979)

 

17. september — det er 45 dager igjen

Samlingen åpner med Coleridges mektige «Balladen om den gamle sjømannen» med synd og soningsmotivet og en mystisk albatross fulgt av hans kultiske «Kublai Kahn», skrevet i opiumsrus. Naturlyrikeren Wordsworth er representert med det filosofiske «Tintern Abbey» og programdiktet «Naturen er din mester». Så følger Shelleys eteriske anropelse «Til Himmellerken» og «Strofer skrevet ved Euganeene.» Samlingen avsluttes med sen-romantikeren Tennysons «Jomfruen av Shalott» fra en magisk middelalder.
Geir Uthaug

Dikt fra engelsk romantikk
Solum (1978)

 

16. september — det er 46 dager igjen

Katalognr. 49 er utvilsomt en postmoderne roman som undergraver alle våre forventninger om hva en roman skal være. Alle tradisjonelle avtaler mellom leser og tekst ser ut til å være opphevet. Hovedpersonen, Oedipa Maas, forventer at kaos skal vike for klarsyn. Men det epifaniske øyeblikket uteblir, der hun reiser rundt for å skaffe seg oversikt over den enorme arven etter en tidligere elsker. I en roman som nærmest har detektivromanens struktur, snus alt på hodet. Språklig overskudd og stilistisk variasjon gjør uansett denne fantastiske romanen til en stor leseropplevelse.
Hans H. Skei

The Crying of Lot 49 (1966)
Gyldendal (1977)

 

15. september — det er 47 dager igjen

Høvding Süleyman sier dette (sitat til venstre) da Dsjerens fok vil tvinge en pike til å gifte seg med en rik bonde, trass i at hun egentlig elsker den forsvunne Halil. Dsjerens folk er blant de siste nomadene i Adana-området, men på midten av 1900-taller er de nær undergangen, og håper å få en åkerlapp gjennom tvangsgiftet. Utsagnet til høvdingen viser at ønsket om tvangsgifte er et absolutt bunnpunkt i forvitringa av nomadekulturen, der kvinnenes arbeid har lagt grunnen for synlig rikdom i form av store geithårstelt fylt med tepper. Romanen viser hvordan det kapitalistiske systemet ødelegger natur så vel som kultur og nære relasjoner.
Gunvald Axner Ims

Bin Boğalar Efsanesi (1971)
Cappelen (1976)

 

14. september — det er 48 dager igjen

The Golden Notebook regnes som nobelprisvinner Doris Lessings hovedverk. Den originalt komponerte tobindsromanen består av utdrag fra Anna Wulfs fire notatbøker og romanen Frie kvinner. På 70-tallet ble Den gyldne notatbok utropt til en feministisk bibel, selv om Lessing mislikte å bli tatt til inntekt for den mannsforaktende kvinnebevegelsen. Hun hadde bare skrevet en roman om to kvinner som snakker politikk ved kjøkkenbordet. Bokas fragmentariske form gjenspeiler på fascinerende vis hovedpersonens personlighet. Da jeg leste romanen 50 år etter at den ble skrevet, hang jeg heseblesende med på Anna Wulfs følelsesmessige berg-og-dalbane og ble smittet av «den frie kvinnens» uredde oppførsel.
E. Beanca Halvorsen

The Golden Notebook (1962)
Pax (1975)

 

13. september — det er 49 dager igjen

Få kunne – og kan – skrive om vanskelige temaer for barn som Astrid Lindgren, og boken om Jonatan og Kavring Løvehjerte har gjort et uutslettelig inntrykk på lesere i snart 50 år. Etter sin død kommer de to brødrene til Nangijala, der det ennå er «eventyrenes og leirbålenes tid», og der tyrannen Tengil og dragen Katla kaster en mørk skygge over en tilsynelatende idyllisk verden. Lindgrens vakre og poetiske eventyrfortelling tar for seg tunge temaer som sykdom, død, forræderi og undertrykkelse, men også lysere temaer som søskenkjærlighet, vennskap, lojalitet, håp og mot er sentrale.
Kirsti Vogt

Bröderna Lejonhjärta (1973)
N. W. Damm (1974)

 

