Laurent Gaudé: Kong Tsongors død

Av oversetter Tove Bakke

Dette er noko så sjeldan som ein nydeleg roman om krigens vesen. Den er full av krig og fred. Når eg tenkjer på boka, og det gjer eg merkeleg nok ofte, minnest eg ei stemning av ro, og ord som innsikt og klokskap er ikkje langt unna. Og eit musikalsk og fint språk å arbeide med. Men no kjem eg jo på at eg måtte til Snorre for å lære å formulere drapsmetodar i nærkamp: dei hogg, stakk og beit før i tida. Kong Tsongors død føregår også for lenge sidan, i eit mytisk ”Afrika”. Det var faktisk frykteleg å grave seg ned i kampscenane! Men tenkjer eg i større perspektiv, er dette den beste antikrigsskildringa eg har lese sia Väinö Linna: Ukjent soldat, som eg las i tiårsalderen – og som kanskje låg ein plass under medvitet den gongen eg fann på å starte eit litteraturprosjekt for førstegongsrekruttar i samarbeid med det norske Forsvaret i si tid!

Kong Tsongors død, fekk dei franske vidaregåande-elevanes Goncourtpris for beste roman2003. Eg – og forlaget – hadde store forventningar om mange lesarar av alle slag. Men boka kom aldri gjennom marknadssensuren og medielydmuren, og nådde dermed ikkje lesarane. Og det er som kjent berre tull å tru at kvalitet før eller seinare når fram.

Kongen skal gifte bort dotter si og leve eit fredeleg liv, etter å ha vore ute og slåst i tiår på tiår og lagt under seg eit imperium. Men ein annan beilar, barndomskjærasten hennar, dukkar opp til bryllupet, og så er draumen om pensjonistlivet over. Eg har valt ein del frå opningskapitlet, og så ein del lenger uti – og seier ikkje meir! Les mer

Vinnerne er kåret

Under Oversatte dager på Litteraturhuset 11. til 13. mars, ble konkurransen «Prøv deg som matoversetter» arrangert. Vinnerne er nå kåret, og gull gikk til Marit Grundstad, sølv til Kristin Gjerpe og bronse til Jorunn Seim. Vi gratulerer og takker alle dere andre som deltok for gode besvarelser. Les mer

Om en stor forfatter fra et lite land

Av oversetter Kari Bolstad

De omtalte bøkene fra Sveits har brakt meg til en annen sveitsisk forfatter, nemlig Peter Bichsel (født 1935), en stor forfatter av små historier. I Sveits er det folk som mener at han bør få Nobelprisen. Enkelte norske lesere med sans for underfundig absurditet, kjenner ham kanskje allerede. Noen av bøkene hans er oversatt til norsk av – ikke overraskende – Jan Erik Vold, og de jeg har sett, har kommet ut på henholdsvis Gyldendal, Pax og Ex Libris.

Bichsel var en av mine tidlige litterære helter, og da jeg faktisk fikk møte ham ansikt til ansikt under en litteraturfestival i Solothurn i fjor vår, ble jeg helt andektig. Jeg satt overfor ham til bords! Han var litt sjenert, og det var jeg også, men han fortalte om sitt møte med Jan Erik Vold og at navnet Bichsel antakelig stammet fra Norge. Skal se om jeg får forsket litt i dette ved leilighet.

 

Les mer

Om små forlag og små land

Av oversetter Kari Bolstad

Å redde en og annen god bok fra å dø ulest er noe av formålet med denne bloggen. Enkelte av dem som er i faresonen, finner ikke engang veien til bokhandlernes mest bortgjemte hyller. Det er vel slik at de små forlagene kommer i bakleksa når de store har presentert sine bøker for bokhandlerne i kjedene de selv eier.

Et av disse små forlagene er Ganesa, som var ukjent for meg inntil jeg ble tilbudt å oversette ”Small World” av sveitsiske Martin Suter. Og nå er Ganesa i ferd med å bygge opp en fin portefølje av forfattere fra det tyskspråklige Sveits, et land vi ikke er så vant til å høre fra litterært. Max Frisch og Friedrich Dürrenmatt vil vel være kjent for mange lesende nordmenn, men der stopper det kanskje for de fleste?

