The first international transspot contest for video artists

Literary translators don’t exist. That’s what you’d often think looking at the press, book reviews, book covers… You’d think books are magically written in all sorts of languages at once. Shakespeare wrote his sonnets in English, but they are read all over the world in Russian, German, Swedish, Catalan… So literary translators do exist. Help make us visible.
Les mer

David Vann på norgesbesøk

Av oversetter Hilde Stubhaug

Jeg elsker åpningen av Caribou Island, David Vanns første roman, hans andre bok på norsk, som akkurat er utkommet. Først: «Moren min var ikke virkelig. Hun var en tidlig drøm, et håp. Hun var et sted. Snødekt, som her, og kaldt.» Det går ikke mange linjer før man rives hardt ut av denne vakre, rytmiske tonen:

Jeg åpnet inngangsdøren, og der hang moren min fra bjelkene.

Unnskyld, sa jeg, tok et skritt tilbake og lukket døren.

Så var jeg utenfor på verandaen igjen.

Sa du det? spurte Rhoda.
Ba du om unnskyldning?
Ja.
Å, mamma.

Nina Zandjani presenterer

DET SOM VENTET MEG
Mai-utgaven av Oversatt aften er i sin helhet viet den fremragende persisk-oversetteren Nina Zandjani og hennes rykende ferske oversettelse av Det som ventet meg av den iranske forfatteren Parinoush Saniee.
Les mer

Skipskjeks med mus og andre kulinariske kulturkollisjoner

Av oversetter Hedda Vormeland
Maten er halve føda, heter det, og naturlig nok har maten også sin plass i litteraturen. Ikke alle forfattere er like opphengt i kulinariske detaljer, men her er en liten hjemmeoppgave: Prøv å komme på én skjønnlitterær bok du har lest i det siste, hvor det ikke spises et eller annet.

Når man er oversetter, hører ord eller begreper som ikke uten videre lar seg ferge over til et annet språk, til dagens orden. Ofte er det fordi fenomenet det beskriver, ikke har noe sidestykke i målspråket – man kan jo for eksempel gjette at spanske oversettere river seg i håret når deres norske kildetekst handler om fårikålsesong eller mellomleggspapir. Ikke overraskende befinner mange snublesteiner seg nettopp på kjøkkenet og i spisestua (og på gatekjøkkenet og, i Nederlands tilfelle, i noen underlige luker i veggen). Blant oversettere er det så vidt jeg kan registrere bare ett emne som vekker større engasjement og mer debatt enn sex-terminologi, nemlig (naturligvis!) betegnelser på forskjellige typer mat. Oversetternes e-postforum har et arkiv hvor det myldrer av meldinger om bakverk og gryteretter av alle slag. Les mer

Deadline!

Av oversetter Paula Stevens, som oversetter fra norsk til nederlandsk
Når deadlinen nærmer seg, er jeg ikke til å være i hus med. Panikken slår til; oversettelsen skal finpusses; alle spørsmål som er igjen, skal løses, og løsninger som jeg ikke er helt tilfreds med, skal forbedres; jeg begynner å tvile på hvert ord, hver setning jeg har oversatt. Når jeg snakker med folk, hører ikke på hva de sier, men bare på hvordan de sier det, på jakt etter det ene ordet, det ene uttrykket som jeg leter etter; jeg spiser ord, sluker ord, er en ordsvamp, jeg leser alt jeg kommer over, til og med tekster på melkekartonger og i tv-guiden. Når jeg ser på fjernsyn, har jeg ikke peiling på hva som forgår på skjermen, men hører bare på språket eller ser på underteksten, håper å høre eller se det ene ordet jeg trenger, og som jeg vet som finnes, men som jeg ikke får tak i, jeg stopper opp midt i samtaler for å notere et ord eller uttrykk.

Når deadlinen nærmer seg, plager jeg min familie fra tidlig om morgenen til sent på kveld med spørsmål, jeg leser høyt for dem, ber dem lese setninger fra oversettelsen, fremfører til og med scener fra romanen for å vise dem hva jeg mener, helst ved frokosten når de ikke er våkne nok til å løpe unna – hvis jeg gjør sånn, hva ville dere kalle det på nederlandsk? Da blir de litt fjerne i blikket, og jeg vet at de tenker: Å herregud, deadline nå igjen? Les mer

Å oversette andres sorg — om Jacques Roubauds Noe svart

Av oversetter Thomas Lundbo

Av og til får man som oversetter jobbe med bøker som er virkelig bra, bøker som gjør at man blir minnet på hvorfor man har valgt en slik geskjeft. Jacques Roubauds vakre diktsamling Noe svart (Quelque chose noir, 1986) om dødsfallet til kona, fotografen Alix Cléo Roubaud, var en slik bok. Det var bok jeg hadde hatt lyst til å oversette lenge, av en forfatter jeg setter svært høyt, som jeg også hadde oversatt tidligere;  Lewis’ mangfold av verdener (1991) kom på norsk i 2001. Les mer