12. september — det er 50 dager igjen

Norsk barnelitteratur var i andre halvdel av 1900-tallet preget av produktive barnetimeforfattere. Men forlagene hentet også hjem utenlandske bøker av høy kvalitet. I 1973 kom Maurice Druons barneroman Gutten med de grønne fingrene ut i Tor Edvin Dahls oversettelse. Den pasifistiske fabelen om Tistou, som mislykkes på skolen, men som kan få blomster til å vokse hvor som helst – for eksempel i våpen – er et slående eksempel på hvordan barnelitteraturen på denne tida ble mer samfunnsorientert.
Hedda Vormeland

Tistou les pouces verts (1968)
Gyldendal (1973)

 

11. september — det er 51 dager igjen

Serien på 110 bøker er skrevet av byrået Stratemeyer Syndicates forfattere under pseudonymet Franklin W. Dixon. De spennende omslagene var en viktig del av innsalget til et rastløst barn, og jeg startet lesekarrieren for alvor med denne serien. Brødrene Joe og Frank opplever de mest eventyrlige ting en 10-12-årig leser kan drømme om. Hvem ville ikke gjerne hatt en far som kunne åpne alle dører inn til velvillige føderale myndigheter som kunne sende inn militæret når de bad om hjelp til å hamle opp med en skummel forbryterbande?
Kai Swensen

Danger on Vampire Trail (1971)
Forlagshust (1972)

 

10. september — det er 52 dager igjen

Fedre og sønner utkom i Cappelens serie Uglebøkene i 1971. Tre år senere ble den utgitt på nytt som Månedens Bok i Bokklubben og fikk dermed en ny og stor leserkrets.  Romanen hadde vært oversatt til norsk to ganger tidligere, av Leif Scheen på Nasjonalforlaget (1932) og av Ivar Digernes på Gyldendal (1937).  Arbeidet med Fedre og sønner var viktig for meg først og fremst fordi dette var min første oversettelse, men det var også en glede å få prøve seg på et av de viktigste verkene i klassisk russisk litteratur. Og Turgenjevs skildring av generasjonsmotsetningene i 1850-årenes Russland hadde fått ny aktualitet i 1970-årenes Europa. Den radikale helten Bazarov er «nihilist», en betegnelse som stammer fra denne romanen.
Alf B. Glad

Отцы и дети, Ottsy i deti (1862)
Cappelen (1971)

 

9. september — det er 53 dager igjen

«Røter» er del to av den såkalte Wesker Trilogy, et hovedverk i britisk etterkrigsdramatikk, der det gjennomløpende temaet er «sosialismens problem i våre vestlige industrisamfunn». Trilogien ble en av Fjernsynsteatrets største suksesser, og Pax forlag gikk til det uvanlige skritt å utgi de tre teatertekstene i oversettelse. «Røter» spilles fortsatt ofte, og det skyldes nok ikke minst hovedpersonen Beatie, den unge arbeiderjenta fra landsbygda som i en forrykende sluttmonolog oppdager at rotfestet er i henne selv. Monologen er blant de mest populære ved opptaksprøver og auditions rundt om i verden.
Tom Remlov

Roots (1959)
Pax forlag (1970)

 

8. september — det er 54 dager igjen

Romanen Tysktime av Siegfried Lenz (1926–2014) er en moderne tysk klassiker med en tittel svært mange har et forhold til, også uten å ha lest verket. I Tysktime bearbeides hendelser fra andre verdenskrig inspirert av maleren Emil Noldes yrkesforbud under nazistene. Tysktime er i sin helhet en tyskstil om «pliktens gleder» ført i pennen av unge Siggi Jepsen som befinner seg på en forbedringsanstalt i Nord-Tyskland. Romanen er både elsket og hatet som pliktlektyre – i Tyskland som i Norge. Lotte Holmboe ble tildelt Bastianprisen for sin norske oversettelse.
Elisabeth Beanca Halvorsen

Deutschstunde (1968)
Aschehoug (1969)

 

7. september — det er 55 dager igjen

I mange år av barndommen min var et eller annet bind av en fransk pocketutgave av La recherche fast inventar på nattbordet  til faren min. Det var utrolig spennende og morsomt å høre på når han leste. Så gjøv jeg selv løs på originalen med 19-åringens hybris og svært moderate franskkunnskaper, og brukte et par år og vel så det på å komme meg igjennom alt sammen. Jeg kan trygt si at jeg satt igjen med en mangelfull forståelse. Siden kjøpte jeg en samleutgave av den norske oversettelsen i tolv bind, og den åpnet i sin tur originalen på nytt. I alle år har jeg hatt følge av På sporet av den tapte tid, som referanse og kommentar til liv og arbeid. Det finnes noe der for enhver alder, og det er fint å vite at det finnes en bok der det alltid er mulig å oppdage noe nytt eller se noe fra en ny vinkel, kort sagt få ny innsikt, uansett hvor man befinner seg i livet.
Agnete Øye

