Bjørnsonfestivalen: Dag 2

Av oversetter: Kristina Solum

Mange Tørring foredro om den japanske forfatteren Hiromi Kawakamis roman Merkelig vær i Tokyo. Romanen ble opprinnelig trykket som føljetong i hjemlandet, før den ble samlet i bokform, en vanlig tilblivelsesprosess for japanske romaner. Den består av kapitler som kan leses hver for seg eller sammen, som en helhet. Boka handler om 38 år gamle Tsukiko og hennes eiendommelige forhold til sin lærer fra videregående, Sensei. Magne Tørring fortalte blant annet om hvordan omslag og tittel påvirker tankene vi gjør oss om bøker vi leser.

Den japanske originalen heter Lektorens mappe, og den første engelske oversettelsen het nettopp The Briefcase og hadde et stillferdig omslag med et naturbilde. Da den engelske oversettelsen kom i amerikansk utgave, derimot, viste den en svevende kvinne, et fotografi av den japanske fotografen Natsumi Hayashi, og romanen hadde fått den mer underliggjørende tittelen ”Strange Weather in Tokyo”. Denne tittelen er også brukt som inngang til den norske oversettelsen, sammen med et fotografi av Hayashi. Hayashis svevende kunst kan blant annet ses HER.

 

Magne Tørring
Magne Tørring
Merkelig vær i Tokyo
Merkelig vær i Tokyo

Hayashis bilder og Kawakamis roman er i og for seg to uavhengige historier og estetikker, likevel fanger fotografiene noe av romanens stemning. Fotografiene viser kvinner som svever med en påfallende letthet, men de har blitt til gjennom anstrengende arbeid: Fotografen måtte hoppe opp til 200 ganger for å skape ett enkelt bilde, mens det endelige resultatet er vektløst og uanstrengt. På samme måte er Kawakamis tilsynelatende enkle språk i Merkelig vær i Tokyo et tydelig gjennomarbeidet grep fra forfatterens side. Meningen blir hengende og klinge i tomrommet mellom setningene. Tørring fortalte om hvordan han måtte kutte ned og vri om på setninger for bevare, eller skape, den samme effekten på norsk. Språket er enkelt og realistisk, samtidig sansende, vektløst og uvirkelig. For eksempel skrev han om mange Det-setninger: ”Bilen kommer” er mer umiddelbart, og samtidig mer krevende å lese enn den lengre versjonen ”Det kommer en bil”, hvor man får sjansen til å forberede seg på at noe skal komme før det har kommet. Kawakami veksler også mellom presens og preteritum, usystematisk, men ikke tilfeldig, og hun utelater gjerne spørsmålstegn i spørresetninger. Det er med på å skape en svevende, eller gyngende, realisme. Her er et utdrag fra en sopptur til toppen av et fjell, som Magne Tørring leste for å illustrere stemningen i boka:

Soppsuppen varmet magen, og saken varmet enda mer. Tomatene smakte fantastisk. Vi spiste dem hele, uten salt eller noe. Tōru hadde dyrket dem selv, i hagen sin. Det ene begeret ble til to da Tōru fisket opp en sakeflaske til fra sekken.
Ratatatatt, sier det igjen. Nå og da kravler et insekt innunder avisen jeg har bredt under meg. Jeg kan kjenne det bevege seg gjennom papiret. Vingekryp slår seg ned, de minste svirrende, de større brummende. Særlig flokker de seg rundt saken og den røkte akkaren. Tōru spiser og drikker uten tanke på å børste dem av.

”Jeg tror du nettopp spiste et insekt,” påpeker Sensei.

”Krydder i maten,” svarer Tōru uten å fortrekke en mine.

Den tørkede soppen var ikke helt tørr, slik shitake pleier å være. Den var fortsatt ganske saftig. Av utseende minnet den om røkt kjøtt. Hva slags sopp er det, spurte jeg.

”Rød fluesopp,” svarte Saturo, som var blitt god og rød i ansiktet.

 

Mange Tørring er også redaktør for bloggen yonda! yonda! Alt om japansk litteratur i Norge.