Av:
Alexander Løken, styreleder, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU)
Hilde Lyng, styreleder, Norsk Oversetterforening (NO)
Brynjulf Jung Tjønn, styreleder, Den norske Forfatterforening (DnF)
Ellisiv Lindkvist, styreleder, Dramatikerforbundet (DF)
Gode forfatter- og oversetterkolleger i Forfatterforbundet og NFFO
Vi leste med stor interesse Eystein Hanssen og Aage Storm Borchgrevinks kronikk i Morgenbladet 1. mars om å samle skribentorganisasjonene på en måte «alle er tjent med». Det er mye å være enig i, særlig at «litteraturen er en bærebjelke i kunnskapssamfunnet og norsk offentlighet». Litteraturfeltet og bokbransjen er inne i en omstillingsfase, der kunstig intelligens, sviktende boksalg og manglende leselyst og -ferdigheter truer alle skribenters eksistensgrunnlag. Vi må, som det påpekes, sammen løfte blikket i møte med disse utfordringene. Om dette er vi helt enige!
Allerede samlet
Vi er derimot ikke enige i at organisasjonene har «lav evne til å opptre samlet». For det finnes allerede et samarbeid: De undertegnende foreninger har delt lokaler i nesten 50 år, og selv om vi har hatt våre feider, har samarbeidet mellom administrasjonene alltid vært godt.
Tanken om en paraplyorganisasjon er heller ikke ny. I Pegasus forteller, som ble utgitt i forbindelse med NBUs 50-årsjubileum, skriver Else Breen (NBU-leder, 1973-77): «Akkurat på denne tiden var det at forslaget om en takorganisasjon ble drøftet blant skribentorganisasjonene. Det ville bety økt styrke i forhandlingsposisjon og rasjonell drift selv om det nok var noen som mente at individet ville forsvinne og særinteressene bli skadelidende. 13. juni 1973 ble det dannet et Samarbeidsutvalg som besto av formennene i de respektive foreningene».
Dette utvalget eksisterer i beste velgående. Våre foreninger, sammen med FF og NFFO, møtes jevnlig i Skribentorganisasjonenes samarbeidsutvalg (SOS) for å diskutere og legge felles litteraturpolitiske strategier. Nylig har bokloven og kunstig intelligens stått på agendaen.
Så sent som i oktober 2023 var FF og NFFO med på å vedta et tydeligere mandat for utvalget: «SOS skal bidra til å styrke arbeidet for skribenter økonomisk og politisk gjennom samarbeid og koordinering, i saker der det er aktuelt. SOS skal også være et organ for felles kunnskapsutveksling og innhenting».
Organisasjonene forhandler også avtaler sammen, senest normalkontraktsforhandlingene til NBU, DnF og FF. NO og NFFO forhandler også sammen om oversetterkontrakten.
Inkluderende prosess
SOS ville vært det naturlige stedet å diskutere et utvidet samarbeid. Men i Klassekampen 16. februar uttalte FFs leder Eystein Hanssen at NFFO og FF innledet samtaler i fjor. Det skjedde i Berlin i juni, da flere organisasjoner var samlet på European Writers’ Councils årsmøte. Til stede på årsmøtet var også ledere fra DnF og NBU, uten at tettere samarbeid, eller en mulig paraplyorganisasjon, ble tatt opp med dem. NFFO og FF står selvsagt fritt til å velge samarbeidspartnere, men om de ønsker en paraply med flere organisasjoner, bør de reflektere over hvor inkluderende det er å «invitere» oss andre inn i en prosess som har pågått i et år.
Felles plattform?
Å fremstå samlet i litteraturpolitiske spørsmål, er en vakker tanke og et mål å strekke seg etter. Men vi har også ansvar for å beskytte våre respektive forfatteres og oversetteres særinteresser. I en artikkel på NFFOs nettsider sier Borchgrevink:
«Først bør vi tenke over en felles plattform, deretter undersøke hvor mange som vil være med. Vi er tidlig i prosessen, som sagt».
Videre:
«Men det er verdt å ha i mente at uansett hvilken form dette samarbeidet vil ta, har NFFO gode forutsetninger for å komme styrket ut: Vi er den desidert største foreningen og vi har tradisjon for å samle mange grupper forfattere og oversettere sammen under ett tak».
Altså, først lage en plattform, deretter spørre hvem som vil være med? Og hvis den største organisasjonen kommer «styrket ut», hva med de små? For å sette det i perspektiv har NO, NBU og DF mellom 350 og 500 medlemmer hver, mot NFFOs nesten 4800. En paraplyorganisasjon kan naturligvis være demokratisk og inkluderende, men prosessen så langt har vært lite tillitvekkende.
Veien videre
Unødig konflikt i feltet styrker ikke vår posisjon i offentligheten og overfor bevilgende myndigheter. Tvert imot. Vi må fortsette å samarbeide. Vi må snakke med hverandre, ikke til hverandre. Vi stiller gjerne på møtet som FF og NFFO har invitert til i juni. Før den tid håper vi at saken kan diskuteres i det godt etablerte samarbeidsutvalget SOS.
Gode kolleger, la oss begynne prosessen der den burde begynt: sammen, rundt et bord og på like premisser.
En forkortet versjon av dette innlegget sto på trykk i Morgenbladet 8. mars 2024.
Follow