À la recherche du temps perdu – Du coté de chez Swann 1 – Combray (1913)
Helge Erichsens Forlag (1968)

 

6. september — det er 56 dager igjen

Reisen begynner med den absurde krigen i 1914 der antihelten Bardamu blir rammet av en granat og får en medalje. Så fortsetter det med tropiske grusomheter i koloniene i Afrika, før ferden går til all elendigheten i Amerika. Ille står det også til i Paris, der Bardamu praktiserer som lege for fattigfolk. Historien er kalkert på forfatterens livsopplevelser, derfor insisterer han på at det er en fiksjon. Språket er rått og realistisk. Som fersk student på Blindern forsto jeg ikke stort, før jeg heldigvis fant den i spenstig norsk versjon.
Tom Lotherington

Voyage au bout de la nuit (1932)
Gyldendal (1967)

 

5. september – det er 57 dager igjen

Jevgenij, kjent fra Tsjajkovskijs opera, og Tatjana, som elsket ham, er hovedpersoner i Pusjkins fenomenale hovedverk fra 1833. Som helt ung fikk jeg en engelsk versjon av min bestemor, og romanen har fulgt meg siden, som innfallsport til russisk liv, kultur og språkrikdom, men også med sin livsvisdom. Alle russere kjenner verket, det favner romantikk og realisme og danner basis for hele den rike russiske litteraturen. Denne bragden av en nynorsk tekst gir oss fornemmelse av Pusjkins unike versekunst.
Marit Bjerkeng

Евгений Онегин (1833)
Det norske Samlaget (1966)

 

4. september – det er 58 dager igjen

Dette draget av japanske haiku-dikt drøyde i engelske, tyske og franske oversettelser før de kom på norsk i Paal-Helge Haugens bokdebut: ei gjendiktning fra 1965. Boka åpner med ei innføring skrevet av Masahiko Inadomi, universitetslektor ved UiO. Inadomi demonstrerer fint haiku-formas lekne opphav. Litteraturpolitikk: Som ei gjendiktning, ble boka kjøpt inn første år med innkjøpsordning finansiert av Norsk Kulturfond. Kulturrådet hadde på dette tidspunktet ikke «nådd å arbeide aktivt» med støtte til utgivelser av annen litteratur med fremmed opprinnelse.
Erlend Wichne

100 Haiku-dikt av et førtitall poeter
Sitatet er av Otokuni (omkr. 1700)
Det Norsk Samlaget (1965)

 

3. september – det er 59 dager igjen

På 60- og 70-tallet kom det ut 146 bøker om Texas Ranger Walt Slade. Oppskriften er grei: Slade rir inn i en by på hesten Shadow, kommer i klammeri i byens saloon og skyter noen lovløse. Han oppdager at det er rivalisering mellom to mektige menn i byen, som oftest pga. uklare ranchgrenser, jernbanelinjer eller bortkommet kveg. Slade blir kjent med en av de to mennene, grunnen til det varierer, Slade får et oppdrag av ham, men avslører ikke at han er en Ranger. Så oppdager Slade at det er en tredjepart som tjener på konflikten, Slade tas til fange, kommer seg løs, det skytes, og lovløse blir drept. Konflikten mellom de to rivalene løses, Slade hylles, blir tilbudt jobb, men rir videre til neste by. Bøkene er å finne i mange hyttebokhyller. Med stor glede leste jeg på 60-tallet de to vi har på hytta, flere ganger.
Hilde Sveinsson (red.)

