Torsdag 29. september deler Norsk Oversetterforening tradisjonen tro ut Bastianprisen, som gis for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk.

Det var denne gangen påmeldt 59 oversettelser. Årets Bastiankomité har bestått av Kristin Fridtun, Tom Lotherington og Per Qvale. Komiteen har plukket ut følgende fem finalister (i alfabetisk rekkefølge):

Elisabeth Beanca Halvorsen for oversettelse fra tysk av Judith Schalanskys Fortegnelse over det tapte (Press)
Ute Neumann for oversettelse fra tysk av Nino Haratischwilis Det åttende livet (Aschehoug)
Sivert N. Nesbø for oversettelse fra engelsk av William Faulkners Framom døden (Skald)
Kirsti Vogt for oversettelse fra engelsk av Bernardine Evaristos Jente, kvinne, annet (Gyldendal)
Hedda Vormeland for oversettelse fra nederlandsk av Marieke Lucas Rijnevelds Kveldens ubehag (Solum Bokvennen)

Bastianprisen ble første gang utdelt i 1951. Det utdeles normalt to priser hvert år, hvorav en for barne- og ungdomslitteratur. Det er ingen finaleliste til Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur, som ble opprettet i 1984. Prisen består av en statuett med plakett (en fole lagd av kunstneren Ørnulf Bast) og kr 50 000. Prisutdelingen skjer i forbindelse med feiringen av oversetternes skytshelgen St. Hieronymus 29. september.

Komiteens innstillinger:

Foto: Blunderbuss

Fortegnelse over det tapte av Judith Schalansky bringer nærmere, om ikke tilbake, mye som er blitt borte i verden: sunkne atoller, utraderte landskaper, oppbrente malerier, fordums borger, slott og palasser, utdødde dyrearter, Sapfos tapte dikt. Også Greta Garbos alderdom samt fragmenter av forfatterinnens egen barndom. Det er en disparat katalog over adskillig av det som er gått tapt, en fortegnelse like mye over lengsel etter eller jakt på forsvunne gjenstander, glemte erfaringer og innsikter. Med et mangfold av forskjellige stiler, fortellerperspektiver og vinklinger, iblant nokså tett pakket med botaniske og topografiske realia. Alt dette, på tysk, byr oversetteren på store utfordringer, som Elisabeth Beanca Halvorsen tar på strak arm. Mesterlig håndverk av en suveren elegantier av en språkbruker.

Det åttende livet av Nino Haratischwili er en omfangsrik slektskrønike (1145 sider) over seks generasjoner med georgisk avstamning. Det er en intrikat historie – men enkelt og kronologisk fortalt – som strekker seg fra den russiske revolusjon til Sovjetunionens sammenbrudd, frem til Putin, med typiske nedslag i velkjente politiske og sosiale begivenheter. Samtidig er det en levende skildring på individplan, iblant nokså rystende, hele tiden underholdende, nærmest som en serieroman. Generasjonene ferdes fra Tbilisi til London, Amsterdam, Berlin. Forfatterens rike, nokså konservative vokabular er meget godt ivaretatt i oversettelsen. Idiomatisk norsk med ofte slående godt ordvalg, flyter i behagelig rytmisk syntaks – samtidig som oversetteren Ute Neumann har svært godt grep om utgangsspråket tysk.

Foto: Paal Audestad

Framom døden av William Faulkner er et krevende verk både språklig og fortellerteknisk. Gjennom bokas 59 monologer kommer 15 førstepersonsfortellere til orde. Monologene kretser om familien Bundren, fattigbønder fra sørstatene. Tidlig i romanen dør moren Addie, og i ti seige dager bakser familien med å få fraktet liket til stedet ektemannen har lovt å gravlegge henne. Sivert N. Nesbø har på framifrå vis gjengitt de ulike fortellernes temperament, tankeverden og språklige særtrekk. Språket er mørkt og sugende, nyanserikt og smidig. Oversettelsen viser at en slett ikke behøver å oversette originalens innslag av sørstatsdialekt til norsk dialekt for å gjenskape den folkelige og litt fremmedartede stilen. Nesbø får dette fint til gjennom ordvalg og syntaks. Han spiller på et stort register og kvier seg ikke for å bruke ord som nok er ukjente for mange lesere, som «visshøv», «illspåen», «hyfse» og «ølen». Det sitter som bare det.

Foto: Blunderbuss

Jente, kvinne, annet av Bernardine Evaristo er en mangslungen og finurlig komponert samtidsroman, en eksotisk folkelivsskildring fra et nåtidig London. Romanen byr på et konglomerat av varierte livshistorier og kjærlighetshistorier som er intrikat knyttet sammen i et usynlig nettverk av slektskapsbånd, skjebnevalg og sammentreff. Det handler om hele tolv «hovedpersoner» som alle er enten jente, kvinne eller «annet», ikke-hvite med varierende brøkdel av innvandrerbakgrunn. Med romanpersonenes brede spekter av ulik sosial status, hudfarge, religion, seksuell legning og preferanser skildrer romanen et prekært fungerende bysamfunn der forbausende mye går bra. Slang og urban sjargong, familiær dagligtale og fortellerstemmens sarkastiske vidd er hovedingrediensene i det rikt varierte språklige uttrykket, som er suverent oversatt til et nyansert og tidsmessig norsk av Kirsti Vogt.

Foto: Roeland Fossen

Kveldens ubehag av Marieke Lucas Rijneveld er en roman om barndom og oppvekst i en strengt pietistisk bondefamilie på en øy i Nederland, en oppvekst full av sorg og ulykke, skam og skyld, der det religiøse samfunnets klamme hånd hviler tungt over alle livets ting. Etter at den eldste broren går gjennom isen og drukner i et polderløp – et skøyteløp på kanalen, forandrer livet seg til det verre for familien. Da de så rammes av munn- og klovsyke på gården og må slakte ned hele besetningen, går det helt galt. Det er ubehagelig lesning, fylt av tristesse og møkk og gjørme og padder og alskens uhumskheter. Men som det står i romanteksten: «ifølge pastoren er ubehag bra, i ubehaget er vi ekte». Språket er billedrikt, sanselig og intenst, med uventede sammenligninger og tette tankesprang. Marieke Lucas Rijnevelds debutroman er ypperlig oversatt av Hedda Vormeland.

Follow