Torsdag 28. september deler Norsk Oversetterforening tradisjonen tro ut Bastianprisen, som gis for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk.
Det var denne gangen påmeldt 66 oversettelser. Årets Bastiankomité har bestått av Tom Lotherington, Bjørn Herrman og Anne Merethe Prinos. Komiteen har plukket ut følgende fire finalister (i alfabetisk rekkefølge):
Thomas Lundbo for oversettelse fra fransk av Georges Perecs Hvilken knallert med forkrommet styre innerst i gården (Solum Bokvennen)
Henninge Margrethe Solberg for oversettelse fra fransk av Hervé Guiberts Til vennen som ikke reddet livet mitt (Fanfare)
Magne Tørring for oversettelse fra japansk av Mieko Kawakamis Natsus somre (Solum Bokvennen)
Hedda Vormeland for oversettelse fra nederlandsk av Ilja Leonard Pfeijffers Grand Hotel Europa (Gyldendal)
Bastianprisen ble første gang utdelt i 1951. Det utdeles normalt to priser hvert år, hvorav en for barne- og ungdomslitteratur. Det er ingen finaleliste til Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur, som ble opprettet i 1984. Prisen består av en statuett med plakett (en fole lagd av kunstneren Ørnulf Bast) og kr 50 000. Prisutdelingen skjer i forbindelse med feiringen av oversetternes skytshelgen St. Hieronymus 28. september.
Komiteens innstillinger:
Foto: Maja Hattvang
Perecs kortroman fra 1966 med den lange tittelen er en lettere absurd fortelling om fantasifulle måter å unndra seg militærtjeneste på, med atskillig komikk mot en alvorlig bakgrunn av krig i Algerie, og samtidig er det et helaftens fyrverkeri av språklig lekenhet som setter oversetterens kreativitet på harde prøver. Forfatteren er en skjelm og en ekvilibrist, og det må oversetteren også være. Det er ordspill og språklek på høyt og lavt nivå, pastisjer og parodier, tøyse-grammatikk og halsbrekkende bøyningsformer. Thomas Lundbo behersker dette språkspillet, han viker ikke tilbake for nyskapninger som «de monteverdigste arier», «muskatøse armer», alensom og omsideren. Han har gjendiktet Perecs ungdomsverk i Perecs ånd.
Foto: Privat
Hervé Guiberts selvbiografiske roman om å leve med aids er en såkalt autofiksjon. Guibert var tidlig ute både med å pådra seg den nye sykdommen og med å skrive bok om det. Han døde 36 år gammel i 1991, kort etter at boka kom ut. Den vakte furore og solgte i store opplag, mye på grunn av skandaløse innblikk i den franske kulturelitens omgangsformer, men også fordi det er en gripende og uhyre velskrevet fortelling.
Guibert skriver en intens rytmisk prosa, ofte med svært lange setningskonstruksjoner sammensatt av en rekke hel- og delsetninger som oversetteren suverent fører over til flytende norsk med setningens hode og hale på plass. I et heftig utfall mot forfatterkollegaen Thomas Bernard får oversetteren vist at hun også er kreativ: «[Han var] ikke annet enn en harelabbfarer, en vanntråer, en vidløftig sidefyller, en oppgulper av spissfindig piss […] en tåkepratende grøtomgåer […]». En briljant oversettelse.
Foto: Blunderbuss
Natsus somre er en videreutvikling av kortromanen Pupper og egg som kom på norsk i 2008, også den oversatt av Magne Tørring. Kawakami regnes som en av Japans mest særpregede og lovende unge forfattere, og skriver med et uttalt feministisk perspektiv. Natsus somre forteller om forfatterspiren Natsuko som har flyttet fra Osaka til Tokyo og får besøk av sin eldre søster og hennes datter. Søsteren ønsker å forstørre brystene sine ved hjelp av kirurgi, datteren hennes engster seg for puberteten som hun er på vei inn i, og selv ønsker Natsuko seg barn, men hverken mann eller sex. Romanen favner alle fysiske aspekter av det å være kvinne i dagens Japan.
Stilistisk byr Natsus somre på en særlig utfordring for en oversetter, da det går et skarpt skille mellom riksspråket i Tokyo og Osaka-dialekten som snakkes av Natsuko og hennes søster og niese. Dette har Tørring løst på overraskende og overbevisende måte ved å la dem snakke bergensk bymål. Et lite eksempel fra niesens dagbok: Og de va først etterpå det slo meg at sjøl om hon fødte meg, så e det jo isje hennes skyld at hon sjøl ble født.
Foto: Roeland Fossen
Grand Hotel Europa av Ilja Leonard Pfeijffer er en roman av det storslåtte slaget, fortalt i en stil som veksler mellom det lette og ledige og det svulmende og svulstige. Dels er boken en satire over Europas forhold til fortiden og over masseturismens vesen. Dels er den en historie om kroppslig og intellektuell lidenskap. Et kunstmysterium har romanen også plass til. Hedda Vormeland lander trygt på bena uansett hvilke utfordringer originalteksten stiller henne overfor. Eviglange, raffinerte setninger med atskillige innskudd flyter hos Vormeland uanstrengt av sted. Like uanstrengte – og morsomme – er de perfide utskjellingene hun varter opp med: «Har du ligget og rotet i den dunstende sprekken til det topptunge kjøttstykket med det stinkende migerøret ditt, eller har jeg misforstått noe?» Stilig!
Follow