Gun Justice (1960) (av Bradford Scott, pseudonym for A. Leslie Scott)
Stabenfeldt Forlag (1964) (av Jackson Cole, pseudonym for A. Leslie Scott)

 

2. september – det er 60 dager igjen

Det er en vidunderlig roman. Kafka ville ha likt den. Som 17-åring leste jeg Paragraf 22 i én jafs; deretter var verden ikke lenger den samme. Fienden spiller en perifer rolle i denne anti-byråkrati-fortellingen: Truslene kommer fra ens egne overordnede, fra personer og systemer som betrakter mennesker som kanonføde. For kaptein Yossarian og vennene hans i det amerikanske flyvåpenet – stasjonert på en øy i Middelhavet mot slutten av annen verdenskrig – dreier tilværelsen seg om én ting: å overleve fra dag til dag. Og boka er bortimot det morsomste som er skrevet.
Kyrre Haugen Bakke

Catch-22 (1961)
Nasjonalforlaget (1963)

 

1. september — det er 61 dager igjen

Dialogen, på knappe 50 sider, er leken og lekker, og går i vekslende stilleier. I landlige omgivelser til akkompagnement av sikadenes sang belærer Sokrates unggutten Faidros («den strålende») om kjærlighetens vesen og det erotiske vanvidd. Et høydepunkt er allegorien om sjelen som sammensatt av to hestespann hvorav det ene streber oppad mot gud og det andre ned mot det materielle. Oversettelsen fikk undertittelen Elskoven og sjelen. Men Sokrates leder suverent samtalen innom både retorikk og dialektikk underveis. Det er en fryd og en fest – om en henger med i svingene.
Øivind Andersen

Φαῖδρος (ca. 370 f.Kr.)
Vidarforlaget (1963)

 

31. august – det er 62 dager igjen

En dag dukker et neshorn opp i byen. Folk blir nysgjerrige, men også redde, særlig når det kommer tilbake og tråkker i hjel en katt. Skjønt, er det det samme? Snart begynner folk å forsvinne, og neshornene blir flere. Bare Bérenger, som er mest opptatt av andre ting, fortsetter å være menneske. Men kan han, kan vi, velge å være annerledes? Mens Bérenger kjemper en håpløs kamp, blir det absurde teatret født. Også i Norge, hvor Elisabeth Thams er lynraskt ute med å oversette hovedverket til Ionesco, dramatikeren som hadde flyktet fra Romania – et av landene hvor alle måtte være neshorn.
Olav Torbjørn Skare

Rhinocéros (1960)
Gyldendal Norsk Forlag (1961)

 

30. august – det er 63 dager igjen

Da boka kom ut, var den en sensasjon av bibelske dimensjoner og gikk i 1,5 millioner eksemplarer bare i England. Den sentimentale historien om den eiegode og dypt religiøse slaven som tross all nedverdigelse lot være å vende seg mot sine herrer, var en brannfakkel mot slaveriet i USA. Den gikk litt av moten under borgerrettighetskampen på 1960-tallet, men kom likevel i to utgaver her i landet i 1960. Siden den ble utgitt i Norge for første gang i 1852 (samme år som i USA) og til siste utgave i 2011, har den vært utgitt et tyvetalls ganger med ulike oversettere. Norgesrekord?
Kai Swensen

Uncle Tom’s cabin (1852)
Stabenfeldt Forlag (1960)

 

29. august – det er 64 dager igjen

 «Hanjo» er soga om geishaen Hanako. Hanako har bytt vifte med Yoshio – eit teikn på lovnad mellom to elskande. Men Yoshio kjem ikkje og ventinga og sorga gjer Hanako sinnssjuk. Det strålar noko mystisk og uverdsleg vakkert frå denne sjuke Hanako. Ei kunstnarinne vert forelska og kjøper henne fri frå Geishahuset. Så kjem Yoshio… «Vifte med vinterlandskap» eller «Hanjo», var det aller første eg omsette – for Trøndelag Teater. Ikkje visste eg då at Halldis Moren Vesaas alt hadde omsett det for NRK, og dèt 43 år før, berre 4 år etter den japanske originalen, som var blitt omsett til tysk via engelsk. Stykket visar Mishimas estetikk på sitt beste: Det er poetisk, absurd, sensuelt, og hjarteskjærande.
Anne Lande Peters

Hanjo 班女 (1956)
NRK Radioteatret (1959)

 

28. august – det er 65 dager igjen

Det som hendte, var at Mummitrollet våknet og ikke fikk sove igjen. Og idet han gjorde det, var Tove Janssons litterære gjennombrudd et faktum. Jansson var ingen tilhenger av å skåne barn for skrekk eller skjønnhet, og her får leserne et undrende blikk på vinteren, formidlet gjennom sansene til et følsomt vesen som aldri har sett snø før. Eventyrlig, skummelt og vakkert. Mummiuniverset er magi for alle, uansett alder, og norsk litteratur bør føle seg beriket av oversettelsene til Malmstrøm.
Jan Chr. Næss

