Archive
Page 65/72
Førkristne Ravnkjell, middelaldermunken og den moderne leser
Mitt første møte med Hrafnkell Freysgoði, eller Ravnkjell Frøysgode, var på videregående skole. Pensum kunne avse noen norsktimer til denne sagaskikkelsen som er fåmælt som Clint Eastwood og slagferdig som Conan. Alt lå til rette for at dette ville fascinere og henrykke. Jeg var svært interessert i denne tidsperioden og putlet meg gjennom teksten.
Handlingen i Sagaen om Ravnkjell Frøysgode foregår på Island i den siste delen av landnåmstiden, altså rundt 900-tallet, da mesteparten av Island ble befolket av hovedsakelig norske vikinger og britiske treller. Det er et høvdingesamfunn, styrt av mektige menn som innehar både religiøs og politisk makt, men der Alltinget og æreskodeksen har siste ord. Drap, intriger, humor og driv burde gjøre sagaen om Ravnkjell og alle andre ættesagaer til et populært innslag i norsken. Men i likhet med flere oversatte sagaer har den gode flyten i teksten måttet vike for oversetteres valg av eldgamle ord og uttrykk eller det faktum at selve oversettelsen begynner å nærme seg pensjonsalder. Hvis man blir sittende med ordbok for å skjønne en oversettelse på bokmål eller nynorsk, er det absolutt på tide med nyoversettelser.
-->Catherine O’Flynn: Det som gikk tapt
Britiske Catherine O’Flynn (f. 1970) vant Costa Book Awards i 2008 for sin debutbok, hun ble også utnevnt til årets nykommer og var nominert til enda flere bokpriser enn den hun vant. Boka ble oversatt til flere språk, og kom på norsk i 2009. Til tross for et par gode kritikker har den foreløpig fått få lesere, og er heller ikke lett å finne i bokhandlene. Men den kan kjøpes på nett eller lånes på biblioteket.
Historien foregår stort sett på Green Oaks, et stort kjøpesenter i utkanten av Birmingham. Den første vi møter er Kate, en ensom, men fantasifull og foretaksom jentunge med eget detektivbyrå og en tøyape som assistent. Hun driver spaning på kjøpesenteret, og en natt får nattevakten Kurt øye på henne i personalgangene. Men merkelig nok har det da gått tjue år. Dette skaper en underliggende stemning av noe truende på stedet, mens vi etter hvert blir kjent med et stort persongalleri av kunder og ansatte. Kjøpesenteret har lagt stedets gamle sentrum øde, noen savner det og andre ønsker den nye tid velkommen. Gamle industriarbeidsplasser har forsvunnet, og ikke alle er like glade for å gå inn i servicenæringen i stedet. Noen burde vel ha gjort helt andre ting enn de gjør, og kan virke både bortkomne og melankolske slik forfatteren skildrer dem med sin underfundige engelske humor, her av det mørke slaget. Trådene i fortellingen fletter seg sammen på fascinerende vis, en gammel mordgåte får sin løsning, utilfredse mennesker finner nytt fotfeste i tilværelsen, andre går til grunne. Som livet selv er boka både sørgelig og komisk. Ulike lesere vil oppleve den på sin egen måte, slik det skal være med en god bok som har noe av varig verdi å gi enhver leser.
-->De ukuelige optimisters klubb
Hvis jeg sier ”oppvekst i Paris på sekstitallet”, er sannsynligheten stor for at du tenker ”klisjé!” – i hvert fall hvis du er en så blasert leser som jeg antar du må være, siden du har oppsøkt en så bortgjemt, highbrow blogg som denne. Du ser for deg svart-hvittbilder av gammeldagse biler, strenge foreldre (far med hatt og slips, mor i stramme skjørt, oppsatt hår og høy barm), autoritære lærere, håpløs forelskelse langs Seinens bredder, opprør og avmakt og flukt hjemmefra som eneste utvei, og alt dette har du liksom sett før? Trolig forveksler du med filmene til Truffaut og de andre i den nye bølgen. Du har ikke lest De ukuelige optimisters klubb. Sannsynligvis ikke. De aller fleste lesere her i landet har ikke lest den romanen. Det er synd og skam.
-->