Jeg har allerede skrevet om Alex Capus’ “Et spørsmål om tid” og Martin Suters “Small World”, som begge er oversatt av meg. Nylig kom Suters “Den siste Weynfeldt” ut. Kanskje jeg skriver litt om den senere. Både Capus og Suter er kjent for sin elegante form og fine ironi, begge skriver ytterst underholdende, men Capus er vel den av de to som lodder dypest — ikke til forkleinelse for Suters fascinerende miljø- og menneskeskildringer samt originale intriger. «Humor og humanitet!» sto det i en begeistret mail fra en venn etter at han hadde lest «Et spørsmål om tid». Jeg vet at Ganesa har flere titler av samme forfattere – og dessuten av andre sveitsiske forfattere – i ermet.

Men dette blogginnlegget er egentlig bare en innledning til det som kommer i morgen eller overimorgen. Da skal jeg skrive litt om en av mine litterære helter, som flere mener fortjener Nobelprisen. Enkelte ting av denne forfatteren er oversatt til norsk, men det er ganske lenge siden og slett ikke av meg, og jeg er redd det ikke er så mange som har lagt merke til ham her til lands.

Frukthagen (Bustân) av Sa’di

Av oversetter Nina Zandjani

Da jeg i 2006 hadde oversatt Sa’dis bok Golestân (Rosenhagen) fra persisk til norsk, hadde jeg en forhåpning om å få anledning til også å oversette hans første bok, Bustân (Frukthagen). Så skjedde i 2008, da Solum forlag, med støtte fra Norsk kulturråd, gav meg dette oppdraget. Bustân (Frukthagen) er det mest kjente poetiske verket innenfor persisk litteratur. I Norge vil boken inngå i Bokklubbens Verdensbibliotek over tidenes ett hundre beste og viktigste skjønnlitterære bøker. Disse er blitt kåret av ett hundre fremstående forfattere fra femtifire land.

”Frukthagen” (Bustân) er et mye sitert verk i de persiskspråklige landene Iran, Afghanistan og Tadsjikistan. Mange av versene er blitt til ordtak og stående uttrykk brukt som livsfilosofi eller allmennkunnskap og rettesnor i hverdagen, selv om disse ikke alltid blir gjengitt helt ordrett. På mange måter kan dette sammenliknes med måten så vel Bibelen som arbeidene til Henrik Ibsen blir sitert på. Tekstene hans har vært brukt i opplæring og oppdragelse i flere hundre år og inngår forsatt i dagens skolebøker i Iran, Afghanistan og Tadsjikistan. I den vestlige verden har både Golestân og Bustân hatt stor betydning for forståelse av islamsk tenkemåte. De inneholder begge klare referanser til Koranen. Les mer

Ny leder i Norsk Oversetterforening

På foreningens årsmøte rett før påske ble Cecilie Winger valgt til ny leder, etter Ika Kaminka, som har gått i eksil for å oversette Haruki Murakami.
Cecilie Winger er utdannet litteraturviter, og har bred erfaring fra norsk bokbransje som kritiker, forfatter, forlagsredaktør, og ikke minst, oversetter. Les mer

Besatt av Byron (og Don Juan)

Av oversetter Geir Uthaug

Lord Byron. Det lyder som en besvergelse. Det er forunderlig hvordan en mann – som alltid kjente smerten av sitt verkende Kainsmerke – har øvet en så sterk dragning på så mange. Ved hans død i 1824 stengte Goethe seg inne på sitt arbeidsværelse, den unge Tennyson, (en gutt), sprang ut i skogen og skrev på en stein: Byron is dead. I Russland var Pusjkin en beundrer, i Norge begeistret han Henrik Wergeland. Rekken av norske diktere som har vært fascinert av Byron er så lang at man heller bør spørre seg hvem som ikke var det. Vinje hyllet ham i Ferdaminne, Ibsen i ”Peer Gynt”; (hvem andre er vel ”den fremmede passasjeren” enn nettopp B?) salmedikteren Halmrast oversatte hans Jødiske Sange, Nordahl Grieg reiste ham et verdig minne i ”De unge døde”; ja selv Hamsun skrev et ”Himmelbrev til Byron”, og Rudolf Nilsen hadde ”Don Juan” med seg når han var på reisefot! Det er vel først i dag at Byron ikke lenger er så iøyenfallende, (en skjebne han deler med så mange av fortidens mestere), men det er vel en mening i at det nettopp er nå de store klassikere kommer frem igjen. Les mer