Trollvinter (1957)
Aschehough & Co (W. Nygaard) (1958)

 

27. august — det er 66 dager igjen

Molière regnes den dag i dag som den fremste komediedikteren, og Misantropen som hans mesterverk. Her lever han opp til klassissismens krav: tidens, stedets og handlingens enhet, i fem akter med aleksandrinere. Attpåtil gir han komedien en ikke direkte lykkelig slutt. Til gjengjeld er den fryktelig morsom underveis, ikke minst takket være kjærlighetshistorien (hvis den kan kalles det?) mellom Alceste og Célimène. Sjelden har vel uttrykket «motsetninger tiltrekker hverandre» blitt bedre illustrert enn i Molières replikker og André Bjerkes formsikre, elegante gjendiktning!
Olav Torbjørn Skare

Le Misanthrope (1666)
Aschehoug & Co. (W. Nygaard) (1957)

 

26. august – det er 67 dager igjen

Anne Franks dagbok, basert på den unge jødiske jentas dagboknotater fra tida i dekning under andre verdenskrig, er utgitt i mange versjoner på over sytti språk. Anne begynte å redigere boka med tanke på utgivelse, men fikk aldri fullført dette arbeidet. Ved utgivelsen ble enkelte deler utelatt, og senere tatt inn igjen. Inger Hagerups oversettelse til norsk var basert på den første tyske utgaven. Tormod Haugens oversettelse fra 1995 er også fra tysk, først i 2010 kom Bodil Engens oversettelse fra originalspråket.
Hedda Vormeland

Het Achterhuis (1947)
Dreyer (1956)

 

25. august — det er 68 dager igjen

En parodi på dannelsesromanen der den narsissistiske bedrageren og notoriske løgnhalsen Felix Krull ser tilbake på sitt mangslungne liv. Krull er en skikkelse man nødig vil treffe og sent vil glemme. Fun fact: Thomas Mann skal visstnok ha hatt Goethes selvbiografi Diktning og sannhet i tankene da han skrev Storsvindleren Krull, og spriket mellom forelegg og parodi gjør boka enda morsommere.
Agnete Øye

Die Bekenntnisse des Hochstaplers Felix Krull (1954)
Johan Grundt Tanum (1955)

 

24. august – det er 69 dager igjen

Med Under kirsebærtreet ble japansk lyrikk for første gang tilgjengelig på norsk. Her presenterer Arne Dørumsgaard gjendiktninger fra hele Japans historie, fra 300-tallet og fram til det som på utgivelsestidspunktet var «i dag». Til sammen utga han tjue bind med Østens lyrikk, herunder ni japanske bind, to med førmoderne, tre med moderne poesi, og tre bind viet hver sin haikudikter.

Dørumsgaards ni bind store gjendiktningsserie av japansk poesi blitt stående relativt alene som norske leseres inngangsport til klassisk japansk poesi. Og hans modus operandi, altså å gjendikte «et annet menneskes oversettelse» (eller flere) uten tilgang til originalspråket, er fortsatt slik japansk lyrikk i all hovedsak finner veien til norske lesere.
Ika Kaminka

Dreyer (1954)

 

23. august – det er 70 dager igjen

Ralph Ellison skrev én roman, men den ble til gjengjeld umiddelbart en klassiker i den afroamerikanske kanon. Usynlig mann er en navnløs jeg-fortellers beretning om livet som farget mann i et rasistisk samfunn, men også om vanskene med å være et individ blant massemennesker. Surrealistisk, skarp og ikke uten humor. I familie med Camus’ og Sartres eksistensialisme. Usynlig mann utkom allerede året etter utgivelsen i USA. «Det amerikanske negerproblem» engasjerte femtitallets kritthvite nordmenn.
Jan Chr. Næss

Invisible Man (1952)
Aschehoug (1953)

 

22. august 2023 – det er 71 dager igjen

…Slaget om Atlanterhavet. Monsarrat (eg. journalist) gjorde fra 1939–44 tjeneste som offiser på eskortefartøy for konvoier. Bokens verdi: Sannhet og autentisitet. En hard jobb. Død og elendighet. De ble slitne, avstumpet og døyvet opplevelsene med gin på fritiden. Det tror jeg på.

