Bastianprisen 2023 er tildelt Magne Tørring for oversettelse fra japansk av Natsus somre av Mieko Kawakami, utgitt på Solum Bokvennen.Prisen ble delt ut under feiringen av oversetternes skytshelgen Hieronymus 28. september.

Fra komiteens begrunnelse:

«Årets Bastian-komité har bestått av litteraturkritiker og generalsekretær i Norsk Kritikerlag Anne Merethe Prinos, oversetter og forfatter Tom Lotherington og oversetter Bjørn Herrman. Det var i år 65 påmeldte titler fra 16 forskjellige språk, noe som har gjort juryarbeidet til en ganske stor og tidkrevende jobb, men som også har budt på store leseopplevelser.

Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk. Skal en oversettelse bli fremragende, krever det at verket som oversettes har språklige og stilistiske kvaliteter utover det hverdagsgrå, enten det dreier seg om ordspill, dialekter, svimlende setningskonstruksjoner, medisinsk terminologi eller andre utfordringer som gir oversetteren noe å bryne seg på og mulighet til å vise sitt talent, pågangsmot og ambisjoner på verkets vegne; og så – det aller viktigste – lage norsk av det.

De fire kandidatene på kortlisten – Thomas Lundbo, Henninge M. Solberg, Magne Tørring og Hedda Vormeland – lever alle opp til dette; flere av dem har da også stått på denne kortlisten før.

Årets prismottaker, som debuterte som oversetter i 2006, har etter hvert opparbeidet seg en imponerende produksjonsliste og er en aktiv formidler av japansk litteratur. Vi snakker altså om Magne Tørring. Verket han får prisen for er Mieko Kawakamis Natsus somre.

Kawakami regnes som en av Japans mest særpregede og lovende forfattere. Natsus somre er en slik bok som virker nesten kjedelig når man prøver å fortelle hva den “handler om”, men bokens baksidetekst er forbilledlig kort og konsis, så la oss låne derfra: Natsuko, eller Natsu, lever alene i en liten leilighet i Tokyo, der hun prøver å etablere seg som forfatter. En sommer får hun besøk av søsteren, Makiko, og datteren hennes, Midoriko. Søsteren er besatt av tanken på å forstørre brystene og snakker ikke om annet, mens datteren, som gjennom sine dagboksnotater grunner over puberteten og de kroppslige forandringene den medfører, har sluttet å snakke. Etter hvert som somrene går får Natsu et sterkt ønske om å få barn, eller «møte barnet sitt” som hun sier. Å bli mor uten å ha en mann, eller i det hele tatt sex, blir Natsus store besettelse. Enkelt sagt utforsker boken hva det vil si å leve i en kvinnekropp i et mannsdominert samfunn.

Den er på ingen måte blottet for humor. Stadig snubler man over frydefulle formuleringer som denne: “… hun hadde etter hvert begynt å legge på seg igjen, og så i dag ut som en alminnelige kvinne på rundt femti. Om ikke annet var hun et helt annet menneske enn den avgnagde kyllingvingen hun hadde lignet på den sommeren hun var bare skinn og bein …”(193)

Natsus somre handler også om tiden som går, og hvordan dette preger oss, både enkeltvis og samfunnet som helhet, hvordan vi hele tiden er omgitt av forfall og fornyelse. Mange av disse trådene løper sammen i et nydelig avsnitt midt i boken. Natsu går forbi et gammelt, nedslitt offentlig bad hun ikke har lagt merke til før:

«Jeg tenkte på gamle dager – eller var det nå egentlig så lenge siden, den gangen hele familien pleide å gå i badet sammen, hadde det i hele tatt skjedd? Da bestemor Komi og mor fortsatt levde, og Makiko og jeg ennå var barn, og vi gikk leende gjennom kveldsmørket med hver vår plastbalje i hendene – sjampoflasken og såpestykket på bunnen, håndkleet oppå. Dampen så tett at du nesten kunne skjære den med kniv, de blussende ansiktene. Vel hadde vi ingen penger, men vi levde alle sammen, vi utvekslet ord. Utvekslet følelser det ikke engang falt oss inn å omsette i ord. Og der inne, i lukten av badevannet åpnet det seg et mylder av hunnkjønn: spedbarn, småjenter, gamle damer – kvinner i alle aldre som skummet inn håret, senket seg i badekar, varmet kroppen. Hvor var de nå, disse talløse rynkene, de rake ryggene, de hengende brystene, den glinsende huden, de nesten nyfødte firfotingene, de mørke og lyse pigmentflekkene, de smidig svulmende skulderbladene – alle kvinnene som levde fra dag til dag, mens de pratet, lo av ubetydeligheter, irriterte seg, lot seg tynge av hverdagens bekymringer? Hvor var de blitt av, alle disse kroppene? Var de borte, alle sammen? Slik bestemor Komi og mor var det?”(247-8)

Og her er vi ved det som kjennetegner Magne Tørrings oversettelse. Den flyter så selvfølgelig, selv om setningene, som han sier i etterordet “ytte en påtakelig seig motstand da jeg skulle bryte dem ned til sine bestanddeler og sette dem sammen igjen på norsk”. De “hopper ubesværet fra assosiasjon til assosiasjon, ord til ord, minne til minne.” At han har lykkes bekrefter også vår japanskkonsulent, som sier: “Jeg kjenner igjen Mieko Kawakamis stil og føler med det samme at det er henne jeg leser.”

Både vi og vår konsulent lar oss for øvrig imponere av Tørrings løsning av dialektproblemet, som er svært viktig i boken, fordi dialekten så å si “skaper hovedpersonens identitet og viser hvordan hun har det, hvor hun føler seg hjemme, og hvor hun føler seg fremmed. Normalt vil man nok ikke la en japansk hovedperson ha en norsk dialekt, men Tørrings valg av det bergenske bymålet er genialt.” Selv sier han at det i hans ører “lød riktig”, og utdyper med en sammenligning mellom Osaka og Bergen som “den nest største og – i egne øyne – klart beste byen i sitt land, med en lang og stolt historie. I begge byer har innbyggerne ord på seg for å være entusiastiske og pratsomme – ifølge folk fra hovedstaden på grensen til det påtrengende.” Og tilføyer at “hvis noen som følge av mine oversettervalg skulle sitte igjen med bilder av marsjerende buekorps i Osakas gater, er det bare å beklage.” Her kan vi ile beroligende til, vi gjør ikke det.

Konsulenten påpeker flere steder hvor godt dialogene fungerer i oversettelsen: “Gang på gang virker det som om dialogene er skrevet på norsk – og det føles ikke oversatt – men jeg merker allikevel tydelig Mieko Kawakamis skrivestil i teksten.” Konsulenten har også gjort seg umak med å sammenligne med den engelske oversettelsen, og skriver: “Det er vanskelig å vise hvordan en så fremmed tekst er oversatt så presist og kongenialt, men jeg har valgt å ta kapitteloverskriftene og sammenligne med den engelske oversettelsen. Slik merker man tydelig hvordan en tekst kan oversettes flat og hjemliggjort – mens den lever i beste velgående i Magne Tørrings levende og kreative valg – som er så presise og treffer midt i det japanske.”

Bastiankomiteen mener at Magne Tørring med Natsus somre har begått en uvanlig inspirert, ledig og levende oversettelse. Det er derfor en glede å overrekke ham Bastianprisen 2023.»

Magne Tørring (f. 1978) oversetter fra engelsk og japansk.

Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk. Det utdeles normalt to priser hvert år, hvorav en for barne- og ungdomslitteratur. Fra og med 2006 presenteres en kortliste til Bastianprisen. Det er ingen kortliste til Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur.

Bastianprisen har vært delt ut siden 1951, Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur siden 1984. Prisen består av en statuett og kr 50 000

Follow