Marit Bjerkeng er tildelt Det skjønnlitterære oversetterfonds pris 2023 for sitt samlede virke som oversetter fra russisk.

Prisen ble delt ut under Norsk Litteraturfestival torsdag 25. mai.

«Bjerkengs oversettelser kjennetegnes av en forbilledlig kontroll og kreativitet. Hun har den nødvendige inngående kjennskapen til både norsk og russisk kultur, til skikker og sosiolekter, til motene, manerene og metodene som påvirker forfatterskapene hun gir seg i kast med. I hennes oversettelser ivaretas det kulturspesifikke. Bjerkeng er like var for arkaisk bruk av ord som for rennesteinsslang, og hun gjenskaper alltid originaltekstenes variasjonsrikdom med overskudd.»

Marit Bjerkeng (f. 1949) har oversatt russisk litteratur i nesten femti år, og har ifølge juryen «utvidet den norske forståelsen av post-sovjetisk litteratur». Oversettelsene hennes innehar en språklig oppvakthet hvor «[det] varmt flammende engasjementet hennes viser seg også i små ting – som at hennes oversettelser gjerne er utstyrt med ordlister som forklarer kulturelle og historiske sammenhenger».

Juryen trekker også frem Bjerkengs sjangermangfold som en kvalitet ved hennes oversetterskap. I tillegg til å oversette romaner, noveller og poesi har hun også oversatt kronikker og artikler for aviser og tidsskrifter.

«Bør vi i det hele tatt lese russisk litteratur nå, ble Bjerkeng nylig spurt om i et intervju. Der forteller hun at krigen plager henne daglig, men svarer likevel slik: ‘jeg skal ikke si at Putin har ødelagt Pusjkin, for det skal han jaggu ikke få lov til!’.»

Det skjønnlitterære oversetterfonds pris består av kr 50 000 kroner og et diplom. Juryen har bestått av Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet, Tone Selboe, Universitetet i Oslo, og Asbjørn Øverås, tidligere redaktør for oversatt litteratur.

Juryens begrunnelse:

«Foruten rene renkespillere, sløve imbesile og impotente poeter, finnes det, grovt sett, tre typer oversettere», skriver Vladimir Nabokov i sitt kjente essay om oversettelse. «Disse tre er: den lærde som så gjerne vil få hele verden til å sette et obskurt geni like høyt som han selv gjør; den velmenende sliteren; og den profesjonelle skrivende som slapper av i selskap med en utenlandsk konversasjonspartner».

I sin videre skissering av oversettelseskunstens dyder skriver Nabokov blant annet at oversetteren «må ha like mye talent, eller i det minste den samme typen talent, som forfatteren han velger seg.» Da årets mottaker av Det skjønnlitterære oversetterfonds pris som ung student gikk løs på Nikolaj Gogols Petersburg-noveller, etter å ha studert russisk i halvannet år, kan vi altså trygt si at hun utviste et betydelig vågemot. Heldigvis for oss lesere! For siden debutarbeidet på 1970-tallet har årets prisvinner gitt oss en rekke levende oversettelser av russisk litteratur. Og selv om hun begynte med en av klassikerne, er det verdt å fremheve at hennes oversettelser har utvidet den norske forståelsen av post-Sovjetisk litteratur. Det vi først tenker på når russisk litteratur nevnes, er nok ofte klassikere fra forgangne århundrer. Med oversettelser av forfattere som den både essayistisk og poetisk orienterte Maria Stepanova, eller Mikhail Sjisjkin, som på overdådig vis trekker veksler på hele litteraturhistorien, men samtidig forteller om «hele det uhyggelige, forbannede, russiske tyvende århundre», har årets prisvinner gjort sitt for å formidle den russiske samtidslitteraturen på norsk.

Årets prisvinner er Marit Bjerkeng.

Som oversetter kunne man kanskje si at Bjerkeng forener Nabokovs tre typer: hun gjør bruk av den lærdes presisjon, uten å bli for pedantisk. Hun personifiserer den velmenendes formidlingsglede, uten at oversettelsene dermed bærer preg av slitasje. Hun ser ut til å arbeide med den avslappedes nødvendige ro, uten dermed å bli slepphendt. Bjerkengs oversettelser kjennetegnes av en forbilledlig kontroll og kreativitet. Hun har den nødvendige inngående kjennskapen til både norsk og russisk kultur, til skikker og sosiolekter, til motene, manerene og metodene som påvirker forfatterskapene hun gir seg i kast med. I hennes oversettelser ivaretas det kulturspesifikke. Bjerkeng er like var for arkaisk bruk av ord som for rennesteinsslang, og hun gjenskaper alltid originaltekstenes variasjonsrikdom med overskudd.

Blant forfatterne Bjerkeng har brynt seg på, finner vi for eksempel Isaac Babel, som regnes som en av 1900-tallets fremste russiskspråklige forfattere. I Fortellinger fra Odessa trakterer Bjerkeng Babels snodige blandingsspråk, der høylitterære vendinger inngår på lik linje med Odessaslang og talemåter som Babel har plukket opp fra omgivelsene, fra fattigfolk og halvkriminelle. For å gjenskape alt dette på norsk, kan Bjerkeng la personene «prate skit» på nordnorsk vis – samtidig som hun benytter mer gammelmodige ord og uttrykk. Folk får «bank» i Babels fortellinger, men fortelleren kan også føle seg «gjennomprylt». At klangen i språket også kommer gjennom i Bjerkengs versjon, ser vi i setninger fulle av rytme og bokstavrim: «Ektemennene til disse kjeftesmellene av noen koner vred opp de flokete skjeggbuskene sine under kranen på vannposten og overlot deretter plassen til pukkelryggede gamle koner.»

Den samme oppvaktheten finner man også i Bjerkengs oversettelser av nyere litteratur. De siste fem årene har hun oversatt fem bøker, hvorav fire er samtidsromaner – samtlige på over 400 sider. Volumet er like voldsomt som kvaliteten er imponerende. Juryen vil særlig trekke fram Bjerkengs arbeid med Ljudmila Ulitskaja, som hun først oversatte i 2006. Tidligere i år utkom romanen Det grønne teltet, som i en buktende og lærd, men samtidig levende stil, forteller om et livene til et knippe sovjetiske dissidenter.

Bjerkeng har levd et langt liv i det russiske språket. Ved siden av oversettergjerningen har hun virket som russisklektor, hun har utgitt en lærebok og dessuten oversatt kronikker og artikler for aviser og tidsskrift. Det varmt flammende engasjementet hennes viser seg også i små ting – som at hennes oversettelser gjerne er utstyrt med ordlister som forklarer kulturelle og historiske sammenhenger.

For tiden kan de som brenner for russisk litteratur føle på et større forklaringsproblem. Bør vi i det hele tatt lese russisk litteratur nå, ble Bjerkeng nylig spurt om i et intervju. Der forteller hun at krigen plager henne daglig, men svarer likevel slik: «jeg skal ikke si at Putin har ødelagt Pusjkin, for det skal han jaggu ikke få lov til!». I juryen sier vi oss fullstendig enige i at dette ikke er tiden for å slutte å lese russisk litteratur. Snarere må vi lese den enda nøyere enn før – med kritisk sans og blikk for historiske sammenhenger, men selvfølgelig også for den litterære verdien, for vidd og setningsskjønnhet. Framover håper vi derfor på flere forbilledlige oversettelser fra Marit Bjerkeng.

Follow