Min far, marineoffiser, rømte til UK våren -41, og kom ikke tilbake. Noen brev ble smuglet hjem og brent etter lesing, vi vet at han ble sjef på et eskortefartøy. Mor sa en gang: «Jeg ville aldri fått den samme mannen tilbake.» Det tror jeg også på.
Heidi Grinde

The Cruel Sea (1951)
Stabenfeldt Forlag (1952)

 

21. august 2023 – det er 72 dager igjen

Ungdomsdyrkelse, pengebegjær, overfladiskhet, vold, overdådige fester – det høres ut som noe fra vår tid, men det er F. Scott Fitzgerald som i Den store Gatsby skildrer «Jazzalderen», begynnelsen på det som skulle bli USAs århundre. Vakker, vemodig, romantisk, med tragisk utgang – historien om den underlige Jay Gatsby har alt dette. Den kom ut i 1925 til blandet kritikk, den solgte elendig, Fitzgerald døde i 1940, og opplevde aldri at boken står på pensumlistene på universiteter verden over og hylles som et mesterverk.
Einar Blomgren

The Great Gatsby (1925) 
Gyldendal Norsk Forlag (1951) 

 

20 august – det er 73 dager igjen

Tusen og en natt er en eventyrsamling «alle» kjenner til, selv om de færreste har lest alle eventyrene. Selv hadde jeg nok bare historiene om Aladdin og Sinbad i bakhodet da jeg fant Tusen og en natt i bokhylla hos bestefar sommeren 1977. Boka var tjukk, rundt 400 sider, og jeg slukte dem – eventyr fra en verden langt borte, men som likevel traff meg. Evnukker, kalifer og haremsslavinner er jo ikke særlig mer fjerne fra hverdagen til en 10-åring i Oslo-området enn heilnorske troll og prinsesser. Aller mest spennende var historien om Sjeherasad, hun som må fortelle for å overleve, og som dukket opp mot slutten av hver natt.

En ting jeg ikke la merke til, var at det sto et ett-tall på bokryggen. Bestefar hadde bare fått det første av seks bind, og gjennomgangshistorien var jo langt fra slutt. Slik gjorde Tusen og en natt meg til en ivrig leser og en flittig bibliotekbruker, som kunne leve med noen litt undrende blikk fra damene som med jevne mellomrom måtte ned i arkivet for å hente opp neste bind.
Olav Torbjørn Skare

كتاب ألف ليلة وليلة Kitab alf leilah ua leilah (arabisk), (ca. 750 e.Kr.),
هزار و یک شب Hezār-o yek šab (persisk)
Nasjonalforlaget (1950)

 

19. august 2023 — det er 74 dager igjen

Hvis man blir lest for som liten, har man en fordel; man blir flink til å skape seg sine egne bilder. Og den som fikk høre Oliver Twist som liten, glemmer aldri historien om fattiggutten på vaisenhuset og de forferdelige forholdene der. Olivers senere opplevelser som medlem av lommetyvbanden i London under ledelse av den skumle Fagin er slikt som fester seg i hukommelsen. Melodramatisk, kanskje, men boken er begynnelsen på Dickens’ kritikk av sosial elendighet og urett. Første norske uforkortede versjon kom 110 år etter utgivelsen i England.
Einar Blomgren

Oliver Twist; or The Parish Boy’s Progress (1838) 
Dreyers Forlag (1949)

 

18. august 2023 — det er 75  dager igjen

Herman Melvilles Moby Dick (1851) ble så å si glemt i sin samtid og gjenoppdaget først på 1920-tallet. I 1948 kom den på norsk. Den begynner som en realistisk skildring av spermhvalfangsten på midten av 1800-tallet, men vokser ut av hendene på forfatteren og ender som et forsøk på å favne alt og stille det avgjørende spørsmålet om meningen med det hele – om det da finnes noen. For meg ble Moby Dick i Daisy Schjelderups oversettelse en svimlende opplevelse av hva en roman på sitt ypperste kan være, når forfatteren våger å følge sin egen tanke helt ut, uten hensyn til hverken publikum eller kritikere.
Bjørn Herrman

Moby Dick or The Whale (1851)
Dreyers Forlag (1948)